Omtale

Når en nasjon blir en smellbonbon: Craig Zobels The Hunt

Craig Zobels The Hunt er et satirisk innlegg om den politiske splittelsen i det amerikanske folket. Bak sin skadeskutte og mye omtalte distribusjonshistorikk, skjuler det seg først og fremst en virkelig god film.

I skrivende stund er det amerikanske presidentvalget over, og Joe Biden har gått seirende ut. I hvert fall tilsynelatende. Donald Trump har varslet søksmål i øst og vest, og det gjenstår fremdeles et par måneder med sirkus før Biden forhåpentligvis er trygt plantet i det ovale kontor. Gjennom valgkampen og den neglebitende stemmeopptellingen har USAs «polariserte virkelighet» blitt hamret godt inn i det sultne, norske TV-publikummet via debatter, USA-eksperter og dokumentarer.

Et resultat av polariseringen er den tilspissede retorikken fra Trump-leirens side – en strategi som tidvis er så hinsides vantro, og som fører til så mange aparte situasjoner, at det overgår Komiske Ali i ren absurditet. Som SNL-manusforfatter Zack Bornstein nylig uttalte på Twitter: «I could write jokes for 800 years and I’d never think of something funnier than Trump booking the Four Seasons for his big [press conference], and it turning out to be the Four Seasons Total Landscaping parking lot between a dildo store and a crematorium (…) Also the twist that they announced Biden won during the conference, and Rudy [Giuliani] asked which network called it, and the reporters said «All of them»».

Men bak Trumps tragikomiske desperasjonstaktikk ligger det naturligvis et alvor på størrelse med 71 millioner mennesker; de som faktisk stemte på ham. I Bidens seierstale ble ikke Trump nevnt med et ord; i stedet manet han til forsoning og samling. USA har alltid vært et delt land, politisk, men vi må nesten tilbake til borgerkrigens dager for å finne like steile fronter. Trumps «Proud Boys», kledd i kamodrakter fra Walmart og rifler over skuldrene, står klare til dyst. Stand down and stand by! På den andre siden lurer Antifa.

Dette skillet i befolkningen – like ugjennomtrengelig som Trumps ønskemur mot Mexico – var utgangspunktet for The Hunt (2020), filmprosjektet (eventuelt filmeksperimentet) fra Jason Blum og hans Blumhouse Productions, iscenesatt av den omstridte manusguruen Damon Lindelof og regissør Craig Zobel, kanskje best kjent for det postapokalyptiske kammerdramaet Z for Zachariah (2015).

Det skulle imidlertid vise seg å hvile en slags forbannelse over prosjektet. Den opprinnelige premieredatoen i september 2019 ble forskjøvet etter masseskytingene i Dayton og El Paso. Deretter kom filmen på alles lepper i forbindelse med en Twitter-melding fra Donald Trump, som – uten å ha sett filmen – uttalte følgende på sitt sedvanlige galmannsvis: «Liberal Hollywood is Racist at the highest level, and with great Anger and Hate! They like to call themselves ‘Elite,’ but they are not Elite. In fact, it is often the people that they so strongly oppose that are actually the Elite. The movie coming out is made in order…..to inflame and cause chaos. They create their own violence, and then try to blame others. They are the true Racists, and are very bad for our Country!».

Filmen fikk omsider premiere 13. mars i år, men rakk ikke mer enn en drøy uke på kino før koronautbruddet, og måtte til slutt ta til takke med strømmedistribusjon. Alle disse kaotiske kontroversene og logistikkproblemene har fullstendig overskygget filmens kvaliteter, både som drivende god politisk satire og djevelsk leken sjangerfilm.

The Hunt er ikke nødvendigvis en film som spenner store, visuelle muskler, men som heller fråtser i sitt fornøyelige premiss, litt i samme gate som The Most Dangerous Game (1932), Battle Royale (2000) eller The Hunger Games (2012): En gruppe venstreradikale jakter på ‘red necks’ for sportens skyld (eller «deplorables», som de kaller dem – en referanse til Hillary Clintons infamøse frase «basket of deplorables» fra valgkampen i 2016).

