Det har vært litt av en reise, Bong Joon-ho.
Fra første gang jeg så thrillermesterstykket Memories of Murder tidlig på 2000-tallet, har det vært en glede å oppdage den sørkoreanske filmskaperens allsidighet og kreativitet, både ved å oppsøke gamle verk, så vel som i møte med de nye filmene som har kommet til med ujevne mellomrom. Og med Oscar-vinneren Parasitt falt alle brikker på plass. Bong Joon-ho har bygget sitt kunstnerskap, stein på stein, gjennom utfordrende konstruksjoner med utgangspunkt i blant annet intense thrillere, originale sjangerfilmer eller uregjerlige komedier, alle med den samme bitende samfunnskritikken i bunn. Med Parasitt har han sydd alle disse elementene sammen til en organisk helhet. Idé og utførelse befinner seg på samme skyhøye nivå, og resultatet er et audiovisuelt uttrykk som fortjener sin plass i historiebøkene.
På samme måte som togvognene representerte sosiale skillelinjer i den underholdende Snowpiercer, er klassekonflikten tydelig skissert også i Parasitt, denne gangen med en arkitekttegnet luksusbolig som bærende motiv. Likevel fremstår Parasitt som en enda mer kompleks og mangefasettert film, preget som den er av uforutsigbare, engasjerende bevegelser. Tidvis er den også hysterisk morsom. Det er alt annet enn originalt å utrope Parasitt til den beste filmen som hadde premiere 2020, men nå som den har rukket å mørne i et drøyt år uten at den føles noe mindre saftig i munnen, er det ingen vei utenom.
Tidlig i filmen får hovedpersonen The Protagonist beskjed om at han ikke må prøve å forstå de kompliserte teoriene han blir presentert for; han må bare føle dem. Umiddelbart fornemmer man at Christopher Nolan med denne replikken egentlig henvender seg advarende til filmens publikum, men fokuset på filmens angivelig krevende fortelling, framstår som overdrevet, for det er først mot slutten at den blir forvirrende. Da er man imidlertid for lengst blitt fengslet av filmens medrivende univers, og gleden svekkes ikke av de komplekse tankerekkene som introduseres i siste akt.
Tenet er et eksplosivt filmmøte fra første sekund, med sin sensasjonelle, audiovisuell åpningssekvens. For mange av oss representerte den også en etterlengtet tilbakekomst til kinosetet, og lite kunne ha passet bedre enn det lyd- og bildemuskuløse kinofilmbeistet Tenet å markere gjenåpningen med. Her snakker vi Nolan-konsentrat rett i åra, en foreløpig oppsummering av hans ideer, motiver og uttrykk som filmskaper så langt – et verk lagd for menigheten. I kraft av å være en pustberøvende filmopplevelse og underholdende virkelighetsflukt, var det nærliggende å mistenke Tenet for å være en døgnflue, et rusmiddel som raskt ville miste sin effekt. Men det siste halvåret har vist oss at det motsatte var tilfellet. Tenet blir stående.
Det tok den nå 77 år gamle Terrence Malick tre år å ferdigstille A Hidden Life, som er hans mest ambisiøse og beste film siden mesterverket The Tree of Life (2011). Ved hjelp av vidvinkelkamera i bevegelse, skapes det distinkt poetiske uttrykket som kjennetegner Malicks senere produksjoner, og som i dette tilfellet umiddelbart suger meg inn i filmuniverset. Fortellingen utspiller seg i en avsidesliggende del av Østerrike på slutten av 1930-tallet, og hovedpersonen er omgitt av naturens skjønnhet og familiens kjærlighet. Det lengselsfulle fotoet og lyriske formspråket evner å forene naturens uregjerlige kraft med en mellommenneskelig nærhet. Når dette suppleres med årets kanskje vakreste filmmusikk, komponert av James Newton Howard, er det vanskelig ikke å bli bergtatt.
Idyllen blir imidlertid raskt truet, i denne virkelighetsbasert historien om hvordan ondskap satt i system setter hovedpersonens etiske overbevisning på prøve. Det er denne konflikten som Mallick visualiserer i nærmere tre (majestetiske) timer, og ikke et eneste minutt føles bortkastet.
