Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Sally Potters Orlando (1992) vises torsdag 23. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Skuespiller Tilda Swinton har gjennom en over 30 år lang karriere gitt ansikt til en mengde uforglemmelige filmfigurer, og vært en ettertraktet medspiller (og fast instrument) for noen av de fremste filmskaperne i samme periode. I anledning Cinematekenes visninger av Sally Potters Orlando (1992), presenterer vi en kåring av Tilda Swintons fem beste roller.
Skjønt å gi plass til kun fem høydepunkter blir en litt klam tvangstrøye når det kommer til Swinton, som har levert utsøkte rolletolkninger i mer enn et dusin forskjellige filmer de siste tiårene. Gjennombruddet kom hjemme i Storbritannia tidlig på 1990-tallet, før Swinton ved årtusenskiftet også begynte å gjøre seg bemerket i amerikansk film. Utover på 2000-tallet kunne vi se henne i stadig mer varierte roller, i alt fra indiefilm til blockbustere: The Beach (2000), Adaptation. (2002), Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet (2005) er blant titlene som kunne notere seg minneverdige Swinton-biroller.
Selv om vårt utvalg nedenfor bærer preg av nokså naturalistiske rolleprestasjoner, har vi i redaksjonen også stor sans for tilfellene der Tilda Swinton er på sitt mest outrerte og komiske. Særlig Bong Joon-ho (i Snowpiercer og Okja) og Wes Anderson (i Moonrise Kingdom og The Grand Budapest Hotel) har begynnet muligheten til å la Swinton trylle og trolle opp allerede eksentriske rollegallerier. Det er for eksempel mye Swinton per minutt i Snowpiercer!
Videre må man trekke frem hvordan Tilda Swintons særegne relasjoner med noen spesifikke regissører har bidratt til å forme hennes eget kunstnerskap, og her er de mange samarbeidene med Derek Jarman på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet (The Last of England, The Garden, War Requiem, Edward II, Wittgenstein) vesentlige. Jarman døde i 1994, og ifølge Swinton har denne formative fasen tidlig i karrieren vært avgjørende for hvordan hun arbeider og tenker som skuespiller. I nyere tid har hun også spilt i flere filmer for regissører som Lynn Hershman Leeson (Conceiving Ada, Teknolust, Strange Culture) og Luca Guadagnino (The Protagonists, I Am Love, A Bigger Splash og Suspiria), samt vært en nær venn og samarbeidspartner for filmkritiker og regissør Mark Cousins – de arrangerte bl.a. en omreisende filmfestival sammen i Skottland i 2009.
Nedenfor følger våre fem utvalgte høydepunkter fra Tilda Swintons karriere – til nå. Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM), Dag Sødtholt (DS), Sveinung Wålengen (SW) og Helga Brekke Mathisen (HBM).
*
Orlando (Sally Potter, 1992)
Orlando er på mange måter den ultimate Tilda Swinton-filmen. Ja, vi kan nesten omtale den som «sjangerdefinerende», i et scenario der Tilda Swintons nærvær, oppsyn og uttrykk er som en kategori i seg selv. I tittelrollen som den udødelige, tidsreisende unge mannen Orlando — i Sally Potters innovative Virginia Woolf-adaptasjon – virkeliggjøres hele spennvidden og potensialet i Swintons ekstraordinære talent. Hennes enigmatiske, androgyne fremtoning passer perfekt til rollens lakoniske tilværelse på tvers av århundrer, og når plottet dessuten gir Orlando et poetisk kjønnsskifte (under et opphold i det osmanske riket) kommer Swintons femininitet også til sin rett.
Filmen er i tillegg å regne som et dristig eksperiment i seg selv, noe Tilda Swinton jevnlig virker å oppsøke – hun er en skuespiller som er villig til å ta store sjanser og utforske ukjente farvann for regissører hun har troen på, og denne dedikasjonen har gitt full uttelling i Orlando – der også tiden har kommet filmen til hjelp. Nesten tretti år etter premieren fremstår de filosofiske og temporale narrative sprangene som elegante kunstneriske valg, og Orlando har sakte men sikkert utmerket seg som Sally Potters mest interessante film. I et nesten uhyggelig tilfelle av life imitates art virker dessuten ikke Tilda Swinton å ha blitt én eneste dag eldre – så kanskje har Orlandos udødelige kraft smittet over på skuespilleren? –KM
*
Michael Clayton (Tony Gilroy, 2007)
At Tilda Swinton kun har blitt nominert til Oscar én gang, må sies å være en skandale – men desto kulere at hun faktisk vant prisen i 2008, og det for en ekte birolle. Etter hvert som kynismen i kretsløpet rundt Oscar-akademiet og prisutdelingen har vokst seg tykkere og tykkere, er det blitt vanlig at produksjonsselskaper melder på hovedroller uten synlig favorittstempel i sin egentlige seksjon i birollekategorien for å danke ut potensielt mindre synlige, faktiske birolleskuespillere (tenk Alicia Vikander for Den danske piken). Resultatet er at «den klassiske birollen man aldri glemmer» sjeldnere gis oppmerksomhet, og det er nettopp en slik godbit Swinton serverer oss i Michael Clayton.
