Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.
Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.
*
Dette er min type Terrence Malick, og regissørens suverent beste siden The Tree of Life (2011). Rammehistorien, om en østeriksk fjellbonde som nekter å la seg verve av nazistene, er oversiktlig og rent fortalt (i motsetning til tungrodde verk som Song to Song og To the Wonder). Det betyr at man raskt kan hengi seg til fjelltoppenes pryd og prakt, og bli der så lenge man vil. A Hidden Life føles som en levendegjøring av Richard Strauss’ Eine Alpensinfonie eller Alan Hovhaness’ Mysterious Mountain, selv om disse stykkene ikke opptrer blant filmens utvalg av klassisk musikk; et mektig og vart portrett av fargene, lyset og den friske fjelluften som setter seg i ryggmargen. Godt hjulpet av James Newton Howards pastorale originalmusikk (hans beste siden The Village, og innenfor samme stil), tegnes følelsen av «Heimat» med store blokkbokstaver; en steinhard tilhørighet til mennesker og natur når hele verden står på spill.
Som i The New World (2005) og The Thin Red Line (1999), okkuperes de pittoreske omgivelsene fremdeles av destruktive mennesker, men i disse filmene har de poetiske tilbakeblikkene (blafrende gardiner, intime berøringer og drømmende ansikter) sitt opphav langt, langt borte. I A Hidden Life er dette snudd på hodet – her er det omgivelsene som selv utgjør den nostalgiske drivkraften, den gjennomborende lengselen etter hjemmet. Dette er filmens styrke, ikke svakhet, slik noen kritikere har påstått. Så får man heller overse skuespillernes litt krøkkete «Werner Herzog-engelsk». Malick presterer å sette fingeren på samtidige, høyreradikale strømninger i samfunnet ved å gå dypt inn i en nasjons traume, kanalisert gjennom en enkeltskjebne. Malick i toppform er vanskelig å slå i et hvilket som helst år, men den omsluttende skildringen av nærhet, natur og tilhørighet føles kanskje ekstra sterkt i pandemipregede 2020.
I likhet med fjorårets Shoplifters er også Bong Joon-hos Parasitt «et familiedrama som kommenterer klasseforskjeller på syrlig vis, og som gradvis avdekker og utvikler en spiral av dramatiske, forviklende konsekvenser i dragsuget av et omveltende valg. Og der det tidvis er vanskelig å sympatisere fullt og helt med hovedrollene, selv om vi dypest sett kan forstå hva som motiverer dem til å begå tvilsomme handlinger.»
Men i enda høyere grad enn Kore-edas film, benytter Joon-ho seg av arkitektoniske markører for sin subversive samfunnsrefs – familien okkuperer et hus bestående av minimalistisk innredning, med stramme vertikale og horisontale linjer i listverk og vinduer. Eller gjennom den nesten overtydelige ‘upstairs-downstairs’-kommentaren i kontrasten mellom bolig og kjeller. Orden møter kaos, statisk overflate møter glupsk undergrunn. Det er hele halvannet år siden Parasitt hadde premiere i Cannes, men den lange koketiden har egentlig bare mørnet oppfatningen av filmen som et betydelig verk.
Richard Stanleys retur til registolen etter 23 år var akkurat så gjev og fandenivoldsk som jeg hadde håpet etter å ha prislovet Hardware (1990) så hardt på 90-tallet. Klikkefilmpremieren i 2020 gikk relativt upåaktet hen for de fleste, men står for meg som en av årets sterkeste filmer; en renskåren dyrking av hele vårt sanseapparat. Som jeg skriver i min omtale: «Color Out of Space er «fullsanselig», men slett ikke bare hensettende og statisk. Du vet tvert imot aldri når den skifter gir. Tonen er ubestemmelig på den sjeldne, gode måten: Når du har slått deg til ro med gotisk horror, bytter Stanley til body horror. Når du forventer en konkret antagonist, et monster, blir fortellingen bare enda mer abstrakt. Color Out of Space er en psykedelisk kosmos-opera fra en filmskaper som har vært «innesperret» altfor lenge – et totalt frislipp av idéer og hemninger.»
