Startskuddet gikk i fjor, og vi fortsetter: Montages kårer 80-tallets beste filmer. En lang serie listeartikler og podkaster, presenterer flere hundre filmer fra 1980-tallet som blir rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 150.-141. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 140.–131. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av Hedda Robertsen (HR), Lars Ole Kristiansen (LOK), Pernille Middelthon (PM), Erik Vågnes (EV) og Karsten Meinich (KM). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Regissøren Agneta Elers-Jarleman og fotografen Jean Montgrenier møtes på filmskolen i Stockholm og er blomstrende forelsket og midt i sine beste år som unge voksne, når tragedien rammer — en bilulykke påfører Jean en livstruende hjerneskade, som gjør ham blind og pleietrengende. Hennes kjærlighet blir drivkraften når hun tar fatt på en ny tilværelse som Jeans nærmeste pleier og pårørende.
Underveis lager Agneta dokumentaren Smärtgränsen, som i seg selv blir som et slags terapeutisk verktøy for filmskaperen. Med kameraet som penn skildrer hun parets nye livssituasjon og deres kamp for et verdig helsetilbud. Hun tar i bruk subjektive, essayistiske fortellergrep for å gi en visuell form til sine refleksjoner – som hovedsaklig dreier seg om hvordan den dype kjærligheten til Jean også blir til en sorg over alt de ikke skal få oppleve sammen. Arkivbilder, voice-over og et ekspressivt lyddesign gjør at regissøren puster liv i de mange minnene hun deler med Jean fra livet før ulykken. Her er filmen også på sitt beste (og mest gripende), når realismen i den ødelagte fremtiden monteres inntil de drømmeaktige minnene om den vitale, kreative og kjærlige mannen Jean en gang var.
Smärtgränsen fikk i sin tid premiere under Kritikeruken i Cannes, og vant den svenske Guldbaggen for beste film. Den er et av 1980-tallets mest distinkte dokumentarverk, og har hatt stor innflytelse på det personlige filmessayets plass i den nordiske dokumentartradisjonen. –KM
▷ Se filmen via Drakenfilm.se (digitalt med VPN, abo)
Den franske regissøren Bertrand Blier har gjort det til sin spesialitet å utforske kompliserte kjærlighetsrelasjoner, og noen av disse har ikke tålt tidens tann. Det er for eksempel vanskelig å se forbi alle de tulleruske tingene og kvinnesynet i Bliers gjennombruddsfilm, Les Valseuses (1974, direkte oversatt: «Testiklene»), der to Lasse og Geir-lignende kompiser tilnærmer seg sine utkårede begjærsobjekter på mildt sagt ufine måter. Hans mest kontroversielle film, Beau-père (1981), der en fjorten år gammel jente innleder et forhold med sin deprimerte stefar, er nyansert om to forlatte sjeler uten å relativisere overgrepet, men virker likevel datert. Så det ingen tvil om at Blier lykkes som best med «et tankeeksperiment» om kjærlighetens uransakelige veier i Trop belle pour toi.
Her møter vi en rik forretningsmann, Bernard Barthélémy (Gérard Depardieu), med en kone så vakker (Carole Bouquet) at vennekretsens middelaldrende menn ikke evner å oppføre seg naturlig rundt henne. Og kanskje har Bernard med sine privelegier og alfahann-status smurt seg inn i et hjørne der begjæret etter hvert ligner en forpliktelse, en øvelse, en idrett i oppoverbakke, for sekretæren Colette (Josiane Balasko), med sitt «vanlige» utseende og liketil væremåte, trekker ham mot seg, og plutselig er de to elskere – på ordentlig. Er hustruen den egentlige elskerinnen og elskerinnen den opplagte ektefellen? Bliers fortellerteknikk ligner Alain Resnais‘ i måten den løser opp tid og rom på, og til slutt er man som tilskuer nede i Bertrands underbevissthet, på en måte som er enestående for en intrige som i andre former kunne lignet en klein high concept-romantisk komedie. Dessuten: Filmhistoriens mest gripende bruk av Schuberts Impromtu Opus 90 N°3, på den andre siden av Hanekes Amour (2012)? –LOK
▷ Se filmen på Netflix (digitalt, abo)
«Gni pikken mot speilet,» instruerer fortellerstemmen i åpningen av Pedro Almodóvars La ley del deseo («Begjærets lov», 1987), før kameraet zoomer inn mot en kortpornofilm der statisten får betalt for å runke på hvite laken. Homoerotikk, et innblikk i modell- og filmbransjen, kokainsniffing på offentlige toaletter, piller, øl, tilfeldig sex og pastellfargede soloppganger. En promiskuøs manusforfatter skriver teaterstykker på en gammeldags skrivemaskin. Antonio Banderas, med grønn T-skjorte og glattkjemmet hår, spiller Antonio Benítez, den yngre og naive som tilfeldigvis befinner seg i samme lokale som Pablo Quintero (Eusebio Poncela) og lammes av begjær. Et sjalusidrap i fullmånenatten – orkestrert som et fall fra klippene ved fyrhuset – tipper plottet over i krim, med særegen almodóvarsk skamløshet og komponenter som bilkrasj, hukommelsestap, løgner og incest.
