Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 190.-181. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 180.–171. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av redaktørene Lars Ole Kristiansen (LO) og Hedda Robertsen (HR), samt Dag Sødtholt (DS), Erik Vågnes (EV) og Abirami Logendran (AL). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Hans-Jürgen Syberberg er kjent for sin på en og samme tid reaksjonære og modernistiske stil, hvis utforskning av tysk historie er konsekvent dialektisk og motsetningsfull. Hans storverk Parsifal (1982) er en monumental adaptasjon av Wagners opera, skapt i et tomrom mellom filmen og teaterscenen som få, om noen, har utforsket på en like nyskapende måte. I perfekt koreograferte tagninger, tas vi med opp på scenen og innover i rommene som skapes der, og før man vet ordet av det glemmer man at det er «filmet teater» man ser på.
Ingmar Bergmans Oscar-nominerte Tryllefløyten (1975) ligner en konvensjonell «live-innspilling» satt opp imot Syberbergs ambisjon om å la de to kunstuttrykkene smelte sammen og bli noe nytt. Bare Greenaway og Paradsjanov skapte like pustberøvende tablåer dette tiåret. –LO
▷ Se filmen via Filmgalerie451 (VOD, digitalt og DVD, fysisk format)
Astenicheskiy sindrom («Det asteniske syndrom») er delt i to, passende nok for en film om Russland under perestrojkaen. Regissør og manusforfatter Kira Muratova nekter å gjøre det enkelt for publikum, for filmens underlige humor og feberlignende atmosfære gjør den tverr og ugjestmild. Men det er nettopp i dette ugjennomtrengelige, i den hverdagslige «trøttsomme» surrealismen, at filmen kommuniserer tiden og tilstanden den er unnfanget i.
Muratova er påpasselig med å kommentere sin metode underveis. Idet den første fortellingen, om legen Natasja som har blitt enke, viser seg å være en film i filmen, presentert av Muratova selv, møter vi en tilskuer som har sovnet underveis, i en kinosal. Den intellektuelle engelsklæreren Nikolai har utviklet «det asteniske syndrom», en form for narkolepsi som inntreffer i upassende sammenhenger: en fundamental trett- og metthet. I sin vrengte form formidler Astenicheskiy sindrom revnen i den russiske folkesjelen på en måte som naturligvis er ekstra megetsigende i kjølvannet av Putins pågående angrepskrig mot Ukraina og skremmende visjoner om «et nytt Russland». –LO
▷ Se filmen på YouTube (digitalt)
Michael Cimino hadde en sjette sans for å kombinere virtuose stilgrep – kompliserte kamerakjøringer, overdådig detaljerte iscenesettelser – med skitne miljøskildringer, så autentiske at tilskueren dras helt ned i søla. Year of the Dragon er en frityrkoker av en politifortelling fra Chinatowns underverden, der Mickey Rourkes politietterforsker dykker ned i de kriminelle miljøene på en måte som kan minne om Sidney Lumets Prince of the City (1981) – en annen hardkantet New York-skildring fra åttitallet.
Men i kontrast til Lumets klassisisme, er Ciminos film rufsete, med kultkvaliteter. Abel Ferrara er en svoren fan, og de fleste kan vel være enige om at NYC aldri har vært kulere på film enn i akkurat denne perioden, da Times Square verken var Taxi Driver eller nåtidens Disneyland, og Chinatown og Little Italy fortsatt konkurrerte om kvadratmeterne på nedre Manhattan. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
I Lizzie Bordens undergrunnsklassiker Born in Flames møter vi to konkurrerende feministiske radiostasjoner, en feministisk sykkelhær som beskytter byens kvinner mot seksuell trakassering, og aktivisten Adelaide Norris som plutselig dør i politiets varetekt. Filmen ble skapt på et svært begrenset budsjett over en periode på fem år og bærer preg av å være en kollektiv produksjon, der mange har bidratt i den kunstneriske prosessen. Filmen fikk nytt liv i 2016, da den ble restaurert av Anthology Film Archives (mer om dette i vår podkast).