Det er seks lange år siden den kanadiske mesterregissøren David Cronenberg sist serverte oss et nytt (kjøtt)stykke film, men i 2020 fikk vi i det minste bevitne sønnens første steg i farens filmatiske fotspor. I Possessor er David Cronenbergs body horror-arv ivaretatt på nydelig vis, men Brandon Cronenberg sier seg ikke fornøyd med å lage en hyllest; han har laget et verk som står stått på egne ben. Med plottet, som tar utgangspunkt i hjernetransplantasjon, og som skildrer en kontemporær snarere enn en framtidig setting, kaster Possessor et klinisk blikk på hvordan menneskets identitet står i fare for å forvitre. Den hypnotiske effekten forsterkes av et billedspråk i livlige farger og med et ofte ekspresjonistisk uttrykk.
Possessor er både meditativ og makaber. Den rommer en hel del grafisk vold, uten at det står i veien for det som er et velfundert, høy-konseptuelt sci-fi-horror-verk. I tillegg er Possessor årets mest audiovisuelt fascinerende film, som med sine originale ideer og markante uttrykk føles som en nyrestaurert versjon av en 80-tallsklassiker.
Det er som om man hører ekkoet av Michael Manns fantastiske The Insider (1999) i Todd Haynes‘ skildring av rettsstriden mot en amerikansk industrigigant, nærmere bestemt kjemikalieselskapet DuPont. Sett i lys av Haynes øvrige filmografi, er denne David-mot-Goliat-fortellingen kanskje et utypisk innslag; et dialogtungt etterforskningsdrama basert på virkelige hendelser, med et fortellermessig konvensjonelt rammeverket bestående av lineær struktur. Men lagvis avdekkes en nærmest perfeksjonert fortellerkunst, og Haynes detaljorienterte regiarbeid og kinematografiske samarbeid med Edward Lachman skaper stemningsfulle bilder av snødekte landskap så vel som av det svettende kontorlandskapet der dramaet utspiller seg innendørs.
Filmspråket skaper en følelse av dyp tilstedeværelse, tidvis paranoia, der vi følger Mark Ruffalo som kjemper en årelang juridisk kamp for rettferdighet, som var det et besettende kall. Det er som om Haynes med Dark Waters blåser liv i en døende subsjanger, og resultatet er den kanskje sterkeste filmen i sitt slag siden årtusenskiftet.
Hun har akkurat giftet seg med en vellykket mann og lever i materiell velstand. Når hun finner ut at hun er gravid, fører det imidlertid ikke til en kulminasjon av lykke. Snarere blir svangerskapet en oppvekker som gjør henne i stand til å gjennomskue fasaden som til nå har maskert det substansløse og dysfunksjonelle samlivet hun lever i og undertrykkes av. Erkjennelsen fører henne inn i en psykologisk pica-tilstand, en forstyrrelse som gir sterk trang til å spise ikke-fordøyelige objekter, som i praksis vil si alt fra tegnestifter til batterier.
Dette er utgangspunktet for den regidebuterende Carlo Mirabella-Davis’ imponerende symbiose av lavmælt body horror og illevarslende psykologisk drama. Innrammingen – minimalistisk modernisme ispedd tydelige trekk av 1950-tallet, noe som speiler filmens åpenlyse interesse for kjønnsroller – er svært virkningsfull. Fra denne estetiserte verdenen vokser det frem et særdeles potent filmkunstverk, et verk som effektivt tematiserer dysmorfofobi og ensomhet, men som ikke ville ha gjort så sterkt inntrykk, hadde det ikke vært for Haley Bennetts imponerende skuespillerprestasjon. Ikke bare kan hun rent fysisk påminne om Michelle Williams, men hun besitter også en lignende tilstedeværelse og nyanserikt skuespill i en krevende rolle. Om de innledende minuttene av Swallow skaper mistanke om at vi har en karikert miljø- og karakterfremstilling i vente, så trekker Mirabella-Davis snart filmen med seg i en interessant retning og bevarer spenningen til siste kamerainnstilling.
I Mank kikker David Fincher seg lengselsfullt over skulderen med kjærlighet i blikket. Årets mest etterlengtede Netflix-produksjon handler om mekanismene rundt amerikansk filmindustri i mellomkrigstiden generelt, og om tilblivelsen Orson Welles‘ klassiker Citizen Kane (1941) spesielt – et manus ført i pennen av Herman J. Mankiewicz hvis manøvrering i en politisert filmbransje får mer plass enn skildringene av det kreative arbeidet.