Gjengangerne Carmen Maura og Rossy de Palma er også blant aktørene. Førstnevnte i rollen som transkvinnen Tina, mor til Ada, som står i skvis mellom ateisme og katolisisme. Typisk for de tidlige Almodóvar-filmene er en opprørsk vilje og anarkisme som forplanter seg i formspråket. Sterke farger, brennende rødt og oransje i interiørene og bekledningen, knallrosa leppestift og herreskjorter med mye mønster. Franco-regimet er bakteppet; syk kjærlighet er motsvaret. Politibetjentene er nesten uten unntak fremstilt som overgripere. Filmhistoriske referanser balanseres med svart humor, vidd og lidenskap for trashy estetikk, camp og kitsch. –HR
▷ Se filmen via Viaplay (digitalt, leie/kjøp, kr. 49,-/99,-) eller SF Anytime (digitalt, leie/kjøp, kr. 49,-/79,-)
Gisaburô Sugii er ukjent for de fleste, men hans Ginga Tetsudō no Yoru («Night on the Galactic Railroad», 1985) er en klassiker innen japansk animasjon, basert på en høyt elsket fantasyroman ved samme navn (fra 1927). Filmen trekker tilskueren inn i foreggjorte tablåer med nydelige detaljer, fra et magisk-italiensk (!) fiksjonsunivers befolket av kattemennesker. Estetikken er nokså annerledes enn den man forventer fra en anime, beslektet med billedbøker for barn tegnet i pointillistisk stil.
Fortellingen er sørgelig, der den følger utstøtte og vanskjøttede Giovanni, med syk mor og en bortreist far som kanskje egentlig sitter i fengsel. På et tidspunkt klyver han og klassekameraten Campanella om bord på et tog som viser seg å kjøre helt ut til stjernene i galaksen, og her starter en metafysisk reise. Av og til er åndeligheten helt bokstavelig, men for det meste vokser denne og de eksistensielle spørsmålene som reises – om død, savn, minner – organisk ut av historien. Bildekomposisjonene, lyddesignen og ikke minst Harumi Hosono (kjent fra Yellow Magic Orchestra) sin musikk er av en annen verden. –LOK
▷ Se filmen via Amazon (Blu-ray, sone 1, fysisk format)
Alan Parkers Fame må være en av de mest underholdende filmene på hele denne listen. Bli med på audition hos den prestisjetunge New York High School of Performing Arts, hvor fremtidens sangere, dansere, komikere og musikere skal spille blod, svette og tårer gjennom dramatiske semestre frem til endt skolegang. Dette er en rørende fortelling, om ambisiøse ungdommer, villige til å gjøre hva som helst for drømmene de kan oppnå, hvis de kommer gjennom et trangt nåløye.
Til tross for en hel bukett performative stereotypier i klasserommene, føles Fame alt annet enn konvensjonell. Det er ingen utpekte helter eller antagonister (foruten ungdomstidens utfordringer og indre demoner), men en gruppefortelling formidlet i fragmenter, der tråder om flere studenter veves til en helhet. Innenfor veggene i det høyreiste skolebygget er det rom for mye mer enn den perfekte spagaten, tilsnakk for å neglisjere teori eller en tone som treffer surt.