Denne filmens energi er revolusjonær, spontan, lidenskapelig og uforutsigbar, og den er strukturert som en kollasj, en dokumentar, en nyhetssending, noen ganger som en musikkvideo. I tillegg har filmen et lag av meta-refleksjon. The Village Voice beskriver Born in Flames som nærmest «uklassifiserbar» og foreslår sjangeren radikal-lesbisk-feministisk-sci-fi-vérité. Kanskje kan man også beskrive den som lo-fi sci-fi? Born in Flames er dypt forankret i troen på forandring, gjennom en impulsiv og kreativ form for motstand, et sårt tiltrengt syn i dag. —AL
▷ Se filmen på iTunes (leie/kjøp, digitalt)
Aki Kaurismäkis tredje spillefilm, Varjoja paratiisissa («Skygger i paradis»), introduserer oss for finnens urscener og elskelige typegalleri – og ikke minst hans favorittskuespillere Kati Outinen og Matti Pellonpää (som gikk bort så altfor tidlig i 1995). Kaurismäkis senere skillingsviser vokser alle ut av denne, om kassadamen Ilona (Outinen) og søppeltømmeren Nikander (Pellonpää), som kjemper sammen for en lysere fremtid under skyggene av et Helsinki i jappetidens jerngrep.
Rollefigurene er håpløst håpefulle og innmari kule og vakre. Filmens design er helstøpt, ned til hvert minste slips. Oppturer og nederlag er sidestilte i Kaurismäkis lakoniske fortellerstil; ingen krever noe mer av livet enn det aller nødvendigste. –LO
▷ Se filmen på SF Anytime (leie/kjøp, digitalt) eller via Platekompaniet (DVD, fysisk format)
Jane Campions kinofilmdebut Sweetie er bemerkelsesverdig i at den med mesterlig stilsikkerhet føles ut som den er regissert av en erfaren auteur. Etter å ha etablert en personlig stemme i løpet av sine mange særpregede kortfilmer, fikk Campion endelig regissere sin første virkelige langfilm i 1989 – og den står seg fortsatt som en av hennes aller beste. Sweetie starter tilsynelatende quirky og lettbent, og handler om en eksentrisk og overtroisk jente, Kay (Karen Colston), som velger kjæresten sin basert på en spådom i kaffegrut. Etter hvert utvikler den seg til et intenst relasjonsdrama da hennes psykisk syke søster Dawn (Geneviève Lemon), også kalt Sweetie, flytter hjem igjen. Hun er krevende og altoppslukende – og Kays autonomi og behov for å bli sett av foreldrene forsvinner i kaoset som følger. Med søsterens inntog stiger familiens interne problemer gradvis mer frem i forgrunnen og som tilskuer blir man slukt inn i denne rare familiedynamikken. Vi får innimellom også tilbakeblikk på søstrenes barndom via en hjemmevideo, som også avslører den spesielle relasjonen mellom Sweetie og hennes far.
Filmen er spekket med visuelt kreative påfunn, har en leken stil og en uvanlig tonalitet. Dette gjør at Sweetie utpeker seg som et unikt verk – og ikke bare innad i Campions filmografi. Som regissør er Campion dyktig på å blande ulike stemninger i samme film, og veksle fra humor til tragedie og konflikt, men filmen har også noen David Lynch-aktige kvaliteter – som dukker opp i noen av Sweeties absurde og merkelige sekvenser. Filmen ender opp, til tross for sine sprell, med å bli en veldig rørende, sår og ektefølt utforskning av det å leve med psykisk syke familiemedlemmer. Tematikken er dessuten en spennende forløper til den neste langfilmen, som også utforsker psykisk sykdom, om enn på en mindre komisk og absurd måte. —EV
▷ Se filmen på MUBI (digitalt, abo) eller via Platekompaniet (fysisk format)
Maliske Souleymane Cissé (f. 1940) er den siste gjenlevende av de banebrytende afrikanske regissørene som bidro til å sette kontinentet på verdensfilmkartet. Yeelen, som av de fleste regnes som hans hovedverk og ble belønnet med juryprisen i Cannes (1987), er en sanselig opplevelse man sent glemmer. Naturen fremstilles direkte, nært, med et åndelig nærvær som virker selvfølgelig (og derfor vekker assosiasjoner til Apichatpong Weerasethakuls filmer). Fotografene Jean-Noël Ferragut og Jean-Michel Humeau fanger flammer, sand og vann så taktilt at man kan ta på scenene; som når en av hovedpersonene skrubber kroppen med melk i en innsjø.