Like oppfinnsom – både visuelt og tematisk – er Pete Docters Soul, men nå i en dur-toneart. Som alltid i de beste Pixar-filmene dreier det seg om store temaer rundt livet selv – lidenskap, tilhørighet, ambisjoner og å «finne seg sjæl» – men iscenesatt på en måte som er tilgjengelig og relaterbar på tvers av generasjoner. Virkelighetens verden, New York og jazzmiljøet, bugner av rike, naturtro detaljer, mens etterlivets (eller førlivets) verden tegnes med Picasso-aktig pensel. Fascinasjonen ligger i kontrastene og krysningspunktene mellom de to – som Trent Reznor og Atticus Ross’ elektroniske, eteriske musikk for etterlivet satt mot Jon Batistes varme jazz-musikk for virkeligheten. Inside Out (2015) forsøkte også å materialisere abstrakte idéer om menneskelig utvikling, men gjorde aldri det store for meg. I Soul lykkes derimot Docter å balansere humor, inderlighet og oppfinnsomhet på en måte som plasserer filmen blant de aller, aller beste i Pixar-katalogen, kanskje bare overgått av de tre første Toy Story-filmene og WALL-E, eller Docters egen Up (2009).
1917 er en film om bevegelse, en hyllest til kameraets kinetiske kraft. Selve krigsoppdraget, om en ung soldat som skal bringe en viktig beskjed fra punkt A til punkt B, er egentlig ikke hovedpoenget. Det er heller ikke de opprivende skildringene av krigens grusomheter – slike har vi sett bedre og mer nærværende før, som i Saving Private Ryan (1998). I stedet svever kameraet i lange tagninger gjennom skyttergraver, åpne landskap og ruiner oppslukt av flammer, som et gudommelig blikk festet på en enkeltskjebne i kaoset.
Filmen er først og fremst en «showcase» for mesterfotograf (og nå sir) Roger Deakins og klipper Lee Smith; en slags variasjon over det klaustrofobiske blikket i László Nemes’ Son of Saul (2015), men der Nemes lå tett og statisk i utsnittene og på ansiktene, roterer Deakins rundt den unge soldatens umiddelbare handlingsområde. Paranoiaen trenger seg på utenfra og inn, fremfor innenfra og ut. Poenget er ikke å lesse på med grusomheter, eller bivåne en rivende karakterutvikling – det er heller å seile gjennom et krigsherjet landskap og ta inn inntrykkene underveis.
Tablåenes mester er tilbake med et kaleidoskopisk blikk på små og store hendelser i menneskers liv; ofte forhøyet til religiøs eller historisk betydning, eller spisset mer som en løselig parabel om modernitetens fremmedgjøring. Om det uendelige er kanskje ikke like tematisk konsistent som Roy Anderssons forrige film, En duva satt på en gren och funderade på tillvaron (2014), men den føles mer melankolsk og karriereoppsummerende.
Få tablåer filmografien hans kan matche det elskende paret svevende over et krigsherjet Köln. På den andre, mer underfundige siden tegnes små situasjoner som oppløses i den sosialdemokratiske tanken om at man må ta til takke med det man har. Presten som sliter med sin gjerning, mannen som ikke får skværet opp med sin barndomsvenn – vi og våre hverdagsproblemer er bare et lite blaff i uendelighetens kosmos.
Det er leit at Craig Zobels The Hunt skulle hanskes med så mange lanseringsproblemer – fra Trump til korona – for det er virkelig en av de beste politiske satirene på flere år. I stedet må den oppsøkes på strømmetjenester, som en parentes blant tusenvis at tilsynelatende like sjangerkolleger. Men den er så mye mer – og kommenterer både gjennom direkte sitater og sjangerlek – at man ikke bør scrolle forbi. I min omtale skriver jeg: «The Hunt blir en bevisst lek med moral, etikk og sympatistrukturer. Vi vemmes av høyresidens rasisme, vi gremmes av venstresidens forkastelige retorikk. Filmens monomane fremdrift blir en skjebnestung klubbe som hamrer inn sitt poeng. I et landskap uten medmenneskelige markører, er det det renspikkede overlevelsesinstinktet (eller fornuften, om du vil) som skal bringe ekstremismen i kne. Filmen er et rått, kroppslig rop om selvransakelse fra en nasjon som er i ferd med å rives fra hverandre som en smellbonbon.»
Det er vanskelig å balansere noe som er et så åpenbart innlegg om aldersdemens med effektiv skrekkfilm-estetikk, men Natalie Erika James lykkes makeløst i sin spillefilm-debut. Mye handler om et gradvis tiltagende abstraksjonsnivå, som et sinn i oppløsning, men den omsluttende uroen er tilstede allerede fra begynnelsen.
