Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med Tromsø internasjonale filmfestival 2019, og er aktuell nå i forbindelse med Film fra sør og den norske kinopremieren på Godt nyttår, Chile, 22. november.

*

Film fra sør 2019: Godt nyttår, Chile er Dominga Sotomayor Castillos tredje film, der en skildring av en sommer i Chile tidlig på 1990-tallet, blir en vakker, poetisk fabel omkring overganger og brutte illusjoner.

Av chilenske filmskapere de senere årene, er det særlig Pablo Larraín (Stem nei, Neruda) som har utmerket seg med sine stilfulle variasjoner over de nasjonale traumene i landets historie. Men der han tidvis har tatt en noe distansert eller aparte innfallsvinkel til materialet, beveger Sotomayor Castillo seg mer i nostalgisk retning – det vil si en nesten ironisk tilnærming til noe som i utgangspunktet er en kaotisk, politisk periode.

Det gjør hun ved å skildre livet i et provisorisk landsbysamfunn utenfor Santiago, et miljø som nesten vokser organisk ut av jorden. Halvferdige stillaser, plastikkvegger og ustabile strømaggregater preger nabolaget mens hunder, hester og kuer raver mellom og gjennom de skjeve husene; det er vanskelig å se hvor naturen slutter og bebyggelsen begynner.

Det er med andre ord et samfunn mellom to faser, men hvilke? Tidsmarkørene er diffuse og få. En plakat av Sinead O’Connor på en tenåringsvegg. En sjelfull fremføring av Bangles-hiten Eternal Flame fra 1988. Klumpete bildesign fra slutten av tiåret. Det kan med andre ord virke som vi er i Chile rundt 1990, men Sotomayor Castillo oppgir aldri årstallet, og det visuelle uttrykket minner mer om 70-tallet. Klærne er kodet i rødt og gult, satt mot grønne trær og knusktørre stepper, alt sammen innhyllet i et varmt, flatt, nesten utvasket lys – som om det var et polaroidbilde.

Dette er naturligvis et bevisst anakronistisk grep for å heve historien til et tidløst nivå; det handler ikke kun om Chiles politiske skifte, men om overganger generelt. Om å være på vei mot noe, uten at man helt vet hva det er.

Filmens suverene styrke ligger nettopp i de mange motivene som til stadighet svermer rundt denne tematikken: En hund løper etter familiebilen tidlig i filmen, i en lang tagning som glir gradvis lenger og lenger bort. Hunden forsøker forgjeves å nå dem igjen. Det samme motivet repeteres når et ungt par tar motorsykkelen til byen; igjen «forlater» kameraet dem. Og endelig i filmens siste scene, når hunden løper bort fra menneskene, men denne gangen er kameraet bak dyret, som for å signalisere ferden mot en usikker, åpen fremtid.

Et annet motiv er den utstrakte bruken av grunnelementene ild, vann og jord, og særlig kollisjonen mellom dem. De kan være ødeleggende, men også rensende og livgivende; man må først bryte ned for så å bygge opp. Symbolikken er menneskeliggjort gjennom rollefiguren Sofia (Demian Hernàndez): Gutteaktig i utseende, sent i tenårene og litt fjern i blikket. Som om ikke overgangen fra jente til kvinne er belastende nok, dras hun i tillegg mellom kjærligheten til den yngre nabogutten Lucas (som representerer det nye og usikre) og den eldre sjarmøren Ignacio fra byen (som representerer det gamle og trygge).

I en film som belager seg på avmålte rolleprestasjoner, distanserte tablåer og subtile motiver, er Sofias «aura» det som gjør mest inntrykk. Landsbyen er et musikalsk samfunn og en møteplass for ulike tradisjoner: Fra klassisk musikk til chilenske folketoner, importert kassett-pop og rufsete gutteromsrock. I et av filmens mest rørende øyeblikk fremfører Sofia Eternal Flame under landsbyens nyttårsfeiring (nok et overgangsrite), kun utstyrt med trekkspill og halvskakk stemme. Det er rørende fordi vi for første gang kommer ordentlig tett på; både i utsnitt og i sjelsliv, og fordi filmen aldri hengir seg til unødvendig sentimentalitet. Det blir et helt nødvendig fokuspunkt i beskrivelsen av en tilværelse som dras i alle mulige retninger.

Summen av alle overgangsmotivene danner et mikrokosmos av kolliderende tradisjoner, konstruksjoner og personer, men det hverdagslige kaoset insisterer aldri på sin urolighet. Tvert imot er historiefortellingen så varsom, dvelende og observerende at man hengir seg til menneskende og stedene de omgir seg med. Om det finnes et tidsportett her, er det filtrert gjennom Dominga Sotomayor Castillos egne, subjektive linse (filmer bygger på hennes egne erfaringer), som et forsøk på både å gjenskape og kommentere sin egen nostalgi – særlig i forhold til illusjonstapet som kan oppstå i kjølvannet av en omveltende fase i livet.

Godt nyttår, Chile rommer et stort, ambisiøst bakteppe av eksistensielle problemstillinger, men formidles sylskarpt både som en personlig og nasjonal coming-of-age-historie.