Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa går fortsatt sin svimlende seiersgang på norske kinoer og vil nok fortsette med dét en stund til, selv i selskap med Disneys Frost og andre premiereklare romjulsfilmer, slik som Den store skjønnheten og Fortiden, som vi diskuterer her. Samtidig er det en kjensgjerning at man gjerne blir sittende hjemme foran fjernsynsapparatet i julen, ofte med et par eldre julefilmer flimrende over skjermen.
I mengden av julefilmer – og lister over de beste – har fem av bidragsyterne våre plukket ut én personlig favoritt hver, som kan passe inn i stua når julestemningen forhåpentligvis har senket seg. Et par av stalltipsene oppleves kanskje som selvskrevne i riskremen av julefilm, mens andre lyser opp som en eksotisk medisterpølse i den mer obskure delen av juletallerkenen. Uansett håper vi at en eller flere av filmene kan falle i smak.
God jul til alle!
Hver tekst nedenfor er signert med initialer: Lars Ole Kristiansen (LOK), Thor Joachim Haga (TJH), Sveinung Wålengen (SW), Atli Bjarnason (AB) og Truls Foss (TF).
*
Douglas Sirks hjerteskjærende melodrama fra 1955 er nok ikke en film de fleste vil assosiere med julen, men for undertegnede har den på uforklarlig vis blitt snappet ut av hylla gjentatte ganger når desembermørket senker seg. Filmen inneholder riktignok en nitrist julefeiring, men det er først og fremst noe med tematikken og 50-tallets Technicolor-stil som har noe andektig over seg, hvilket kler høytiden.
All That Heaven Allows ble i sin tid avfeid som et forutsigbart og klisjéfylt kjærlighetsdrama, laget for å gjenforene stjerneduoen Jane Wyman og Rock Hudson, som året før hadde gjort stor suksess i Sirks Magnificent Obsession. I ettertid har den imidlertid blitt trukket frem av filmelskere som en av de mest gripende melodramaene fra 50-tallet, og anses i dag som en sterk kritikk av konsumentsamfunnet, hvor det å være vellykket regnes ut fra status, økonomi og materielle goder. Med andre ord er filmen fortsatt brennende aktuell. I tillegg kan All That Heaven Allows anses som en oppfordring til å bryte med det strømlinjeformede samfunnet, og følge sin egen vei til lykke. Med sin tidløse tematikk og sine dramatiske, fargesprakendetablåer forblir All That Heaven Allows en udødelig klassiker som er verdt å oppsøke i julestria. –TF
Hvis du først liker en Will Ferrell-komedie, liker du muligens alle. Han spiller stort sett variasjoner over den samme selvhøytidelige og umodne karikaturen. Personlig synes jeg bare et fåtall av komediene hans er ordentlig morsomme, og den aller morsomste er definitivt Elf.
I denne julefilmen spiller Ferrell en forvokst alv på jakt etter sine menneskelige røtter. Gjennom en rekke hysteriske situasjoner føler den nysgjerrige Buddy seg frem i New York, der han kun vil det beste for alle, men roter det til gang på gang. Han møter den sjarmerende Jovie (Zooey Deschanel) som jobber på et kjøpesenter, og forårsaker et rabalder uten like for sin biologiske far. Faren er spilt av James Caan, som ser ut som han synes Elf er det dummeste han har underskrevet på noen gang, men det gjør ikke så mye, for filmen er samtidig Will Ferrells magnum opus. Hans naive og barnslige alvefigur skaper humoristiske øyeblikk for både barn og voksne, uten at denne balansegangen føles kalkulert.
Jada, det er tøysete og tåpelig, men jøje meg – så morsomt! At filmen har en litt TV-aktig estetikk og til tider ganske flåsete kulisser, bidrar bare til at dette blir stor humor. En slitesterk julefilm fra den ellers middelmådige regissøren Jon Favreau. –SW
Disneys dukkefilm Et førjulsmareritt (The Nightmare Before Christmas) er offisielt regissert av Henry Selick, men gjennomsyres av produsent Tim Burtons auteur-uttrykk fra topp til tå. Her er snirklete figurer, tonnevis av burleske situasjoner, frustrerte outsidere og kollisjonen mellom monokrom halloween-gotikk og fargerik julesødme. Nesten mer slående enn det visuelle uttrykket er musikken og sangene til medprodusent og komponist Danny Elfman, der han beveger seg bort fra de vante Broadway-normene i Disney-filmene fra perioden og i stedet dykker ned i territoriet til Cab Calloway, Kurt Weill og Sergei Prokofiev – ispedd store mengder nostalgi og melankoli.