Om Trump hadde sett filmen, ville han kanskje endret mening, siden det kan virke som om venstresiden er skurkene og høyresiden heltene – men bare om man leser den helt bokstavelig, slik han sannsynligvis ville gjort. Blum, Zobel og Lindelof er alle demokrater på sin hals, og ønsker selvsagt heller å kommentere en retorikk som er blitt så tilspisset at voldelige sammenstøt er neste steg, samt problematiske aspekter både ved høyresidens paranoia og venstresidens ‘woke’-kultur.

Tankegodset komprimeres i en enkeltscene tidlig i filmen: Noen av de bortførte Trump-supporterne flykter inn en landhandel ved jaktmarkene, drevet av et eldre ektepar. Det viser seg naturligvis at ekteparet er venstreradikale og til stadighet lirer av seg fraser som setter #cancelculture på spissen – enten det dreier seg om våpenpolitikk, klimaendringer, n-ordet, kosthold, immigrasjon eller kjønn. Lindelof (og med-manusforfatter Nick Cuse) mesker seg i den tidvise absurditeten hos disse strømningene, både her og i resten av filmen. Der særlig Lindelof er kjent for å være ullen og vag, er han overraskende konkret og presis i dette tilfellet.

Regissørens sjangerlek er like presis. Zobel, som imponerte med intensiteten i trekantdramaet fra Z for Zachariah, makter også å skape en lignende nerve i filmens mange konfrontasjoner og gruppekonstellasjoner – en slags kontinuerlig mistenksomhet mot alt og alle i fiksjonsuniverset. Særlig når tempoet og klipperytmen er så kompromissløs, som et godstog ute av kontroll.

Vi tillates ingen hovedperson før et godt stykke ut i første akt – enten fordi de potensielle kandidatene knertes av oppfinnsomme feller (litt som i Saw-filmene), eller fordi de ikke innehar ressursene og personlighetstrekkene som befinner seg i et mer moderat, sympatisk sentrum. Disse finner vi til gjengjeld i Crystal (Betty Gilpin), som inntar en mer apolitisk posisjon i fortellingen, skvist mellom to ekstreme fløyer. Hennes stoiske ro og besluttsomhet blir ankeret mellom passiv-aggressive venstreradikale og hysteriske høyreradikale, og hennes fandenivoldske holdning (som hun også fremviste med stor overbevsning i TV-serien GLOW) blir motoren i filmens maskineri.

The Hunt blir dermed en bevisst lek med moral, etikk og sympatistrukturer. Vi vemmes av høyresidens rasisme, vi gremmes av venstresidens forkastelige retorikk. Filmens monomane fremdrift blir en skjebnestung klubbe som hamrer inn sitt poeng. I et landskap uten medmenneskelige markører, er det det renspikkede overlevelsesinstinktet (eller fornuften, om du vil) som skal bringe ekstremismen i kne.

Når filmen trekker mot sin konklusjon, blir det tydelig at den absurde situasjonen ikke nødvendigvis er et resultat av steile, politiske fronter alene, men heller en selvoppfyllende profeti, en slags ‘troll-i-ord’, full av selvmotsigelser og halvsannheter – akkurat som i virkeligheten.

Om man bare legger filmens premiss til grunn, kan det virke som et slag i trynet til Bidens forsoningstale, og at den dermed er litt ute av sin tid kun få måneder etter premieren. At den virket sterkest mens Trump-hatet var på sitt mest intense, ikke nå når han (forhåpentligvis) er på vei ut av det hvite hus.

I alle tilfeller vil jeg argumentere for at den er et betimelig innlegg som både setter ord på og gir følelser til samtidens USA. 71 millioner Trump-stemmer forsvinner ikke magisk over natten fordi Biden vant knepent. The Hunt er et rått, kroppslig rop om selvransakelse fra en nasjon som er i ferd med å rives fra hverandre som en smellbonbon.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>