Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Terrence Malicks Badlands (1973) vises fra og med torsdag 14. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Fotograf Tak Fujimoto signerte sin første spillefilm med Terrence Malicks regidebut Badlands i 1973 – en klassiker som nå fyller femti år, og som denne uken vises på Cinematekene rundt om i landet. Fujimoto er ikke et like kjent navn som Malick, men har kommet med distinkte bidrag til visuell særegenhet hos noen av Hollywoods mest aktede auteurer. Nedenfor presenterer vi fem høydepunkter fra Fujimotos karriere.
Tak Fujimoto ble født i 1939 i San Diego, og fikk en tøff barndom da han og familien under andre verdenskrig ble plassert i en interneringsleir i Arizona, fordi faren var japansk. Etter krigens slutt var anti-japanske holdninger på retur, og Fujimoto søkte seg etter hvert mot filmfaget. Han studerte ved London Film School, før han gikk gradene som kameraassistent på et knippe filmer før han altså fikk sitt gjennombrudd som fotograf på Badlands.
Den unge, visjonære filmskaperen Terrence Malick hadde skrevet et manus om to lovløse ungdommer som legger ut på en skjebnesvanger ferd gjennom det amerikanske landskapet. Bare seks år tidligere hadde sensasjonen Bonnie and Clyde (1967) introdusert en ny nerve til amerikansk film, som ledet rett over i New Hollywood-epoken. Og det er i denne tidsånden både Malick og Tak Fujimoto altså får sine gjennombrudd, og i Badlands møtes to gjensidige sensibiliteter.
Ut av Malicks voldspoetiske skjebnetekst om Kit og Hollys fatale kjærlighet, vokser også Fujimoto frem som en «nærbildenes mester» bak kameraet – med følsomme, levende motiver støpt i naturens lys og rammet inn av skarpe komposisjoner.
Etter Badlands utvikler Terrence Malick en rekke av særtrekkene videre, og sporene fra debutfilmen kan man finne i nesten hvert eneste arbeid i regissørens oeuvre. Det var spanske Néstor Almendros som plukket opp stafettpinnen fra Fujimoto på Malicks neste film, Days of Heaven (1978), før regissøren tok fatt på et tyve år langt kunstnerisk eksil frem til comebacket med Den tynne røde linjen (1998) – da med John Toll ved blenderåpningen. (Deretter kom Emmanuel Lubezki inn som Malicks første faste fotograf – i fem filmer.)
Så det var kanskje en grei løsning for Tak Fujimoto at han allerede på første prosjekt etter Badlands fant en annen regissør å bygge et livslangt samarbeid med. Under vingene til indieprodusent Roger Corman skulle Jonathan Demme få sin spillefilmdebut med Caged Heat (1974), og Fujimoto ble hyret inn som fotograf. De to komplimenterte hverandre perfekt, og samarbeidet videre på både Last Embrace (1979), Melvin and Howard (1980) og Swing Shift (1984) – tre filmer som ga dem god anledning til å finstille siktet og dyrke frem en visuell stil sammen.
Forløsningen av dette kommer med full kraft midt på 1980-tallet, da Fujimoto ikke bare gjør Farlig flørt («Something Wild», 1986) med Demme, men også innleder et fruktbart samarbeid med John Hughes – først på Pretty in Pink, som Hughes skrev og Howard Deutch regisserte, og deretter på Skulk med stil («Ferris Bueller’s Day Off») – begge disse også fra 1986.
På 1990-tallet kom det store mesterverket til Jonathan Demme med Nattsvermeren (1991), og at Tak Fujimotos sublime arbeid på denne filmen ikke ble Oscar-nominert, bør være å regne som en av Akademiets verste utelatelser. (Nattsvermeren vant som kjent en bukett Oscar-priser, bl.a. for beste film, regi og de to hovedrollene.) De to fortsatte å jobbe sammen videre utover 1990- og 2000-tallet, og sent i karrieren fikk Fujimoto også bidra til å løfte frem enda et betydningsfullt nytt auteurskap, da regissør M. Night Shyamalan valgte å bruke ham som fotograf på Den sjette sansen (1999), Signs (2002) og The Happening (2008).
Den nå 84-årige Fujimoto pensjonerte seg i 2015, men hans avtrykk har festet seg ikke bare i sentrale Hollywood-verk fra filmskapere som var innflytelsesrike i sin tid – det er også noe påfallende moderne og vitalt over bildene han har etterlatt, og det er ikke vanskelig å se for seg at Tak Fujimoto vil hentes frem som inspirasjonskilde også for fremtidige generasjoner av fotografer.
