Metropia er et formidabelt prosjekt i skandinavisk målestokk. En film der alle med litt innsikt i finansieringsarbeid vil spørre seg hvordan i huleste man har greid å finansiere og ikke minst produsere denne filmen. – Rett og slett fordi det er så ambisiøst, så teknisk uførlig gjennomført, men samtidig så smalt at det er imponerende at prosjektet i det hele tatt altså er laget. Det handler selvsagt om mange ting – tålmodigheten til filmskaperne og animatørene gjennom flere år med forarbeid og utvikling, produsentene og støtteordningenes tro på at dette kunne bli noe virkelig spesielt… I så måte er det deilig å oppleve at vi her oppe i nord kan stable på beina slike ambisiøse prosjekter, og endog få de helskinnet gjennom alle de prosesser et filmprosjekt må gjennom.
Jeg kan lett se for meg Metropia referert til som en animasjonsteknisk revolusjon. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet for sin originale karakterdesign, valget av 2D i 3D-filmens tidsalder og sikkert en bråte andre elementer som en amatør som meg bare ser konturene av. Den fikk blant annet pris for dette ved årets filmfestival i Venezia, den såkalte Future Film Festival Digital Award. Men jeg kan ingenting om animasjonsteknikk, og som vanlig publikummer lar jeg meg derfor heller fange av selve bildene, komposisjonene, karakterene. Alt er detaljert til fingerspissene, inkludert en bruk av location i eksempelvis Berlin og Paris som gir deilige grøss nedover ryggen. Jeg simpelthen elsker hvordan animatørene har omskapt Alexanderplatz eller métro Stalingrad, men samtidig beholdt nok elementer til at man gjenkjenner dagens utgave.
Så er da kanskje også nettopp disse visuelle elementene filmens desidert sterkeste kort, og det som gjør at jeg vil anbefale folk å se Metropia. For selve historien er i seg selv ganske kjedelig. Ja, skulle jeg være litt slem, ville jeg kalle den uinspirert. Ikke fordi slike dystopiske fremtidsvisjoner er utdatert, men fordi regissør Tarik Saleh og hans medforfattere Stig Larsson og Fredrik Edin aldri riktig greier å engasjere. Idéen er god, men den utnyttes aldri til sitt fulle potensiale. Istedenfor terror, horror, drama, mystikk eller andre følelser man kunne gitt meg som publikummer, er filmen først og fremst «bare» stemningsfull. Den er faktisk litt flat, dessverre også understreket av karakterenes monotone reaksjoner, uttrykk og ikke minst bevegelser. Dette er selvsagt et bevisst valg fra filmskaperne, men det reduserer vår evne til innlevelse i historien og forsterker bare helhetsfølelsen av en film som til syvende og sist ikke engasjerer spesielt mye utover de nevnte gnistrende bildene.
Et bedre manus, en tettere klipp og en større ambisjon om å spille på publikums følelsesregister, og dette kunne blitt et mesterverk av en animasjonsfilm. Isteden blir det en litt tam opplevelse, trass i et visuelt univers av en annen verden.