Er det mulig å være et godt menneske i et ubarmhjertig samfunn? Lykkelige Lazzaro («Lazzaro felice») stiller det samme spørsmålet som Bertolt Brechts Det gode mennesket i Sezuan, men der bråstopper enhver sammenligning.

Lykkelige Lazzaro er den italienske regissøren Alice Rohrwachers tredje spillefilm, etter Heavenly Bodyfra 2011 («Corpo celeste») og Miraklene i Toscana fra 2014 («Le meraviglie»). I likhet med sistnevnte ble Lykkelige Lazzaro invitert til å delta i hovedkonkurransen i Cannes, men fortellingen om naturgutten Lazzaro (Adriano Tardiolo) er alt annet enn mirakuløs. Filmen er vakkert fotografert på 16mm og rommer fine utsnitt fra den italienske landsbygda og omkringliggende natur, men som en slags fabel om klassemotsetninger, sosial undertrykkelse og moralske valg i dagens Europa har den lite å bringe til torgs.

Vi introduseres vi for et samfunn i miniatyr der det ikke er så farlig hvem som er i slekt med hvem. Gruppen med arbeidere dyrker tobakk, kikerter og linser og holdes nærmest uvitende om verden utenfor av den føydale herskeren Alfonsina de Luna (Nicoletta Braschi). De er heller ikke klar over at de overdrevent store rentene hun krever inn bare er toppen av en omfattende svindel. Når politiet etter hvert griper inn, slipper de å stå i evig gjeld til makten, men må til gjengjeld gi avkall på et pastoralt fellesskap som Rohrwacher – kanskje utilsiktet – har romantisert. Etter at den konstruerte idyllen, en livslang livsløgn, slår sprekker, utspiller filmens andre akt seg i storbyen flere år senere, der strategiene for å overleve er langt mindre forutsigbare.

Lazzaro blir også med til byen, og på Peter Pan-vis eldes han ikke, men forblir barnet som vil gjøre godt i alle tenkelige situasjoner. Der han tusler rundt med en sprettert i lomma som eneste form for mulige motstand, er han den soleklart mest uskyldsrene i gruppen. Nyliberalismens trickle down-logikk får et ubehagelig – men altfor underspilt – uttrykk når selv de andre arbeiderne utnytter ham for sin egen umiddelbare vinning. Lazzaro er praktisk talt verdens aller mest utsatte, men brennmerkes ikke av noen ting – selv ikke når han faller ned fra en ruvende fjellvegg og dør. Dermed blir Messias- og frelser-symbolikken liggende som en tykk hinne over resten av filmen. Det er et poeng at Lazzaro ikke er i stand til å overskue konsekvensene av og sannheten om sin egen posisjon, men filmen er ikke tjent med å redusere ham til et emblem, en tom maske.

Forsøket på å forene nøkkelmotiver og dramaturgiske grep fra den italienske neorealismen – prekære situasjoner ladet med skjebnebestemthet og fortvilelse – og drypp av folkeeventyr og magisk realisme, er både prisverdig og ambisiøst, men dessverre mislykket. Som i historieskrivingen om overgangen fra realisme til modernisme i romankunsten, heter det gjerne at virkelig store filmverk gir avkall på mantraet om at den harde etterligningen er den mest slagkraftige. I den heterogene ansamlingen filmer som utgjør de ulike «realismene» i dag, bærer de beste av dem tydelig slektskap til modernismen. Dardenne-brødrenes asketiske og repetitive moralfortellinger har et formspråk som mer enn noe ligner strukturer man finner hos Robert Bresson. Den vidunderlig beske og sjangerblandende Arabian Nights (2015) befant seg delvis i Rohrwachers omland: Miguel Gomes iscenesatte Europa etter finanskrisen som et irrasjonelt og allegorisk mareritt med Tusen og en natt som grunnfortelling. I likhet med Tabu< (2014), som fremstilte Europas koloniale fortid (og nåtid) på radikalt vis, fortalte den noe mer relevant enn de fleste filmene som påberoper seg å være virkelighetsnære.

Fellesnevneren for en mer eksperimentell realisme, når den lykkes, er at historie- og klassebevissthet ikke reduseres til visuelle gags og oppbrukte troper fra andre (eller beslektede) sjangere. Men selv når IMFs stedfortredere i Arabian Nights rett og slett er impotente, har det mer å gjøre med et valgslektskap til folkekulturens satiriske spark oppover, enn de grunne analysene i Lykkelige Lazzaro.

Hva Rohrwacher har tenkt, er ikke godt å si. Men hvis man skal ta filmen på ordet, er det at utnyttede arbeidere er i besittelse av en helt særegen sanselighet, at falsk bevissthet (og dermed forledende ideologi) er et spennende eventyr, og at godtroenhet og oppsperrede, barnlige øyne er nøkkelen til et mer medmenneskelig samfunn.

Det er ikke bare en borgerlig ønskedrøm – filmens stil reduserer klassemotsetninger til feelgood-estetikk i kunstfilmaktige fåreklær, og øser nærmest av sin egen godhet.