Alan Parker vet godt at han forteller en historie om tenåringer, og at deres liv skal tas seriøst. Derfor sneier Fame også innom alvorstunge temaer som abort, seksuell identitet, selvmordstanker og knusende ung kjærlighet. Slik får filmen et pulserende hjerte, som får oss til å heie ustanselig på de sarte ildsjelene, samt frykte for dem som ikke lykkes. Å oppnå suksess er ikke alle forunt, til tross for aldri så mye talent og ferdighet. Fame er en emosjonelt og audiovisuelt uforglemmelig perle med en regissør som tar miljøet han skildrer på alvor. Remember their name! —PM
▷ Se filmen via iTunes (digitalt, leie/kjøp, kr. 39,-/99,-) eller Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
Østerrikske Michael Haneke introduserte seg selv som misantrop og nihilist med Der siebente Kontinent («Det sjuende kontinent», 1989) – et image han ikke har gjort altfor mye for å bryte med i ettertid. Her møter vi en øvre middelklassefamilie med alt materielt på stell, men med sterkt behov for storrengjøring av sjelen. Men de orker ikke, og bestemmer seg i stedet for å begå kollektivt selvmord. Som for å ta ansvar – eller i det minste få kontroll over gledesløsheten. Frem mot selvutslettelsen er filmen som å bla seg igjennom en solbleket katalog med matte bilder av tilsynelatende vanlige steder, gjenstander og situasjoner, bare merkelig tømt for mening eller innhold. Som forfatter Cathrine Knudsen skriver i sitt essay om filmen på Montages: «Vi må forstå filmen baklengs. Vi kan ikke få øye på det uutholdelige som tydeligvis var der før vi ser det fra den andre siden, når det uhørte alt har skjedd.»
Det er vanskelig å forestille seg at Haneke har sett den japanske regissøren Gakuryū Ishii (tidligere kjent som Sogo Ishii) sin Gyakufunsha kazokuhe («The Crazy Family», 1984), laget noen år i forveien, men til tross filmenes vidt forskjellige toneart har de forbausende mye til felles. Gyakufunsha kazokuhe er på en måte Det sjuende kontinent via Norske byggeklosser, en satire om den økonomiske boomen og materialismen i åttitallets Japan, der en middelklassefamilie endelig får oppfylt sin drøm om å flytte fra en kompakt byleilighet og inn i et eget hus i et forstadsområde.
Men etter å ha oppdaget noen lumske termitter, begynner faren Katsuhiko (Katsuya Kobayashi), ellers en streit sararīman, å gå opp i limingen – i sin trang til å forhindre at huset og familien rammes av potensielle ødeleggelser. De nye omgivelsene har forandret kona og barna, hevder han: «Yes, to be honest, they all have diseases of civilization, some kind of neurosis I think.» Huset utvikler seg til å bli en slagmark der han til slutt er villig til å ta alle virkemidler i bruk for å beskytte sine nærmeste fra seg selv – om det så innebærer å ta livet av dem («When you’ve drunk this you’ll finally be free»).
Gyakufunsha kazokuhe er sprellende vill og drøy, suverent skrudd sammen av Ishii (stadig mest kjent for kultfilmen Kuruizaki sanda rodo [1980]), og med et skråblikk på nevrotisk, forfalsket familiehygge og statusjag som fortsatt føles relevant. Selve slutten er, som hos Haneke, uforglemmelig. Se opp for idolet Yûki Kudô i sin første filmrolle som datteren Erika, en selvsikker entertainer som konsekvent omtaler seg selv i tredjeperson. –LOK
▷ Se Der siebente Kontinent på Filmoteket (digitalt, gratis, med nasjonalt lånekort), og se Gyakufunsha kazokuhe via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Den bosnisk-fødte serbiske regissøren Emir Kusturica vant Gullpalmen i Cannes for Otac na sluzbenom putu («Pappa er på forretningsreise», 1985), men Dom za vesanje («Sigøynernes tid», 1988) er den ultimate filmen hans: en skrullete, magiskrealistisk skillingsvise om en svaksynt, telekinetisk tenåring som skal gjøre ære på sin elskede bestemor ved å gifte seg med landsbyprinsessen, helbrede sin syke søster og dessuten bli rik på veien.
Sigøynernes tid er en fullstappet fleskepølse av innfall, inkludert noen uforglemmelige drømmesekvenser der komponist Goran Bregović sine synthpartier får ese på lydsporet. For den som klarer å rive øynene vekk fra bildene og flytte dem ned på undertekstene, avtegnes et vakkert skrevet manus med like mye poesi som de innholdsrike bildene. Noen «kunstfilmgrep» kan med dagens øyne virke overivrige, men det skal godt gjøres å ikke la seg sjarmere over hvor inspirert Kusturica er her – det er som om han lager sin siste film og vet det! –LOK
▷ Se filmen via Bibsøk (DVD, gratis, med nasjonalt lånekort) eller Amazon (DVD, fysisk format)
The Criterion Collection løftet Desert Hearts (1985) ut av relativ obskuritet da de relanserte en nyoppusset versjon av filmen på fysisk format i 2017, og med det fikk mange filminteresserte et kollektivt «eureka-øyeblikk». For her i denne lille filmen finner man kanskje det tapte bindeleddet mellom den amerikanske nybølge-bevegelsen på 70-tallet og Todd Haynes’ filmer. Desert Hearts kombinerer jordnær realisme med transcendental filmpoesi i perfekt forening.
