Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Marius Holsts Ti kniver i hjertet (1994) vises fra torsdag 16. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Bjørn Floberg (f. 1947) har over de siste fire tiårene vært en av Norges mest fremragende skuespillere, med særlig høy aktivitet og suksess på film. I anledning Cinematekenes visninger av Marius Holsts debutfilm Ti kniver i hjertet (1994), kaster vi et blikk på fem høydepunkter i Flobergs filmografi.
Helt fra gjennombruddet med opptredenen i sci-fi-miniserien Blindpassasjer i 1978, og videre gjennom 80-, 90- og 00-tallet – helt frem til i dag – har Floberg vært en sentral skikkelse i norsk film og TV. Vi så ham sist på det store lerretet i 2021 i Hans Petter Molands Ut og stjæle hester (og da vant han Amandaprisen for beste birolle), og på skjermen i Eirik Svenssons TV2-serie Ammo (2022-).
Som skuespiller har han riktignok kanskje hatt sitt hovedvirke på teater (han har vært fast ansatt på Nationaltheatret siden 2003), men med en helt egen karisma og et intenst, nærværende uttrykk har Floberg funnet et naturlig kunstnerisk hjem foran kameraet. Og norske regissører på tvers av ulike perioder og sjangre har elsket å bruke ham, så utenom navnebror Bjørn Sundquist er det få fra Flobergs generasjon som har vært med i like mange norske filmer de siste fire tiårene.
Nedenfor har vi trukket frem et knippe figurer og rolleprestasjoner fra Bjørn Flobergs filmografi, men i denne kåringen kunne også utvalget lett hatt en annen sammensetning. I en liste som dette må man naturligvis gjøre visse prioriteringer, og dermed er hverken TV-serier eller kortfilmer representert – selv om både Akeron i Blindpassasjer og hovedrollen i novellefilmen Kjøter (2006, Marius Holst) ville vært naturlige kandidater til topplassering.
Blant de Floberg-rollene som akkurat ikke kom med nedenfor, finner vi (blant annet) to fine prestasjoner han gjorde for regissør Bent Hamer, i Salmer fra kjøkkenet (2003) og O’Horten (2007), begge herlige komiske avbrekk fra hans ofte ganske alvorlige, uhyggelige nærvær. Den trivelige pappaen i Erik Gustavsons Herman (1990) er også et lunt motsvar til skuespillerens (tilsynelatende) dragning mot det mørke. I Stefan Faldbakkens Uro (2006) var det nettopp den skumlere Floberg som stod frem, mens vi i Unni Straumes Musikk for bryllup og begravelser (2002) møter ham i en mer sober, kynisk rolle som arkitekten Peter.
Hva er deres favoritt-karakterer fra Bjørn Flobergs lange, innholdsrike karriere i norsk film og TV? Og hvilke Floberg-øyeblikk husker dere best? Kim gjerne inn i kommentarfeltet!
*
Ove Rolandsen i Telegrafisten (1993)
Den etter vårt syn beste av de dessverre altfor få hovedrollene Floberg har hatt i norsk film finner vi i Telegrafisten (1993), regissør Erik Gustavsons adaptasjon av Knut Hamsuns roman Sværmere (1904). Her spiller Floberg rollen som telegrafist Rolandsen, som ankommer et øysamfunn på nordlandskysten – hvorpå et storslått kjærlighets- og intrigedrama følger.
Telegrafisten ble vist i hovedkonkurransen ved filmfestivalen i Berlin, men huskes kanskje bedre enn noe annet for Flobergs energiske rolletolkning og storslåtte scener som utspilte seg med den majestetiske nordnorske naturen som bakteppe. En tale fra Flobergs karakter i filmens siste del, eksemplifiserer stilen – her holder han monolog om kvinnen han lenge har kurtisert:
*
Vaktmester Wiik i Ti kniver i hjertet (1994)
På 90-tallet ble Floberg brukt mye i norsk film, et tiår der kvaliteten på våre lokale produksjoner kanskje ikke alltid holdt et spesielt høyt kunstnerisk nivå, men hvor Floberg nesten alltid var et av de beste enkeltelementene. I tillegg til i Telegrafisten (og Insomnia, nevnt under) er det hans innsats i Marius Holsts poetiske oppvekstskildring Ti kniver i hjertet som skiller seg mest ut.
Den kristne vaktmester Wiik er en sår, bitter og nedverdiget mann som uten å være den mest sentrale i selve filmen, likevel gjør veldig inntrykk. Floberg leverer her en av sine signatur-figurer – en skummel skikkelse med en slags «følsom ondskap», som man aldri helt blir klok (eller trygg) på. Filmen ble også vist i Berlin, og vant festivalens Blå engel-pris. Denne scenen fra trappeoppgangen mellom Wiik og Otto har da også brent seg inn i nyere norsk filmhistorie:
*
Jon Holt i Insomnia (1997)
Som krimforfatteren Jon Holt i Erik Skjoldbjærgs Insomnia er Floberg i sitt ess; en rolletolkning som vugger perfekt på balansepunktet mellom vennlig og psykopatisk. Filmen er meget mulig den beste norske thrilleren som er laget, og mye av det hviler på de sentrale rollefigurenes troverdighet.
Den søvnløse Stellan Skarsgård i hovedrollen og Floberg som hans mangesidige nemesis utgjør en glimrende duo, i et moralsk dobbeltspill der ingen kan stå igjen som vinner. Her de to i samspill fra en scene et stykke ut i filmen, der Skarsgård og Floberg tester hverandre i det psykologiske dramaet som meisles frem i Insomnia:
*
Jarle i Uno (2004)
Da norsk filmbransje i de første årene av 00-tallet gjennomgikk en finansiell reorganisering av de statlige støttesystemene og en kunstnerisk revitalisering – bl.a. gjennom tilfang av nye talenter fra Den norske filmskolens første par kull – fikk også Bjørn Floberg et oppsving i karrieren. Igjen så vi ham i flere fine prestasjoner, og særlig rollen som Jarle i Aksel Hennies publikumssuksess Uno (2004, co-regissert med John Andreas Andersen) ble et markant comeback.
I den fryktinngytende treningsstudioinnehaveren Jarle, en slags farsskikkelse for Hennies hovedperson, fant Floberg tilbake til den herlige balansen mellom karismatisk og truende – kanskje hans fremste varemerke som skuespiller. Her en scene fra tidlig i filmen, der Floberg setter seg i respekt:
*
Hamre i Varg Veum-serien (2007-2012)
Og så til slutt på denne listen – kanskje som en overraskelse? – har vi plassert Flobergs innsats som etterforsker Hamre i de tolv filmene om privatetterforsker Varg Veum. Man kan si mye om denne føljetongen av samlebåndsproduserte krimfortellinger, men Flobergs utforming av Hamre som en stødig og gjennomgod figur i alle filmene er det beste ved dem.
Til tider på autopilot, men alltid varm og sarkastisk i sitt tillitsforhold til Veum, utviklet Flobergs Hamre seg til å bli et ikke ubetydelig karakterportrett i ellers ubetydelige filmer. Antageligvis er dette også rollen som mange norske tilskuere vil kjenne ham igjen for, om de passerer Floberg på gaten. Her i en scene fra seriens siste film, Varg Veum -- Kalde hjerter, der Hamre og Veum møtes for å diskutere en mistenkt – samtidig som førstnevnte får en hårklipp [klikk videre til YouTube for å se scenen]:
Denne kåringen er en oppdatert versjon av en tidligere publisert gjennomgang av Flobergs karriere.
*