Selv om han utvilsomt er en høyt respektert fotograf, opplever vi likevel at Fujimoto er undervurdert. Han omtales ofte som en lavmælt fyr og «en mann av få ord» – såpass få faktisk, at det er påfallende vanskelig å finne intervjuer som er gjort med ham. Så vi avslutter med et sitat fra en samtale med Howard Deutch, som fint illustrerer Fujimotos personlighet og faglige særtrekk. Intervjuet er fra Filmmaker Magazine i 2021, og regissøren forteller om hvilken effekt samarbeidet fikk på ham:
Deutch: [Hiring Tak Fujimoto] was like the movie gods were looking out for me, because he not only saved my life creatively but politically. He did it in every possible way a friend can do it and a teacher can do it, and he’s more responsible than any other person for Pretty in Pink. There’s so much of him in that movie, from the economy of the visual style to the locations to the humor…having a kind of grace and belief in letting character drive the comedy, that’s Tak.
I remember going to my first location with him and he said, “What do you think? How do you like this for the record store?” I said, “I don’t know.” He said, “Well, that’s okay. Think about it like this. How does it make you feel to stand in this space? Emotionally, not technically.” Then I started to understand how to make those decisions. I can’t articulate how important he’s been to me. I ended up doing three movies with him.
Filmmaker: And he shot Ferris Bueller for Hughes, which is one of Hughes’ most visually elegant movies.
Deutch: Yeah, as soon as John saw Pretty in Pink, he was like, “I want that guy.”
*
Nedenfor følger fem høydepunkter fra Tak Fujimotos karriere. Kortomtalene er skrevet av redaksjonen eller hentet fra tekster av et knippe bidragsytere til Montages.
Badlands (1973, Malick)
Mange av Terrence Malicks mest kjente auteurtrekk er tilstede i debutfilmen Badlands (1973), deriblant bruken av ettertenksom fortellerstemme, duvende kornstrå og mennesker i tilsynelatende apati. Samtidig er det kanskje hans mest tilgjengelige og actionfylte film i sin lekne krysning av Bonnie and Clyde og en forkvaklet versjon av Den Amerikanske Drømmen.
Kit (Martin Sheen) og Holly (Sissy Spacek) forlater sine kjedsommelige småbyliv for å turnere land og strand på søken etter harmoni og lykke – og tilintetgjør alt som kommer i deres vei. Malick (som selv har en liten rolle i filmen) bruker apatien som fremmedgjøring; et irritasjonsmoment som trekker oppmerksomheten mot det nonsjalante i drapsferden. Ja, selv ofrene er udramatiske i sine reaksjoner, som igjen bidrar til økt ubehag. Denne sanselige og drømmeaktige verdensanskuelsen, kanskje spesielt tydelig i den überromantiske skogssekvensen, underbygger rollefigurenes illusjon om harmoni. På den måten skapes det en kontinuerlig kontrast mellom Sheen og Spaceks fjerne tilstand og det usigelig vakre i naturvistaenes nærhet, nydelig fanget inn av fotograf Tak Fujimoto.
På klassisk vis for Malick forenes det store med det lille, makro mot mikro, i herlig selvhøytidelighet. Reisen er like mye inn som den er ut mens vi følger våre to antihelter og deres nesten tilfeldige og meningstomme selvoppdagelsesferd – by the telephone poles – til de calypso-inspirerte tonene av Gustav Holsts Gassenhauer.
*
Skulk med stil (1986, Hughes)
John Hughes hadde allerede fått sitt gjennombrudd med Sixteen Candles i 1984, og fulgte opp med en av de mest bejublede ungdomsfilmene fra epoken: The Breakfast Club (1985). Og friheten fra suksessen ble utnyttet til fulle i Skulk med stil («Ferris Bueller’s Day Off», 1986), hans kanskje aller mest lekne film.
Med respekt for fotografene Bobby Byrne og Thomas del Ruth på de to førstnevnte, er det ingen tvil om at Tak Fujimoto ga et helt annet visuelt løft til Hughes’ ideer. Skulk med stil renner nærmest over av kreative filmspråklige krumspring, ofte forankret i fortellingens sentrale idé – bruddet med den fjerde veggen. Hughes og Fujimoto lar den skulkende tenåringen Ferris Bueller adressere oss rett i kameralinsen, og dette knytter en umiddelbar relasjon mellom ham og oss. Og idet vi blir med på hans eventyrlige, livsbejaende Day Off – en reise som også gjør dette til den definitive Chicago-filmen – opplever vi hvert eneste frydefulle underholdningsøyeblikk gjennom bildene og deres bevegelse.
Særlig effektiv blir den brechtianske ideen i åpningsscenen, der Ferris på sin sedvanlig vennlige og sjarmerende måte konstaterer: «They bought it». Han inviterer oss inn. Vi er på lag – sammen mot den støvete voksenverdenen. John Hughes‘ filmer viser oss ungdommene vi drømmer om å være, og dem vi helst ikke vil forveksles med; de som er uoppnåelige og uanstrengt kule, og de som kanskje ligner litt på en selv.
