*

Marx-brødrenes helsprø klassiker Duck Soup (1933), er en skamløs og anarkistisk satire om totalitære diktaturer, og en filmhistorisk inspirasjonskilde for alt fra Woody Allen til South Park-skaperne Trey Parker og Matt Stone. 

Duck Soup er undertegnedes første møte med Marx-brødrenes snurrige univers. Før dette nylig stiftede bekjentskapet, assosierte jeg navnet først og fremst med oppsynet til Groucho Marx, broren med den ikoniske barten og de overdrevne øyenbrynene, som var påført med dramatisk brede strøk. At Marx-brødrenes uredde og tidvis surrealistiske humor, kombinert med deres utsøkte komiske timing, så åpenbart har inspirert mange av filmhistoriens fremste komedier, føles sterkt underkommunisert til min generasjon filminteresserte.

Brødrene startet sin kunstneriske karriere som en vaudeville-trupp på Broadway, før de etter lydfilmens inntog også ble invitert til å ta steget fra scenen over til filmmediet. Med kontrakt på fem filmer hos Paramount, stimulerte de både kritikerne og publikums lattermuskler med blant annet The Cocoanuts (1929), Animal Crackers (1930) og Horse Feathers (1932). Duck Soup i 1933 avsluttet deres samarbeid med studioet, og andesuppa ble på det tidspunktet også tung å fordøye for publikum. Filmen betegnes likevel ikke som en fiasko, verken økonomisk eller med tanke på mottagelsen, men kommuniserte nok ikke med sin samtid. En årsak til dette kan være tidsperioden i seg selv, da The Great Depression lammet økonomien i USA og store deler av verden tidlig på 1930-tallet, og at publikum i en periode med høy arbeidsledighet og vanskelige levekår ikke var mottagelige for den type kjølig satire filmen opererer innenfor.

Men med tiden har Duck Soup vokst til å bli brødrenes mest hyllede og innflytelsesrike verk, og nevnes ofte i samme åndedrag som Charlie Chaplins The Great Dictator (1940) og Stanley Kubricks Dr. Strangelove (1964). I 1990 vedtok det USAs nasjonalbibliotek (Library of Congress) at filmen var av så stor kulturell, historisk og estetisk betydning, at den ble valgt ut til å være en del av National Film Registrys utvalg.

Men hva slags film er så dette for et par friske øyne i 2016? Duck Soup oppleves som det grove og ærlige førsteutkastet til et velbalansert politisk innlegg. For det er noe uflidd, anarkistisk og fandenivoldsk over hvordan Marx-brødrene og filmens regissør Leo McCarey formidler og presenterer sin sosiale og politiske kritikk. De harselerer og herser med alt og alle, på samme tid som de utviser en nærmest arrogant og uinteressert holdning til hva som stilles under lupen. Der Chaplin i The Great Dictator forente komikk med en viktig politisk kritikk på en måte som fikk frem et tydelig budskap med alvorstung klangbunn, er Duck Soup den radikale forløperen som virkelig ikke bryr seg, men som med et tykt strøk av arroganse viser hvor tåpelig et styresett og rivalisering mellom to land kan skildres på film.

Det oppdiktede landet Freedonia er i økonomisk knipe og tvinges til å ta opp et lån på flere millioner dollar av Mrs. Teasdale (Margaret Dumont), men hun har én betingelse: At Rufus T. Firefly (Groucho Marx) blir innsatt som president. Samtidig som skrullehuet Firefly skaper kaos i Freedonias elite, pønsker presidenten i nabolandet Sylvania, Trintino (Louis Calhern), ut en slu plan for å avsette Firefly, og i samme slengen kapre Mrs. Teasdales hjerte og annektere Freedonia. Trintino sender Chicolini (Chico Marx) og hans tause kompanjong Pinky (Harpo Marx) til å spionere på erkefienden. Den vulgære og respektløse oppførselen til Firefly driver etter hvert Trintino fra vettet, og han bestemmer seg for å gå i krig mot Freedonia.

