Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Kathryn Bigelow og Monty Montgomerys The Loveless (1981) vises fra og med torsdag 30. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Idyllen langs en øde landevei brytes av den buldrende lyden fra en Harley-Davidson, som i høy fart bryter gjennom bildet. Vance, spilt av en ung Willem Dafoe, har akkurat satt seg skrevs over sin elegante, faretruende maskin, og trekker oss inn i filmen som en speiling av motorsykkelen – et vesen under trykk, ladet av lengsler, vold, fysikk.

The Loveless (1981) var regissør Kathryn Bigelows gjennombruddsfilm, og denne stilsikre, intense fortellingen varslet med full kraft og selvsikkerhet at en markant ny filmkunstner hadde ankommet den amerikanske indiescenen.

Med co-regi av Monty Montgomery (som senere produserte Wild at Heart for David Lynch, og ga ansikt til den ikoniske ‘Cowboy’-rollefiguren i Mulholland Dr.) introduserte ikke The Loveless bare Bigelow som en distinkt ny stemme, den presenterte også Willem Dafoe i hans første filmrolle av betydning. Og rockabilly-sangeren Robert Gordon bidro med det minneverdige sountracket (hør albumet), i tillegg til å spille en av birollene. På alle måter ble altså denne produksjonen et springbrett for flere viktige figurer i den amerikanske film- og popkulturen på 1980-tallet.

Den nyrestaurerte utgaven av The Loveless vises i disse dager vises på Cinematekene i syv norske byer, og inviterer til et velkomment gjensyn med filmen – som lenge mest har vært kjent som en litt obskur kultfilm (i mange år kun tilgjengelig på slitte VHS-kassetter eller på visninger hos filmklubber). I lys av denne gledelige reaktualiseringen er det verdt å merke seg hvor utsøkt denne filmen er som nettopp visuell opplevelse.

Allerede på første forsøk i det lange formatet klarte Bigelow å skape et verk som tar hele det store lerretet i bruk, og det føles viktig å understreke hvor mye kinorommet kan gi til akkurat denne filmen. Det er nemlig ikke mye plott eller intrige å gjenfortelle, men til gjengjeld en hel rekke pustberøvende sekvenser å gå inn i – særlig av undertrykt erotisk kaliber, som gir The Loveless en helt egen stemning og energi.

Vance er lederskikkelsen i en motorsykkelgjeng, som legger inn et stopp på et forblåst lite sted i det amerikanske «ingenmannsland». De håper å få reparert en av sine doninger, før ferden skal gå videre sørover til et tradisjonsrikt race i Daytona, Florida. Men på det lokale verkstedet står tiden stille, og på dineren serveres kaffekoppene i saktefilm. Uroen i gruppa vokser. Sigaretter blir røkt. Blikk veksles.

Ved siden av Vance består gjengen av raceren Hurley (Phillip Kimbrough), tøffingen Davis (Gordon) og hans eksosrype Debbie (Tina L’Hotsky), samt loverboyen La Ville (Lawrence Matarese). Alle er de rockabilly-bikere, tydelig inspirert av Marlon Brandos gjeng fra The Wild One (1953) – men samtidig har de sin egen vri på denne estetikken: tenk heller i retning av de har hatt filmkvelder med visninger av Kenneth Angers Scorpio Rising (1963) enn Dennis Hoppers hippie-bikere i Easy Rider (1969).

Jukeboxen er tunet inn på filmens stemninger både diegetisk og ikke-diegetisk, med Robert Gordons sanselige stemme som veileder oss inn og ut av de mange rommene vi er innom: dødtid ved bilverkstedet, lange drag av Lucky Strikes og øyne fylt av stille begjær, på tvers av bord og gårdsplasser.

“So young, too young,
that’s what they tell me.”

Stillstanden ved landeveien leder til at alle følelsene som er lagt lokk på i hver og en rollefigur, nå havner i trykkokeren – og ved hjelp av små, viktige bifigurer fra lokalsamfunnet, klarer Bigelow og Montgomery likevel å skape et dramatisk ladet fortellerunivers, selv om egentlig ganske lite “skjer”.