Som jeg skriver i min omtale: «Huset er omkranset av skog, luften er preget av regntung høst. I hagen har et badminton-nett dalt ned på bakken; leken er forbi. På kjøkkenbenken står et fat med råtten frukt. Rommene er rotete, fylt til randen av gjenstander og minner fra et langt liv. Kay legger merke til at morens godstol ikke står på sin vante plass, med bena plantet ned i teppesøkket. Noe er off. Huset er ikke konstruert som noe kaldt og uhyggelig i seg selv – dette er ikke like uggent som den mahogni-brune minimalismen i The Grudge (2004) eller de viktorianske krikene og krokene i The Haunting (1963), men et helt vanlig hjem som er blitt oppslukt av noe fordervet. /…/ Regissør Natalia Erika James dyrker en kontinuerlig dialektikk mellom omgivelsene og rollefigurene – visuelle motiver introduseres og forsterkes, først som en speiling av hovedpersonenes sinnstilstand, senere som et helt konkret handlingsrom. Det er både en bokstavelig monsterfilm og en psykologisk thriller på samme tid.»
Etter den (for min del) litt skuffende og pregløse Transit (2018), er Berlinskole-veteran Christian Petzold endelig tilbake med fortryllende magisk realisme, i en fortelling som bølger både i bokstavelig og overført betydning: Forholdet mellom de tilfeldig elskende, Christoph (Franz Rogowski) og Undine (Paula Beer) oscillerer mellom nærhet og fravær, attraksjon og aversjon. Som i Paracelsus’ opprinnelige mytologi, konsumerer vann-nymfen Undine sin utkåredes kropp og sjel i sin higen etter menneskelig dødelighet.
Petzold plasserer seg møysommelig i grenselandet mellom fantasi og virkelighet gjennom poetiske tablåer (det knuste akvariet, undersjøiske ruiner) som føles sømløse, ikke påtrengende. Sakte forvandles apati til lidenskap, men ikke av den melodramatiske sorten. Når man når et punkt med forsoning og likevekt, undergraves det hele av en ny kontakt; en ny gnist eller besettelse som til syvende og sist får fatale konsekvenser. Undine er et voksent og sobert verk som forteller store historier med små grep.
Et glass til slo ekstra hardt ned i meg. Kanskje er det fordi jeg har personlig erfaring med tematikken i filmen, eller fordi Thomas Vinterberg er mer leken og ikke fullt så tung på den retoriske labben som i Jakten (2012). Mest sannsynlig er det en kombinasjon av de to. Som Lars Ole Kristiansen skriver i sitt essay, er det en film som følger alkoholens – og festens – dramaturgi, med danskenes tidvis lemfeldige alkoholkultur som bakteppe. Nå kan man kanskje innvende at den tiltagende absurditeten i Finn Skårderud-prosjektet nesten når et animert nivå som strekker troverdigheten til det ytterste, men gitt utgangspunktet til Mads Mikkelsens rollefigur, er det ikke helt utenfor rimelighetens grenser.
Som i mange danske kvalitetsdramaer, blir vi sittende som observatører, ja nærmest voyeurer, til et sosialt forfall der hver ølslurk fører oss lenger ned i pinlighetens ubehag. Når filmen endelig løser seg opp med en frigjørende sekvens inspirert av Claire Denis’ Beau Travail (1999) – med eks-danser Mikkelsen i fri utfoldelse – er det både sørgelig og vakkert på samme tid, like bittersøtt som brunt brennevin.
At min tradisjonelle sjanger-10.plass i år skulle tildeles en norsk-svensk produksjon, hadde jeg ikke regnet med. Men Joachim Hedéns dykkethriller fortjener anerkjennelsen. Breaking Surface er et kammerdrama med et forfriskende stramt premiss – Ida (Moa Gammel) må redde sin lillesøster Tuva (Madeleine Martin) som ligger fanget under en stein på havbunnen. Hedén forholder seg etterrettelig til dykkeverdenens vitenskapelige premisser – fra oksygen til trykk – mens klokken tikker ubønnhørlig nedover. Filmens nerve er egentlig på sitt mest intense over vann, i sekvensene som kretser rundt Idas søken etter hjelpemidler.
Fravær fra situasjonen øker ubehaget. Omkring dem er Lofotens vinterskrud fargelagt i sjatteringer av hvitt, blått og grått, mens havbunnen er klar og iskald. Breaking Surface er tilsynelatende ukomplisert i sin fortellerstil, men akkurat som filmens tittel brytes overflaten av dypere temaer rundt søskenkjærlighet og –rivalisering. Hedén kombinerer enkel subtekst med enkel spenningstaktikk, og slik får den ironisk nok mer å gi og mer å spille på.