Å oppsummere plottet i Duck Soup er egentlig poengløst, ettersom filmen mer eller mindre består av en serie absurde sekvenser, der visse bidrar til å drive handlingen videre (på et nærmest aggressivt uinteressert vis), og andre er rene mesterskap i slapstick og screwball. Filmen varer bare i overkant av en time, og dette er til vår fordel – ikke fordi den er kjedelig, men tvert i mot fordi den holder et tempo det er vanskelig å holde følge med i lengden.

De sosiale og politiske kommentarene treffer blink, og er i all hovedsak vevet inn i Fireflys oppførsel overfor politikere og Freedonias dekadente overklasse. Det er overraskende hvor aktuell filmen også føles som kommentar på vår tid, ikke minst om man ser til sirkuset som utspiller seg rundt presidentvalgkampen i USA i disse dager. Omgivelsene i Duck Soup er kompromissløst følelsesløse; historien er uten så mye som et fnugg av kjærlighet og omsorg. Og i surrealismens ånd er det komplett umulig å forutse hva som skjer i neste scene – for alt kan skje.

Marx-brødrene har som nevnt vært til stor inspirasjon for senere filmskapere, og det er noe ved deres nesten vulgære grenseløshet vi kan finne igjen hos bl.a. Monty Python, Frat Pack-gjengen, og i dag også hos en så vilkårlig mainstream-auteur som Todd Phillips (The Hangover). Med andre ord sitter Marx-brødrenes arv igjen i et bredt spekter av filmhistoriens komedier.

Denne formen for rølpete satire var Marx-brødrene blant de første til å praktisere på film, og hvor de selv fant inspirasjonen kan antas å være en smeltedigel bestående av ingredienser fra Broadway, vaudeville-scenen og jødisk humor – noe de som barn av jødiske immigranter ble flasket opp på. I tillegg fikk de sitt gjennombrudd i en brytningstid mellom stumfilmperiodens fysiske slapstick og den verbale screwball-komikken, som endelig kunne forflyttes til kinosalen etter det teknologiske fremskrittet som lydfilmen representerte.

Roger Ebert skrev innsiktsfullt om Duck Soup i sin Great Movies-spalte, og mente brødrene har blitt undervurdert som kunstnere: «Although they were not taken as seriously, they were as surrealist as Dalí, as shocking as Stravinsky, as verbally outrageous as Gertrude Stein, as alienated as Kafka. Because they worked the genres of slapstick and screwball, they did not get the same kind of attention, but their effect on the popular mind was probably more influential.»

Duck Soup har definitivt tålt tidens tann, og filmens befriende, nærmest punkete toneleie bidrar til denne tidløsheten. Replikkene hagler som bomber, ofte uten å gi mening: «Send a messages out to all wires. The enemy has captured Hill 27 and 28 throwing 13 hillbillies out of work. Last night two snipers crept into our machine gun nest and laid an egg. Send reinforcements immediately. Send it on collect.»

Det er rett og slett en tiltalende drittunge-faktor over filmen, mens bomber seiler gjennom vindu etter vindu, Pinky har tvangstanker om å klippe av alt han får tak i, det bades i lemonade og den stakkarslige lemonadeselgeren terroriseres. I tillegg må det nevnes at filmen byr på en rekke minneverdige musikalnumre, som «When The Clock On The Wall Strikes 10» og «This Country’s Going To War», samt den ikoniske pantomime-/speil-scenen og «hunden i tatovering»-scenen.

Selv om enkelte av slapstick-sekvensene kan føles noe utdatert, så holder datostemplingen på Marx-brødrenes herlig krydrede Duck Soup seg, og mange unge filminteresserte vil nok bli forbløffet over hvor frisk, snappy og fandenivoldsk denne klassikeren er.