Servitrisen Augusta (Elizabeth Gans) kaster lange blikk mot Vance, og vil kanskje selv gjerne sette seg bakpå en av motorsyklene og rømme bygda, mens den lokale rikingen Tarver (J. Don Ferguson) inntar antagonistens plass som hensynsløs rasist med et incestuøst forhold til sin tomboy-datter Telena (Marin Kanter), som på sin side også søker seg til Vances favn.

Og Willem Dafoe er virkelig et magnetisk skue i hovedrollen – hver bevegelse, hvert øyekast og ordveksling er fylt med undertekst og gåtefulle følelser. Dafoes slående utseende og talent, som raskt fant sin plass i en serie viktige filmer videre utover 1980-tallet (To Live and Die in L.A., Platoon, The Last Temptation of Christ) og nå er å regne som filmhistorisk adel, fungerer perfekt til de mange langsomme, ladede scenene i The Loveless. Kameraet kan hvile på Dafoes ansikt i flere minutter, nesten uten at noe dramatisk igangsettes, men likevel blir vi oppslukt av stemningen på lerretet.

Fotograf Doyle Smith gjør også sin første spillefilm her, men selv om arbeidet hans holder høy kvalitet og varsler et stort potensial, fikk han aldri en filmkarriere som ligner den Bigelow og Dafoe har hatt. Kanskje kan vi tolke det som at den ene regissøren var den visuelle auteuren her, og med tanke på at Bigelow kom fra kunststudier før filmdebuten, gir det også mening. (Montgomery lagde ingen andre filmer som regissør.)

Billedspråket er mettet og tydelig skåret ut i sine komposisjoner, men også gitt nok negativt rom til å uttrykke noe av den søkende, uavklarte desperasjonen som rollefigurene åpenbart føler. Filmskaperne tar hvert eneste bilde og klipp i bruk for å kommunisere en følelse, men ofte uten å gi svar. The Loveless er også en hyllest til etablert americana-estetikk, og griper alle anledninger til å inkludere neonskilt, et motell, en diner, osv.

The Loveless inviterer oss til å lese den vel så mye som visuell kunst, og man kan spore inspirasjon fra særlig Edward Hoppers mange lakoniske, eksistensielle malerier – der ensomme sjeler i amerikanske landskap, gjerne i kombinasjon med arkitektur, ble skildret lengtende etter mening. Bensinstasjonen i Hoppers oljemaleri Gas (1940) er eksempelvis nesten gjengitt i en eksakt replika underveis i The Loveless.

Kathryn Bigelow har på 2000-tallet blitt mest kjent for sine “viktige” politiske samtidsfilmer, i nært samarbeid med manusforfatter Mark Boal, og ble historisk da hun som første kvinne vant Oscar for beste regi i 2010 for The Hurt Locker. Men om man tar hele hennes filmografi i betraktning, er det vanskelig å komme unna at de største kunstneriske høydepunktene inntraff på 1980- og 1990-tallet. Med The Loveless etablerer hun de fleste signaturgrepene hun videreførte med stor kunstnerisk nedslagskraft i Near Dark (1987) og Blue Steel (1990), og med Point Break (1991) traff hun mainstreamen og fikk oppleve stor kommersiell suksess.

Etter at Hollywood for alvor plukket henne opp, og den interessante sci-fi-filmen Strange Days (1995) ikke tjener inn budsjettet sitt på kino, dupper karrieren hennes ned i noen år, før suksessen på 2010-tallet med kritikerroste (men kanskje ikke så visuelt egenartede) filmer som The Hurt Locker og Zero Dark Thirty (2012) gir henne et comeback.

Men filmene på 80- og 90-tallet er likevel altså de mest distinkte kunstneriske verkene hennes, og The Loveless markerer starten på dette – og anbefales både som et studie i rockabilly-estetikk og malerisk filmpoesi, og som et ladet female gaze på et mannlig enigma, manifestert i Willem Dafoes rotløse rollefigur.