Thor Joachims topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2019

For oss som har en noe lunken akademisk interesse i Lars von Triers minimalistiske Dogme-periode, er det mer engasjerende å følge ham i mer maksimalistiske landskap, som Antichrist (2009) og Melancholia (2011). Knapt noen annen nålevende filmskaper skaper så pustberøvende tablåer. Slik sett er huset til Jack (Matt Dillon) like mye huset til von Trier selv, med sitt barokke inventar og sine mørke avkroker. Som mange kritikere allerede har påpekt, er det muligens hans mest personlige film så langt – særlig den ironiske, pompøse skildringen av Fallet: en kunstner innhentet av Moder Justitia som frem til nå har skygget hans kontroversielle livsprosjekt på behørig avstand.

Filmens fem første kapitler befinner seg i et slags merkelig krysningspunkt mellom Quentin Tarantino og Michael Haneke: Jacks drapstokt er skildret med en voldsom, tilstedeværende intensitet, men også med en selvbevisst, mørk humor. Uttrykket preges av matte, mørkegrå farger – et nesten klinisk fravær av empati som et åpenbart bilde på Jacks indre sjelsliv. I epilogen bærer det ned i helvetes forgård, som til gjengjeld oversvømmes av pomp og prakt. Bruno Ganz – i en av sine siste roller som Verge/Virgil – veileder Jack gjennom flammer, avgrunner og grotter, ofte statiske slow motion-gjenskapninger av romantiske kunstverk som Delacroix’ La Barque de Dante (1822), men med subversivt glimt i øyet. The House That Jack Built er von Triers saftigste og mest fornøyelige film til dags dato, og vitner ikke om en regissør som er mett på livet og kunsten – selv om både filmen og mannen selv synes å insinuere det.

Alita: Battle Angel er egentlig ikke en Robert Rodriguez-film, slik jeg ser det, selv om de glattbarberte sekvensene (som rulleskøyte-derbyet) ligner Rodriguez i banalt Spy Kids-modus. I stedet er det nok en visjonær film fra produsent James Cameron, et prosjekt han har båret på i åresvis, men aldri har hatt tid til å realisere som regissør. Dette er verdensbygging og opplevelsesorientert filmskaping på sitt mest intrikate, med et retrotilpasset cyberpunk-landskap som peker langt utover fortellingens rammer: skittent, mekanisk, hintende og ekspansivt. Og midt i det hele er fabelaktige Rosa Salazar som tittelfiguren, den litt klønete, hjertevarme androiden som får sitt eget overgangsrite – en rolletolkning Salazar senere har videreutviklet i den rotoskopi-animerte serien Undone (2018-). Alita: Battle Angel fikk lunken mottagelse da den kom, men for min del er den en av årets aller beste og mest steds- og rollenærværende filmer. Screw the naysayers!

Det blir nesten kjedelig å plassere enda en Quentin Tarantino-film blant årets beste, men han leverer varene hver gang. Once Upon a Time in Hollywood er hans sobreste film til dags dato, et enestående tidsportrett som egentlig handler mer om iscenesettelser enn aparte rollefigurer og kuriøse tvister. Manson-drapene (og den tilhørende myten) er en tilsynelatende ideell plattform for Tarantinos gladvoldelige krumspring, men de vies egentlig marginal plass i fortellingen; i stedet boltrer han seg i oransjemusset tidskoloritt og forkvaklede solstatsintriger, med Brad Pitt og Leonardo DiCaprio som ufrivillige, snodige observatører – litt «to gode naboer», litt Helan og Halvan, litt Scorsese-aktige «partners in crime». Filmen er overraskende underfundig til Tarantino å være, men fordi han bruker såpass lang tid på enkeltsekvenser, smelter både vi og fortellingen gradvis inn i den merksnodige tonen – helt til universet tas for god fisk. Da blir de fornøyelige overraskelsene desto større.

04Ad Astra

ad-astra
USA, 2019

James Grays Ad Astra er dobbelt misforstått. Euforiske tilbakemeldinger etter Venezia-premieren trakk sammenligninger til cerebral science fiction som Interstellar og 2001: En romodyssé. Det blir feil, for ambisiøs er den ikke. Skarpere penner kritiserte de tilsynelatende tilfeldige B-filmelementene som dukker opp med jevne mellomrom. Det er også misforstått. Sannheten er at Grays ambisjoner legger seg tettere mot filmer som Jurassic Park og The Abyss – en hårfin balansekunst mellom frittstående actiontablåer med egenidentitet og en varmere, mer personlig kjernehistorie på bunnen, om familie og tilhørighet. Det ene speiler ikke nødvendigvis det andre som i mer vidløftige sjangerkolleger, men er egenrådige hindre på veien. Dette reflekteres også i komponisten Max Richters bredpenslede tonelandskap og Lorne Balfes mer konvensjonelle troper. I et litt magert science fiction-år, er Ad Astra redningen for oss sjangerhungrige.