*
Farlig flørt (1986, Demme)
Farlig flørt («Something Wild», 1986) er Jonathan Demmes hyllest til gamle dagers Hollywood, en moderne screwball à la Frank Capra, som spiller på kontrastene mellom den tilkneppede jappen Charles (Jeff Daniels) og spontane Audrey (Melanie Griffith). Deres meet cute bringer dem lynraskt fra en hjørnekafé på Manhattan til et dampende motellrom utenfor byen, og scenen der de blir bedre kjent med hverandres lyster og laster, med håndjern og det hele, er en av de morsomste og heiteste i sitt slag. Men plutselig, som ut av intet, tar filmen en 180 graders vending: I løpet av minutter går Farlig flørt fra å være en funky versjon av It Happened One Night (1934) til å bli Cape Fear (1991), en katt- og mus-thriller med svett panne, ledet an av en glupsk Ray Liotta som tygger i seg alle scenene han er med i.
Selv om bruken av Q Lazzarus‘ «Goodbye Horses» i Nattsvermeren er Demmes høydepunkt som DJ (har noen andre engang vært i nærheten?), har hans sjette sans for å skape stemninger med populærmusikk aldri vært mer aktivt tilstedeværende enn i Farlig flørt, som kan skilte med et av åttitallets aller beste soundtracks. En passasje der The Motels‘ «Total Control» ligger som fløteskum over et bankran er – til tross for Liottas skremsler – filmens mest gåsehudfremkallende øyeblikk. Menneskene er mangesidige, feilbarlige hos Demme, og i Something Wild turnerer han en gripende rite de passage for rollefigurene, som gir stabelen av hendelser rikere klang. Noen ganger må man bare gi seg hen, stupe kråke ut i livet, og filmen fanger denne impulsen med uovertruffen energi. I sannhet something wild.
*
Nattsvermeren (1991, Demme)
Fotoarbeidet til Tak Fujimoto og Jonathan Demmes regi i Nattsvermeren er så kontrollert og kjølig at filmen kan fremstå uspektakulær, men den nedtonede tilnærmingen er faktisk årsaken til at dette er et mesterverk; som gjør at man kan se den igjen og igjen, og stadig oppdage nyanser. De penetrerende blikkene fra mennene som omgir Clarice (Jodie Foster), mekanisk observert av kameraet. De statiske utsnittene av rommene hjemme hos Buffalo Bill, som skaper en isnende følelse av uforutsigbarhet. Nattsvermeren er presis, men samtidig dynamisk og grublende – en av de beste thrillerne noensinne, som banet vei for en lang rekke seriemorderfilmer utover på 1990-tallet (inkludert Se7en).
Uansett hvor filmkunstnerisk kompetent den er utført bak kameraet, må mye av filmens magi må tilskrives Anthony Hopkins i rollen som Hannibal Lecter; med sitt skarpsinn og dannede, nesten feminine fremtoning bak pleksiglasset, utstråler han en stille, men likevel overveldende autoritet. Hannibals psykologiske spill flytter hele tiden rundt på brikkene i fortellingen, og selv om hans fysiske tilstedeværelse er mindre omfangsrik enn det man husker i ettertid, er han så sentral for dramaet at Hopkins endte opp med en Oscar-pris. (Foster fikk også, og Demme, men utrolig nok altså ikke Fujimoto, eller komponist Howard Shore.)
*
Den sjette sansen (1999, Shyamalan)
Det hører til sjeldenhetene at en av de absolutt mest populære filmene i historien samtidig er tematisk intelligent, formmessig sofistikert og følelsesmessig dyptgripende. Den sjette sansen byr på knivskarpt iscenesatte skrekkfilm-situasjoner, usedvanlig betagende barneskuespill fra Haley Joel Osment, en av de mest berømte og virtuost orkestrerte twist endings noensinne, og en replikk som umiddelbart ble sentral i populærkulturen.
I regissør M. Night Shyamalans velmaktsdager fra 1999 til og med The Village i 2004, er det vanskelig å se noen andre amerikanske filmskapere enn Steven Spielberg som kan gjøre ham rangen stridig. Shyamalan framstår som en blanding av nettopp Spielberg og Kubrick, og Den sjette sansen er en studie i presisjon, iscenesettelse, atmosfære – og, ikke minst, en kontinuerlig massering av tilskuerens underbevissthet gjennom et vell av motiver som varieres og flettes sammen. Valget av Tak Fujimoto som fotograf var klokt; en sindig, men sterk stilist som visste å dyrke potensialet i et godt manus, ga trygghet til Shyamalan som den gang var forholdsvis uprøvd i Hollywoods studiosystem.
I en tid preget av hissende, utålmodig klipping er det også befriende å se en filmskaper som bekjenner seg til en klassisk, rolig tilnærming. Den sjette sansen er uforstyrrelig metodisk og helt sikkert den mest langsomtgående blockbuster i historien. (Her på Montages ble filmen dybdeanalysert i 2013, gjennom tre omfangsrike artikler [her, her og her], som en del av et stort Shyamalan-prosjekt for øvrig.)
*
Tak Fujimoto, the cinematographer behind such New Bev favorites as Caged Heat (1974), Something Wild (1986), and The Silence of the Lambs (1991), was born on this day in 1939. pic.twitter.com/RI1vKm5XVc
— New Beverly Cinema (@newbeverly) July 12, 2021