Et førjulsmareritt var ikke en uforbeholden suksess da den kom, men har etter hvert opparbeidet seg en voldsom kultfilm-status, spesielt etter at den ble adoptert av emo-kids; mange fant sitt motvillige jule-alibi i protagonist Jack Skellington. Filmen har imidlertid et mye bredere nedslagsfelt. Historien spenner over hele det emosjonelle registeret, mens de revolusjonerende stop motion-teknikkene kan beundres i sin fulle, virtouse prakt. På mange måter er Et førjulsmareritt en film om monoman besettelse utkledd som familieunderholdning – en film der hele den melodramatiske og stemningsfulle iscenesettelsen også forteller oss noe om psykologiske mekanismer. Til å være så ekstrovert i sitt uttrykk, er det med andre ord en overraskende subtil film. –TJH
Noen filmer evner å skape en følelse av juletid som får det til å krible i hele kroppen av barnlig fryd, slik at grøtgryta koker over av gode minner. En slik film er imidlertid ikke Mona J. Hoels Når nettene blir lange. Norges første Dogme-film kan heller fungere som en slags generalprøve før julefeiringen, til opplysning for storfamilier med barn og hund der alle har forskjellige ønsker og behov.
Dette er en beksvart komedie, som kan minne litt om Kjell Sundvalls hysteriske Tomten är far til alle barnen, men med en betydelig vondere slagside. Den tungt alkoholiserte faren, som må ta skylden for mye av grumset i familien, er så levende portrettert av Svein Scharffenberg (som vant en Amanda for innsatsen) at man formelig kjenner spritånden slå en i ansiktet. Kari Simonsen er like god som den velmenende, men nevrotiske moren, som bærer alle følelsene utenpå kroppen, samtidig som hun desperat forsøker å holde sammen plankene i den sprukne fasaden. Når denne brokete forsamlingen – inkludert et gammelt polsk ektepar som verken kan norsk eller engelsk – skal møtes rundt ribba en spesielt kald julekveld på en kummerlig hytte, blir det uunngåelig at situasjonen faller ned i knestående.
Å bevitne denne farsen er ofte svært morsomt, men latteren setter seg i halsen når tragedien hugger til. Disse menneskene er faktisk glad i hverandre, innerst inne, og den insisterende julefeiringen er et oppriktig ønske om fred og forsoning – uten at det lykkes. Når nettene blir lange er en av 00-tallets beste norske filmer. –LOK
Når juleferie er premisset for en film, dreier det seg gjerne om å samle gode venner og familie i ro og mak. Komfort og trygghet står i fokus. Australia dekkes imidlertid ikke av myk og beroligende snø, men av blendende og stekende sollys. Idet skoleklokka gjaller for siste gang før jul, pakker barneskolelæreren John Grant (Gary Bond) snippesken og stikker fra ødemarken for å leve livet.
Nesten umiddelbart klarer han å gamble bort alle pengene sine, og det som følger er en nedadgående spiral av selvdestruksjon, alkohol og håpløshet. Wake in Fright er en glimrende thriller, som nesten føles kafkaesk idet vår mann forsøker å komme seg ut av ødemarken, bare for å suges dypere inn i den – mye takket være hans egne basale drifter. Det er vanskelig å ikke se filmen som et australsk motstykke til Deliverance, på grunn av det ugjestmilde landskapet og truende bondetampene som bebor det (blant dem alltid fantastiske Donald Pleasance).
Det er en julegave til oss alle at den siste kopien av Wake in Fright, etter å ha vært tapt i over 20 år, ble reddet fra ødeleggelse i ellevte time og nå er lett tilgjengelig. Det er ikke mye julestemning å spore i den, men ingen andre filmer har gitt en bedre gjengivelse av juleferien fra helvete. –AB