Filmen skildrer et gryende romantisk forhold mellom to kvinner, som møtes på et slags oppholdssted for de som venter på sluttføring av skilsmisse. Den ene er i ferd med å bli skilt, mens den andre er datteren til eieren av stedet. De to utforsker hverandre forsiktig og tilbakeholdent; som om de internaliserer hele verdens fordømmelse og lokalsamfunnets onde tunger på samme tid. De strenge og konservative seksuelle normene fra 1950-tallets USA omringer rollefigurene, som etter hvert finner sine personlige oaser i dette harde og fordømmende landskapet.
Regissør Donna Deitch bygger tålmodig og omhyggelig opp utviklingen av deres romanse og tilfører underveis eksplosjoner av følelsesmessige crescendoer. Filmen er nydelig fotografert av Robert Elswit (som er mest kjent for sine arbeider med Paul Thomas Anderson), noe som virkelig kommer til sin rett i en av filmens nøkkelscener, som utspiller seg i et intenst regnvær. Her inngår Deitch i dialog med filmens titulære metafor i et øyeblikk av ren filmmagi, som nesten er på nivå med den gamle Hollywood-mesteren Douglas Sirks emosjonelle høydepunkt. –EV
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, sone 1, fysisk format)
Bernardo Bertolucci var på alles lepper etter Ultimo tango a Parigi («Siste tango i Paris», 1972), men slet seg gjennom resten av sytti- og deretter åttitallet. Novecento (1976) ble vurdert som en kostbar fiasko i sin tid, og produksjonene som fulgte bar preg av et lavere ambisjonsnivå. Så The Last Emperor ble Bertoluccis store comeback og triumf, inkl. 9 Oscar-statuetter. Filmen er en fascinerende «verdenspudding», skjemmet av den engelske dialogen, som vokser i munnen på de kinesiske skuespillerne, men med utrolige lyssettinger av fotograf Vittorio Storaro og et storverk på lydsiden signert japanske Ryūichi Sakamoto. Og ikke minst fikk Bertolucci tillatelse til å gjøre opptak i Den forbudte by i Beijing, som gir den ellers så språkforvirrede filmen en følelse av autentisitet som ikke kan kjøpes for penger.
I sin utpreget seremonielle, impresjonistiske første halvdel peker den frem mot Sofia Coppolas Versailles-portrett Marie Antoinette (2005). Bertoluccis teft for erotikk fremstod aldri mer leken og oppfinnsom enn her – kanskje fordi produksjonen var så påkostet at han ble nødt til å være subtil og finne andre løsninger enn å vise naken hud. —LOK
▷ Se filmen på Filmoteket (digitalt, gratis, med nasjonalt lånekort) eller via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
John Hughes forandret ungdomsfilmen for alltid med regidebuten Sixteen Candles («Å, for en bursdag!», 1984), som i løpet av bare få minutter etablerer en remse klisjeer vi i dag forbinder med sjangeren – for ikke å snakke om åttitallet! Filmskapingens rosa kakepynt er fortsatt too cool for school, i motsetning til kjønnspolitikken, som krever en viss tålmodighet fra årvåkne tilskuere.
Hughes tar den stormforelskede hovedpersonens akutte, eksistensielle sekstenårsbursdagskrise på alvor, men gjør alt som står i sin makt for å spenne bein på henne, på måter som peker frem mot hans senere arbeider (særlig Ferris Bueller’s Day Off og Home Alone-filmene). Veien mot drømmen om «den perfekte feiringen» har sjelden føltes lengre og brattere – eller morsommere – men når Molly Ringwalds Sam omsider nærmer seg målstreken, erstattes følelsen av avmakt med en brusende følelse av virkeligheten av og til belønner den tålmodige, akkurat som i eventyrene. —LOK
▷ Se filmen på Viaplay (digitalt, leie/kjøp, kr. 49,-/89,-) eller SF Anytime (digitalt, leie/kjøp, kr. 49,-/79,-)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 130-121. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.