Mank seiler opp som Finchers hittil minst tilgjengelige verk, til tross for at den er lansert på verdens kanskje bredeste distribusjonskanal. Likevel er det vanskelig å ikke bli blendet av filmens mange kvaliteter: Gary Oldmans mektige rolleprestasjon, det praktfulle monokromatiske fotoarbeidet og tidskoloritten. Selve filmskapingen fremstår, til tross for et digitalt utgangspunkt, som et analogt kjærlighetsbrev til Hollywoods gullalder.
Den omdiskuterte Netflix-filmen Cuties («Mignonnes») er definitivt ukomfortabel å se på. Ikke dermed sagt at dens kritikere har talt med fornuftens røst når de har påstått at filmen er spekulativ og fungerer som et eksempel på ukritisk seksualiseringen av barn på film. Jo visst kler den kvinnelige, franske filmskaperen Maïmouna Doucouré tolv år gamle jenter i utfordrende klær og lar dem bevege seg sensuelt foran kamera, men utgangspunktet hennes er alt annet enn ukritisk.
Cuties er et modig filmverk som effektivt og med presisjon tar pulsen på tidsånden og de unges hverdag, en hverdag der sosiale medier er allestedsnærværende. Det voksne publikum får et innblikk i den verdenen som barna våre er oppslukt av, og som de ikke aner konsekvensene av. Kamera beveger seg smidig gjennom de unge hovedpersonenes hverdag og kommer tett på dem, og til tross for at det vi får se, er vanskelig å svelge, er situasjonene skildret med en slags sympati eller forståelse, snarere enn forakt eller fordømmelse.
Det er en personlig, selvgranskende Abel Ferrara som med rufsete hjemmevideoestetikk tar oss med inn i en slags mediert versjon av sitt egen kunstnerliv i fiksjonsfilmen Tommaso. Handlingen er lagt til majestetiske Roma, der både Abel Ferrara og hovedrolleinnehaver Willem Dafoe har bosted, og sistnevnte har fått i oppgave å gi ansikt til regissørens alter ego. Tommaso er langt fra en perfekt film, men dens slentrende stil og gatevisdom skaper grobunn for et energisk og intimt karakterportrett, som innenfor åpenlyst trange budsjettrammer også har en tydelig filmatisk kraft i seg. En av de store, produktive, amerikanske undergrunnsfigurene har igjen levert en vital og energisk film – som fortjener et større publikum enn bare ivrige fans.
Dag Johan Haugerud har ofte fått velfortjent applaus for sitt fremragende manusarbeid og sterke skuespillerkontakt, noe som paradoksalt nok kanskje har vært med på å overskygge det faktum at han er en fullkommen filmskaper. Lyset fra sjokoladefabrikken, som ble spilt inn før Barn, er av en sånn støpning at den fremstår mer som et eksperiment enn en ambisiøs og kompleks spillefilmkonstruksjon, all den tid den er sammensatt av fem dialogdrevne scener som til sammen utgjør en slags novellefilm på én time.
Likevel føles aldri Lyset fra sjokoladefabrikken som et mindre viktig verk enn Barn. Ikke bare bidrar de statiske kamerainnstillingene i dialogscenene til at oppmerksomheten rettes mot de nydelige nyansene som finnes både i språket og skuespillet – minst like gledelig (og kanskje mer overraskende) er det å oppdage en estetisk modenhet og stilsikkerhet i samspillet mellom i foto og regi. Lyset fra sjokoladefabrikken er komprimert, men så rik at den slett ikke står tilbake for Haugeruds tilsynelatende mer ambisiøse filmer.
11. Bacurau (Juliano Dornelles, Kleber Mendonça Filho)
12. 1917 (Sam Mendes)
13. Richard Jewell (Clint Eastwood)
14. Boys State (Amanda McBaine og Jesse Moss)
15. First Cow (Kelly Reichardt)
16. The Invisible Man (Leigh Whannell)
17. Et glass til (Thomas Vinterberg)
18. New Order (Michel Franco)
19. Never Rarely Sometimes Always (Eliza Hittman)
20. Let Them All Talk (Steven Soderbergh)
Gode, men ikke helt der oppe: «Color Out of Space», «The Wild Goose Lake», «Little Women», «Soul», «Driveways», «The Man Standing Next», «On the Rocks», «The Vast of Night», «Host», «Relic», «The Lighthouse».
Beste TV-serier: «I am Not Okay With This», «Patria», «Devs», «Kalifat», «The Last Dance», «The Queen’s Gambit», «Homeland» (sesong 8), «Curb Your Enthusiasm» (sesong 10).