Selv med relativt liten tid foran kameraet gjør hun uutslettelig inntrykk som Karen Crowder, en på overflaten kald og fattet rollefigur hvis akkumulerte dårlige samvittighet og frykt for å bli avslørt får henne til å implodere under en avsluttende konfrontasjon med George Clooney. Men det var trolig de hjerteskjærende retoriske øvelsene foran speilet som sikret Swinton statuetten – sjelden har vi med mindre fakter kommer dypere under huden på en karrierebesatt, nevrotisk næringslivsleder. Filmen, skrevet og regissert av Tony Gilroy, er for øvrig et glemt mesterverk som vekker assosiasjoner til syttitallets fremste paranoiathrillere à la Alan J. Pakula. –LOK
*
We Need To Talk About Kevin (Lynne Ramsay, 2011)
Eva Khatchadourian er trolig den mest utfordrende rollefiguren Tilda Swinton har gitt seg i kast med. Eva sliter med å føle glede over sin graviditet, og fødselen blir et grusomt smertehelvete. Når alt er overstått føler hun mest avsky overfor sitt nyfødte avkom, Kevin (Ezra Miller, Jasper Newell og Rock Duer, på synkende alderstrinn), og morsrollen blir et fengsel for den yrkesaktive og eventyrlystne damen. Hun forsøker imidlertid å gjøre gode miner til slett spill og forfalske en morskjærlighet, men barnet gjennomskuer dette fra første stund, føler seg forrådt, uønsket og blir ute av stand til å utvikle empati. Kevin vender seg mot moren og legger ut på en nådeløs, 16 år lang psykologisk krigføring overfor henne, der han viser en nærmest psykopatisk evne til å såre og ødelegge livet hennes, gang på gang.
Spesielt talende i denne sammenhengen er scenen der Eva forsøker å forberede Kevin på at han snart vil få en lillesøster og spør om han ikke vil like å ha noen å leke med. Kevin sier «What if I don’t like it?» Eva: «Then you’ll get used to it.» Kevin svarer: «Just because you’re used to something, doesn’t mean you like it. You’re used to me.» Eva forsøker ikke en gang å protestere, men nikker i en slags sorgfull enighet. Swintons lett mimikk har sjelden gjort større inntrykk, og regissør Lynne Ramsay vet dessuten å utnytte de særegent meislede ansiktstrekkene hennes på en måte få andre filmskapere har vært i stand til – hun smelter på underlig vis sammen med de stiliserte omgivelsene. (Her kan du lese undertegnedes analyse av filmen.) –DS
*
Only Lovers Left Alive (Jim Jarmusch, 2013)
Vampyrene Adam og Eve i Only Lovers Left Alive er nærmest innbegrepet av et «kult par». Dette handler naturligvis også om at de er et vakkert par: gamle og erfarne, smaksbevisste, som en slags ekstrem dinkies-variant, men med ung look. I alle fall Adam; Eve får mer av et tidløst preg, takket være Tilda Swintons unike fremtoning. Ekstra nydelig er det at de to ser ut til å ha blitt så klar over hverandres roller at de aksepterer dem uten å mukke. Eve er positiv og fortsatt sanselig nysgjerrig på verden omkring seg, og moderlig overfor Adam, som hun prøver å muntre opp. Til tross for sitt kritthvite ytre, gløder Swinton av varmt blod.
Vampyrparets personligheter understrekes av kostymene. Eve går stort sett i en lys, beige-gul drakt, som Jim Jarmusch ofte lar kameraet hvilke øynene på – som i en tidlig sekvens der hun vandrer langs Tangers smug i matt gatelys. Sekvensen skaper assosiasjoner til et liknende øyeblikk i The Limits of Control, der Swinton i tilsvarende fargekoloritt catwalk-er seg gjennom gatene i slow motion. –SW
*
Suspiria (Luca Guadagnino, 2018)
«Vrangforestillinger er løgner som snakker sant.» Dario Argentos klassiker fra 1977 er et orgasmisk gilde for alle med interiørdilla. Tapetene, glassmaleriene, lampene – alt – får estetikeren til å knele. Av den grunn fremstår tidskoloritten i Luca Guadagninos nytolkning ved samme navn som et særdeles klokt valg. Den steintunge brutalismen fra syttitallets Øst-Berlin har lite til felles med den fargesprakende art nouveau-estetikken i originalen; de ornamentale gulvflisene er erstattet med fiskebensparkett; Argentos gjennomgående kirsebærnyanser er blitt til en ode i grått hos Guadagnino. Men én rød tråd går igjen, bokstavelig talt: De røde trådene som dingler fra dansernes kostymer.
Både originalen og nytolkningen inneholder skrekk og splatter, men i originalen er det blodige fyrverkeriet mer tro mot interiørets kirsebærtoner enn sunne jernverdier. Det er snarere hvesevokalen i Goblins originalmusikk som står for skrekken hos Argento, en musikalsk tolkning av filmens tittel (suspiria; tung pust eller sukk). Hos Guadagnino er Thom Yorkes originalmusikk mindre messende og mer melankolsk; det ulykkesspående piano- og vokalarrangementet i Suspirium synes å tonesette en forutanelse om dansernes uunngåelige skjebne i hekseensamblet. Videre sikrer eksepsjonelle danseprestasjoner, Mark Couliers sminkearbeid samt et uovertruffent proteseteam en kiropraktisk voldsromantikk som får seeren til å stivne av Stendhal-syndrom. Ikke minst imponerer Tilda Swinton i hele tre løgnaktige roller – den manipulerende danselærerinnen Madame Blanc, storheksa Helena Markos og psykiateren Josef Klemperer, sminket til det ugjenkjennelige – en vrangforestilling som er sannferdig i sin legemliggjøring av de freudianske størrelsene ego, superego og id. Bitte sehr! –HBM
*