To filmer i 2020 var på hvert sitt vis topp 10-materiale i sin effekt på meg, men denne har ikke nødvendigvis så mye å gjøre med en helhetsvurdering av kunstnerisk kvalitet. I stedet spiller de på helt andre strenger, og er derfor vanskelig å plassere blant de «vanligere» filmene på topplisten. Disse filmene er henholdsvis Waad Al-Kateab og Edward Watts’ dokumentarfilm For Sama og Jóhann Jóhannssons poesi-sci fi Last and First Men.
For Sama oppnår sin effekt ut fra dokumentasjonens kompromissløse råskap snarere enn et konsekvent filmatisk blikk. Det er selve tilstedeværelsen under Aleppos beleiring som står i sentrum. Som jeg skriver i min omtale: «På et rent dokumentasjonsnivå røsker For Sama usigelig hardt i flere sekvenser: Den klaustrofobiske beleiringen, der Waad og hennes nærmeste hutrer seg sammen i mørke kjellere og polstrede rom, mens bombene faller både rundt og på deres leilighetskompleks. Blodige, gråtende barn. De vage, utviskede sporene av forhenværende sivilisasjon. Forsøkene på å føre et tilnærmet normalt hverdagsliv i helvetes forgård. Og ikke minst en scene omkring et nyfødt barn. /…/ På et aller annet tidspunkt vil filmen opphøre å være film og bli noe annet i stedet: et dokument, en rapport, et vindu, et speil, kall det hva du vil. I sin essens er For Sama nettopp en slik avart – den er som et hardtslående argument, en knyttneve i magen, et høylytt rop.»
Jóhann Jóhannssons første og eneste langfilm som regissør fikk sitt liv på kino to år etter hans tragiske bortgang. Last and First Men er en redigert utgave av ulike live-fremføringer i 2017, med BBC-filharmonien og Tilda Swinton, og ligger tettere mot kunstinstallasjon i sin uttrykksform. Monokrome 16mm-opptak av jugoslaviske minnesmerker inntar plassen som futuristiske markører mens Swinton leser utdrag av Olaf Stapledons ikoniske science fiction-roman om menneskehetens løft og fall. Noen ganger overenstemmer skulpturene og geometrien med tekstlig innhold, som de snirklete ansiktene speilet i Stapledons fremtidige «elefant-mennesker», andre ganger er de mer diffuse og åpen for fri tolkning. Den største veilederen er egentlig Jóhannssons egen musikk, som vokser fra dempede, utforskende strykerharmonier til klimaktiske utropstegn akkompagnert av kor – ofte med store akkordsprang som signaliserer avstandene i både tid og rom. Last and First Men er et melankolsk verk – også i lys av Jóhannssons død – men samtidig en hyllest til menneskelig skaperkraft og overlevelsesvilje.
*
11. On The Rocks (Coppola)
12. Sala samobójców. Hejter (Komasa)
13. The Gentlemen (Ritchie)
14. Love and Monsters (Matthews)
15. Kunstneren og tyven (Ree)
16. Host (Savage)
17. Selvportrett (Olin, Wallin, Høgset)
18. Light of My Life (Affleck)
19. First Cow (Reichardt)
20. Only the Devil Lives Without Hope (Gertten)
Hederlige omtaler: «Monos», «Uncut Gems», «Young Ahmed», «Underwater», «Alone», «She Dies Tomorrow», «An Officer and a Spy», «Tenet», «Greenland», «Let Them All Talk», «Gunda», «You Should Have Left», «Voces», «Saint Maud», «Extraction», «The Outpost», «Mank», «Onward», «Freaky», «The Midnight Sky».
Beste TV-serier: «The Mandalorian», «Raised by Wolves», «Devs», «Star Trek: Picard», «Into the Night».
Snakkis-filmer som ikke gjorde det store for meg: «Little Women», «The Farewell», «Richard Jewell», «iHuman», «JoJo Rabbit», «Da 5 Bloods», «Borat: Subsequent Moviefilm», «Lyset fra sjokoladefabrikken», «Waves», «The Lighthouse», «Zombi Child».
Skammekroken: «Wasp Network», «Centigrade», «The Grudge», «The Platform», «La Belva», «2067», «Mulan», «Altered Carbon: Resleeved», «Siberia», «The Last Days of American Crime», «Proximity».