Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.
Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.
*
På én måte virker det som om fiksjonsfilmen har hatt en mer samlende effekt i 2020 enn på lenge – som eskapisme og tidsfordriv, og som noe man savnet på kino. Jeg fikk sett Little Women i en kinosal sammen med andre mennesker tidlig på året før pandemien, og igjen nesten ett år senere, i juleferien med familien i stua. Begge deler føles nå som dyrebare stunder etter måneder med stengte kinoer og lite sosial kontakt.
Little Women var en skikkelig vaksineinnsprøytning allerede før viruset kom til landet. Den siste i en lang rekke filmatiseringer av Louisa May Alcotts roman, bygget på et genuint ønske fra Greta Gerwig om å lage sin egen versjon av en bok som har betydd mye for henne. Filmen bærer hennes signatur med tydelighet og bravur, og det er mengder av Gerwig i den utadvendte og ambisiøse hovedkarakteren Jo March. Little Women har mer til felles med vimsete, europeiske familie- og oppvekstfortellinger (som hos Arnaud Desplechin) enn med det klassiske kostymedramaet. Fotoet til Yorick Le Saux er full av tekstur og oppmerksomhet for de begavede søstrene March. Dialogen er kvikk, levert fra et ensemble plukket fra øverste hylle, og det er nonchalant og deilig gammel-hollywoodsk hvordan Gerwig ignorerer at skuespillervalgene kanskje vil trekke oss ut av realismen. Og selv om Little Women svinser innom motgang og borgerkrig, er det ikke som historisk periodedrama den berører, men som en livsberetning om søskenkjærlighet, annen kjærlighet og kunstneriske ambisjoner.
Bong-feberen herjet på et tidspunkt så kraftig at man nesten skulle tro at det var parasitter som utgjorde den største trusselen i 2020. Bong Joon-ho er en mester i å rive oss ut og inn av sinnsstemninger uten å miste grepet, men aldri har han fortalt en historie så elegant som med Parasitt. Mens Snowpiercer var en horisontal fortelling om klasseforskjeller, er Parasitt vertikal – et politisk og visuelt valg som utnyttes på mangfoldig vis. Sjarlatanene The Kims er dømt til et liv under bakken, enten det er i egen drittleilighet eller i familien Parks løgnaktig rene og minimalistiske arkitekturperle. Fra sitt utsiktstårn gir Bong oss et overblikk over menneskenes tilsynelatende uunngåelige kynisme, fortalt med koreografert presisjon i bildeflommen.
Som Éric Rohmer på norsk, og dermed automatisk en klassiker for meg. Jeg blir så enormt imponert av Dag Johan Haugerud, som følger opp komplekse Barn med dette rike og gjennomskuende én-times-verket. For eksempel «Del 3 – hvor Maria oppsøker Liv for å få hjelp til foredraget hun planlegger å holde ved musikkfilosofiseminaret i Bremen». Tenk å lage noe som er så lærerikt å høre på, komisk og gripende på én gang. Lyset fra sjokoladefabrikken er satt sammen av en rekke fantastiske sekvenser som dette, med noen av Norges aller beste kvinnelige skuespillere.
First Cow (som uansett ikke er en veldig fengende tittel) kunne likeså gjerne hett «Capitalism 101». Kelly Reichardt viser oss et økonomisk strevende USA i sin spede begynnelse, der privat eiendomsrett og sosiale mekanismer naturlig gror frem, med utgangspunkt i to nye venner og deres kake. Anslaget med funnet av to skjeletter i nåtid rammer inn den påfølgende fortellingen, som en realistisk saga fra en ikke altfor fjern fortid. Cookie (John Magaro) og King-Lu (Orion Lee) finner frem til hverandre med milde stemmer, i Reichardts sedvanlig dempede – og nydelige – formspråk.
Woody Allen og Sofia Coppola kom med hver sin New York-komedie dette året – begge lettbeinte og velskrevne. A Rainy Day in New York er den vittigste Allen-filmen på lenge, proppfull av morsomme sitater og herlig romantisk New York-stemning. Takk og pris for at den til slutt ble tilgjengelig. On the Rocks er på sin side mer bittersøt – en relasjonskomedie der far (Bill Murray) og datter (Rashida Jones) bringes nærmere hverandre under et spiontokt mot sistnevntes ektemann. Stemningsmessig er Coppola tilbake i melankolsk Lost in Translation– og Somewhere-landskap, med en film som er langt mindre, men som bærer seg selv med stor stil.