Dominga Sotomayor Castillos Godt nyttår, Chile ble noe av en Norgesvenn i 2019, med visninger både under TIFF og Film fra Sør, i tillegg til vanlig kinodistribusjon. For min del var den et overraskende friskt pust med sin etterrettelige bruk av filmspråket til å speile fortellingens overgangsriter – både på nasjonalt og personlig plan. Kanskje særlig i det utvaskede, polaroid-aktige fotoet, bruken av naturelementer og ungjenta Sofias egen fremtoning. Som jeg skrev i min omtale: «Det handler ikke kun om Chiles politiske skifte, men om overganger generelt. Om å være på vei mot noe, uten at man helt vet hva det er (…) Summen av alle overgangsmotivene danner et mikrokosmos av kolliderende tradisjoner, konstruksjoner og personer, men det hverdagslige kaoset insisterer aldri på sin urolighet. Tvert imot er historiefortellingen så varsom, dvelende og observerende at man hengir seg til menneskende og stedene de omgir seg med.»

I Asif Kapadias trilogi om unge genier og berømmelse (Senna, Amy) er Diego Maradona hovedpersonen jeg interesserer meg mest for. Det er blitt laget mange dokumentarer om fotball-legenden, men aldri med så stor grad av virtuos musikalitet, med så stor visjonær kraft. Man skal ikke bare informeres, men også føle dokumentarobjektets mytologiske reise på kroppen. Som jeg skriver i min omtale: «Flimrende arkivopptak fra fotballkamper, pressekonferanser og private øyeblikk nærmest spruter ut av lerrettet, mye takket være det uttrykksfulle lyddesignet: brølende stadionpublikum, ellevill gatefeststøy, overmarkerte spark på ballen, ben som knekker, cocktailglass som klirrer. Dette skaper ikke bare nærhet til det over tredve år gamle materialet, men setter fotballstjernens schizofrene liv i relieff: den beskjedne ‘Diego’ fra fattige kår mot den delvis selvskapte gudommeligheten ‘Maradona’.»

07Hotel Mumbai

hotel-mumbai
Australia, USA, 2019

Hotel Mumbai tok meg fullstendig på senga. Riktignok hadde jeg vage minner av terrorangrepet på det indiske hotellet i 2008, men forestilte meg at dette var en spekulativ billigproduksjon (delvis grunnet forhåndsomtaler). Anthony Maras’ spillefilmdebut er imidlertid en fullstendig kompromissløs skildring av hendelsene og ofrene – en type brutal, realistisk, nesten journalistisk reportasjestil som ville gjort Paul Greengrass stolt. Hotellets utsmykkede korridorer og rom forvandles til et labyrintinsk helvete innkapslet i røyk, blod og paranoia, i balanserte vekslinger mellom håndholdte kameraer og statiske innstillinger. Men prosjektet blir aldri spekulativt – volden offscreen røsker hardest. I motsetning til mange andre filmatiseringer av nyere terrorhandlinger, tør Maras å lage en opprivende og visceral film med stor F av materialet, uten å ta for mange hensyn til utenomfilmatiske variabler. Resultatet er ironisk nok at den på samme tid føles mer menneskelig og nær.

08They Shall Not Grow Old

they-shall-not-grow-old
New Zealand, Storbritannia, 2018

Peter Jackson kan være ordentlig engasjert igjen, etter de mer oppdragstrøtte Hobbiten-filmene (selv om jeg alltid vil forsvare de to første med nebb og klør). Det er han til gagns i They Shall Never Grow Old, der arkivmateriale fra første verdenskrig presenteres i oppusset og farget nydrakt. Vår forestillingsevne om nær fortid er ofte meislet i stum monokromi, ettersom det er vår eneste vei inn. Jackson snur opp-ned på dette ved å levendegjøre menneskene ikke bare i farger, lavere tempo og mindre kornete bilder, men også med et altomsluttende lyddesign og fokus på situasjoner utenfor eller mellom krigshandlingene – noen som forteller en vits, tar seg en lunsjpause, ser ettertenksomt inn i kameraet. De kommuniserer direkte med oss, på tvers av mediarelaterte begrensninger. Filmen hadde muligens kommet enda høyere opp på listen om det ikke hadde vært for ett irritasjonsmoment: Fortellerstemmen er i overkant dominerende. Jeg drømmer om en versjon der det rekonstruerte arkivmaterialet hadde fått lov til å puste helt på egen hånd.

Shoplifters er på mange måter et typisk japansk familiedrama som kommenterer klasseforskjeller på syrlig vis, og som gradvis avdekker og utvikler en spiral av dramatiske, forviklende konsekvenser i dragsuget av et omveltende valg. Og der det tidvis er vanskelig å sympatisere fullt og helt med hovedrollene, selv om vi dypest sett kan forstå hva som motiverer dem til begå tvilsomme handlinger. På ett nivå er Shoplifters et rendyrket relasjonsdrama i Yasujiro Ozus ånd, der interne familieforhold forrykkes på domino-aktig vis som resultat av valg og handlinger, men på et annet utviser den betydelig mer leken, fandenivoldsk joie-de-vivre i sine iscenesettelser enn det vi vanligvis forbinder med Ozu – den er liksom mer rotete og «bustete» i sine skildringer av familiens fattigslige omgivelser; et slags skittenvakkert mikrokosmos der den lille, kidnappede jenta forblir ankeret i kaoset. Som alltid makter Kore-eda å balansere det nære og lune med det syrlige og humoristiske. Vanligvis dukker det opp en varsellampe hos undertegnede når en film blir så til de grader hauset opp av kritikere og juryer, men akkurat i dette tilfellet er anerkjennelsen fullt fortjent.