Filmens skildring av patriarkalske levemåter, med et kritisk blikk – i en dyster far-sønn-fortelling der et abstrakt symbolspråk unngår å bli i overkant distanserende – er også interessant. Cissés Finye (1982) er mer uttalt kontemporær og sosialrealistisk i sin skildring av problematiske familekonstellasjoner, og mindre slående, men like fullt verdt å se. –LO
▷ Se filmen via Trigon-film (DVD, fysisk format)
26-årige Steven Soderbergh debuterte med Sex, Lies and Videotape («Sex, løgner og videotape») i 1989, og ble tidenes yngste Gullpalme-vinner da filmen tok hjem hovedprisen ved Cannes-festivalen det året. Dette usedvanlig komplekse verket ble universelt hyllet i sin samtid, og Soderbergh utropt til gallionsfigur for den nye bølgen av amerikansk independentfilm.
Sex, Lies and Videotape er briljant strukturert som en serie dialogscener, hvor rollefigurene følger et mønster etablert i åpningsscenen, der Andie McDowells Ann har time hos en psykoanalytiker, ved hele tiden å stille hverandre pågående og intime spørsmål. Denne ”forhørsteknikken” skreller lag på lag vekk fra karakterene som til slutt står ribbet tilbake. På typisk indie-vis dreier det seg om pirrende seksuelle temaer – her onani, ekshibisjonisme og impotens – men Soderbergh lodder, tilsynelatende helt ubesværet, mye dypere. I tillegg til alle sine andre kvaliteter som filmskaper, er Soderbergh uhyre flink med skuespillere: Alle de fire bærende rollene er fabelaktig castet, men McDowell er en åpenbaring, i sin antagelig eneste virkelig gode rolle. Soderbergh forvandler hennes, i andre filmer, søte og sympativekkende smil, til et skjold mot omverdenen og et rørende uttrykk for hjelpeløs sjenanse hos en usedvanlig hemmet ung kvinne, på en troverdig vei mot innsikt i seg selv og sine nærmeste. –DS
▷ Se filmen på iTunes (leie/kjøp, digitalt) eller via Platekompaniet (fysisk format)
Maurice Pialats Loulou kan beskrives som åttitallsdefaitisme, fra en filmskaper som sjelden unnet seg å se lyst på tilværelsen. En purung Isabelle Huppert finner sin naturlige plass i et relasjonelt forkvaklet mikrokosmos. Pialat har ofte blitt sammenlignet med Cassavetes, og gjorde seg tidlig bemerket for lyrisk sosialrealisme i filmer som L’Enfance-Nue (1968). Gérard Depardieus klumpansikt-brutalitet kommer til uttrykk i rollen som arbeidsledig, lærkledd «slem gutt» som sjarmerer den borgerlige jenta.
Pialats undersøkelse av seksuell frigjøring og friksjoner mellom klasser er rotete, kompromissløs og rå. —HR
▷ Se filmen via Amazon (DVD, fysisk format)
Shôhei Imamura skildrer atombombingen av Hiroshima så grusomt at man må holde for øynene. Når selve angrepet er overstått, fordyper han seg i konsekvensene. Yasuko (Yoshiko Tanaka) bor hos onkelen og tanten, som bekymrer seg for hvorvidt niesen er rammet av radioaktiv stråling og derfor ikke være noen attråverdig hustru. Under overflaten ulmer generasjonskonfliktene som preget Japan etter andre verdenskrig.
Intrigen i Kuroi ame («Sort regn») kan ligne på Yasujiro Ozus familiedramaer, og det er forbausende å se en aldrende Imamura (som begynte karrieren som læregutt for nettopp Ozu) hengi seg til fortellertradisjoner han i utgangspunktet opponerte mot, som nybølge-regissør. Han går grafisk til verks i anslaget, men filmen imploderer etter at sjokket har lagt seg. For den infernalske smerten fortsatte i det stille, bak lukkede dører, i lang tid. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 170-161. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.