En virvelvind av folklore, vakker musikk og håndlagde billedstormer, som grep meg på en måte som animasjonsfilm sjelden gjør. Det magiske eventyret vever sammen perspektiver rundt engelsk kolonialisme og Ghibli-aktig glede over naturens mystikk. Unge og modige Robyn er en karaktertype vi har sett mange ganger før, men ikke i en så visuelt overdådig fortelling som dette.
Med Matthias & Maxime var Xavier Dolan tilbake i nabolaget, samtidig som filmen oppleves som et nytt og modent steg i karrieren. Dolan sjonglerer vennegjengen (med seg selv som Maxime) på en måte som gradvis blir gripende, og som gir liv til det famlende forholdet mellom tittelkarakterene. Kjæresten til Matthias som tvinger ham til å delta på avskjeden til Maxime er for meg et kroneksempel på Dolans evne til å se og skape empati hos alle sine rollefigurer. Og for en morsom cast, med den ufordragelige Rivette (Pier-Luc Funk) og den dominerende søsteren Erika (Camille Felton) som et slags lede-par. Både i casting, populærkulturelle referanser og valg av navn («McAfee»?) viser Dolan sine talenter – i tillegg til alt han er god på fra før, selvfølgelig.
Mank er opplevelsen av å stabbe seg hjem, miste fotfestet og ramle overende, ikke få noe ut av dagen derpå, men kanskje skape noe minneverdig likevel. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hva David Fincher ønsker å formidle med denne filmen – utover å skape liv av farens manus som var det en Rosebud-parallell – men som velskrevet og informativ Hollywood-historie, et sted mellom genialitet og bakfull tørrhoste, er Mank strålende, og noe jeg kommer til å oppsøke igjen og igjen med jevne mellomrom. Gary Oldman spiller teater i beste mening, mens en drømmeaktig monokrom Lily Collins gjør en ypperlig og viktig rolletolkning ved hans side. Mank har stort lagringspotensial.
Årets mest latterkrampefremkallende film, og kanskje også den aller viktigste. Et bisart svalestup inn i det kontemporære Amerika, tilgjengelig for et stort publikum, akkurat i tide til presidentvalget, som bare en hensynsløs helt som Sacha Baron Cohen kunne gjennomført. I scenen med Rudy Giuliani får Cohen og skuespiller Maria Bakalova ting ut av filmmediet som nesten ingen andre evner og tør, med sjokkerende utfall. Borat: Subsequent Moviefilm føles som en seier for demokratiet.
Christopher Nolan hjemsøker meg med Tenet, og jeg må starte med et forbehold: mitt største problem med filmen er at jeg bare ikke er så interessert. Med det til side, står Tenet igjen som årets store lyd- og bildeopplevelse på kino, særlig på grunn av et knippe suggererende action-sekvenser. Åpningen i operaen, biljakten og slåssingen som foregår baklengs… Alt dette er selvsagt mer enn nok, selv om jeg i store partier også opplever filmen som litt «tam» og med klønete regi. På én måte føles Tenet som et steg tilbake for Nolan – en lukket film med komplisert fasit. Men når ingen kan forstå fasiten fullt og helt, hvordan kan filmen omtales som «lukket»? Nolan dyrker dessuten sin fascinasjon for manipulering av tid på en mer kompromissløs og abstrakt måte her enn tidligere, og er det noe som er film her i verden, så er det lek med tid og rom. Det er rørende.
*
11. Monos (Landes)
12. Queen & Slim (Matsoukas)
13. Never Rarely Sometimes Always (Hittman)
14. Transnistra (Eborn)
15. Scheme Birds (Fiske, Hallin)
16. Collective (Nanau)
17. City Hall (Wiseman) / State Funeral (Loznitsa)
18. The King of Staten Island (Apatow)
19. Richard Jewell (Eastwood)
20. The Rental (Franco)
Hederlig omtale: «Onkel», «Make Up», «The Assistant», «Skal dere gå allerede?», «Ecstasy», «Undine», «Et glass til», «Selvportrett», «Sweat», «Slalom», «Mon amour», «Dark Waters», «Uncut Gems», «Atlantis», «Waves», «Andrei Tarkovsky. A Cinema Prayer», A Hidden Life», «Vitalina Varela».
Årets største skuffelse: «Da 5 Bloods».
Beste TV-serie: «The Last Dance» og «Euphoria: Trouble Don’t Last Always».
Hederlig omtale: «Tiger King», «We Are Who We Are», «Kalifat», «Rådebank», «Cheer» og «Paradise Hotel» (sesong 13).