Min 10. plass er vanligvis forbeholdt en sjangerfilm som muligens har gått under radaren hos folk flest. I år er det den svenske science fiction-dramaet Aniara, som ble vist under årets OsloPix-festival, basert på Harry Martinsons episke dikt fra 1956. I likhet med Claire Denis’ overvurderte High Life benyttes også her et romskipsinteriør som minner mer om en blanding av kjøpesenter, danskebåt og leilighetskompleks, men Aniara er betydelig mer konsekvent i hvordan det selvbevisste produksjonsdesignet  sammenstilles med høyteknologi og iboende mysterier. Fra fornøyelig satire rundt gruppedynamikk og konsumerkultur i første akt, blir historien og iscenesettelsen gradvis mer og mer abstrakt, poetisk og metafysisk (men også fysisk, i sin tilnærming til kropp og bevegelse) inntil den postulerer ambisiøse tanker rundt misantropi og eksistensiell krise når det blir klart at romskipet aldri vil nå sin opprinnelige destinasjon i tide. Filmens tone er litt uregjerlig, men i dette tilfellet bidrar det først og fremst til fascinasjon. Aniara er en skrue av en film.

Joe Berlinger presterte den utrolige bragden i 2019 å lage to verk for Netflix basert på seriemorderen Ted Bundys grusomheter – den ene et makkverk og den andre nærmest et mesterverk. Makkverket er fiksjonsfilmen Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile, som på sjokkerende vis makter å unngå alt – absolutt alt – som er dramatisk i Bundy-historien. Men så er da Berlinger heller ingen fiksjonsfilmskaper, men dokumentarist på sin hals. La oss derfor glemme den, og trekke frem «skomakerens lest»: Doku-miniserien Conversations With a Killer: The Ted Bundy Tapes.

Den fire episoder lange serien starter slapt, men straks Bundy setter i gang sitt drapstokt, med dertilhørende, spektakulære rømningsforsøk, piskes energien til luftig krem. Berlinger lar sjeldne lydopptak av Bundy selv kommentere sine egne bestialske handlinger med urovekkende sjarme og kjølig distanse. I enda høyere grad enn O.J. Simpson-dokumentarserien O.J.: Made in America (2016), konstrueres et gap mellom den karismatiske, intelligente og kjekke Bundy og den satanisk forkvaklede seriemorderen – men det er et gap vi som tilskuere i stor grad skaper selv. Berlinger presenterer kun en sammenstilling av arkivopptak og talking heads, og lar oss trekke konklusjonene på egen hånd, ikke minst i den burleske rettssaken der Bundy forsvarer seg selv. Dette er virkelighetens Jack (fra The House that Jack Built), men det er ingen eksplisitt realisering av helvetet – i stedet blir vi sittende og lete etter den bunnløse faenskapen i Bundys egne øyne og fakter. Dette var en av årets sterkeste opplevelser, og kunne – i likhet med O.J.: Made in America – fint kvalifisert som film i sin konseptualisering (og dermed en solid tredjeplass på årets liste), men om man skal være hard på kriteriene, er det strengt tatt en serie. Derfor en X-plassering.

11. The Mule (Eastwood)
12. The Wild Goose Lake (Yi’Nan)
13. Beats (Welsh)
14. Holiday (Eklöf)
15. Sorry We Missed You (Loach)
16. The Irishman (Scorsese)
17. Joker (Phillips)
18. Disco (Syversen)
19. Happy as Lazarro (Rohrwacher)
20. Star Wars: The Rise of Skywalker (Abrams)

Hederlige omtaler: «Vox Lux», «The Cordillera of Dreams», «6 Underground», «In the Tall Grass», «Glass», «Scary Stories to Tell in the Dark», «Rambo: Last Blood», «Burning», «Arctic», «The Favourite», «Io», «El Camino», «Midway», «The Most Beautiful Couple», «Escape Room», «Triple Frontier», «Deadwood: The Movie».

Snakkis-filmer som ikke gjorde det store for meg: «Portrait of a Lady on Fire», «Atlantics», «Mid90s», «Climax», «Barn», «Us», «The Dead Don’t Die», «Midsommar», «If Beale Street Could Talk», «Green Book», «Divine Love», «High Life».

Skammekroken: «Fractured», «Between Two Ferns: The Movie», «Pet Sematary», «Eli», «Maquia: When the Promised Flowers Bloom», «The Fanatic», «Blue Iguana», «Instant Family», «Dead Water», «The Day After I’m Gone», «Tunnelen», «Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile», «Lords of Chaos», «Aladdin», «Black Christmas», «Leaving Neverland».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2019