Vanja Ødegårds topp 10, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

I lengre tid har jeg trodd at jeg ikke liker Greta Gerwig, men det viser seg at jeg bare ikke har tilbrakt nok tid med henne – eller at jeg foretrekker henne bak kamera. For nå er hun virkelig i ferd med å bli en av mine yndlingsregissører. Med sin andre (tredje hvis man regner med Nights and Weekends som hun regisserte sammen med Joe Swanberg) spillefilm Little Women, en adaptasjon av Louisa May Alcotts roman fra 1868, beviser Gerwig at hun er en mester i å male med stemninger og skape tidskoloritter ispedd strøk av modernitet og aktualitet. Fortellingen, som har blitt adaptert til film- og TV-serieformatet en rekke ganger, framstår som duggfrisk i Gerwigs regi. Måten hun fletter sammen nåtid og fortid på i et spesielt dramatisk øyeblikk mot slutten av filmen, er så effektiv og sterk at jeg nesten begynner å gråte bare av å skrive om det. Og skuespillerprestasjonene er vidunderlige.

Little Women var en av de store kinoopplevelsene i 2020, der jeg satt og snufset i kinomørket på Vega sammen med to gode venner en gang i januar. Det unner jeg oss alle å oppleve mer av i 2021. I mellomtiden er det så godt å vite at Greta Gerwig finnes, at hun er ung og produktiv og at jeg bare kan glede meg til resten av karrieren hennes!

Parasitt, som mange av Bong Joon-Hos filmer, evner å aktivere hele følelsesspekteret mitt. Filmen er morsom, finurlig og sjarmerende, den er spennende, men også ubehagelig –å fortelle historier som belyser sosiale klasseskiller ved hjelp av skrekksjangeren ser ut til å være Bongs calling card. Det er dypt fascinerende å følge Kim-familiens måte å manøvrere seg inn i livet til en overklassefamilie på, og i tillegg er filmen utrolig vakkert iscenesatt og fotografert.

Norges desidert beste regissør ga oss en liten perle av en film like før lockdown. Filmen er en time lang, og handler om en kvinne som er bekymret for at hennes handlinger indirekte førte til morens dødsfall. På sedvanlig Haugerudsk vis fortelles historien med sårhet, melankoli og en god dose humor, og scenene utspiller seg i form av hverdagslige samtaler og situasjoner.

Mye av filmens overbevisningskraft skyldes nettopp manuset, for Haugerud er en språkets mann, men skuespillernes trygghet og tillit skinner også gjennom. Haugerud har en helt egen evne til å få det beste ut av de han samarbeider med, og ofte i nøkterne scener uten dramatikk og store følelser.

Vennen som jeg gikk og så The Lighthouse med, beskrev filmen som en moderne The Shining (1980). Det er ingen dum sammenligning. Det er sjelden man ser filmer som klarer å mane fram en så ubehagelig, klaustrofobisk stemning, der skillet mellom drøm og virkelighet blir visket bort. To menn på en øy midt i havet, med hverandre og et fyrtårn som selskap. Og måkene. Og en havfrue?

I tillegg til å være stemningsskapende, på kanten til det angstfremkallende, er The Lighthouse den visuelt mest imponerende filmen jeg så i fjor. Jarin Blaschke (som også skøt Eggers spillefilmsdebut The Witch) sitt foto er smertefullt vakkert, og forsterker de intense følelsen som filmfortellingen i seg selv framkaller.

Med Ema har Pablo Larrain laget en film om feminisme, menneskelige feil og kjærlighet i all sin grusomhet, innenfor en ramme av neonlys og suggerende dansemoves. Den er jævlig elegant – jeg trodde aldri jeg skulle se en så stilig film om reggaeton. På et vis oppleves Ema som en fabel, et eventyr, samtidig som den er rotfestet i en beinhard realisme. Filmens hovedperson holder deg på kanten av setet gjennom hele filmen, og jeg blir aldri er helt sikker, men desto mer nysgjerrig, på hva hennes egentlig motiver er. (Min omtale av filmen.)

Nei, hva skal man si? Jeg tror de fleste som har sett Tenet sitter igjen med noen spørsmål. Det er likevel hevet over enhver tvil at filmen er et enormt imponerende stykke arbeid. At den skulle redde kinobransjen var nok likevel i overkant optimistisk, til det er den en for krevende seeropplevelse. Jeg tror jeg satt med åpen munn gjennom hele filmen, og den påfølgende natten hadde jeg rare angstdrømmer om tidslooper. Tenet satte seg virkelig i kroppen, og jeg både gruer og gleder meg til gjensynet.

Det er så deilig med en film om Hollywoods gullalder som faktisk gir inntrykk av å være laget i perioden den skildrer! Alt fra musikk til klipp til skuespillerprestasjoner smaker autentisk gullaldersk, og som ihuga Gary Oldman-fan er det godt å se ham i en skikkelig god film, for gudene skal vite at den mannen har mye ymse på CV-en sin.

I tillegg er tolkningen av Herman “Mank” Mankiewicz utmerket, selv om han strengt tatt er to tiår for gammel. Men Oldman er sjarmerende nok, og replikkene tilstrekkelig kjappe, til å dra oss inn bak kulissene i Hollywood på 1930-tallet. Å lage en ordentlig god film om en av historiens mest ikoniske filmer, Citizen Kane (Welles, 1941), virker som en nesten umulig oppgave, men Fincher har sannelig klart det.

08Emma

emma
Storbritannia, USA, 2020

Jeg har Anya Taylor-Joy-feber og nekter å ta Paracet. Skuespilleren har fått vist fram talentet sitt i filmer som The Witch (Eggers, 2015) og Split (Shyamalan, 2016), og helt nylig i serien The Queen’s Gambit (2020). Er det noen som kan bære en nyinnspilling av Jane Austens Emma på sine skuldre, så er det henne.

Clueless (1996), der følger vi Cher Horowitz rundt omkring 90-tallets Los Angeles, er nok den av Emma-adaptasjonen som er mest kjent blant mine jevnaldrende, men i motsetning til Amy Heckerling har Autumn De Wilde valgt å legge filmfortellingen til samme periode som romanen. Likevel oppleves den som moderne. Kanskje skyldes det blant annet bakgrunnen hennes som musikkvideoregissør? Et utrolig dyktig og friskt cast bidrar også til å gjøre Emma til en kul og engasjerende film.

Mange tenker på den usynlige mannen fra H.G. Wells roman som en fyr med bandasjer og solbriller. Ikke særlig skremmende, med andre ord. Whannels versjon skremte imidlertid livskiten ut av meg.

Elisabeth Moss, som briljerere i de fleste roller, er filmens hovedkarakter, på flukt fra sin kontrollerende og voldelige partner, en svært velstående oppfinner som har stengt sin kjære inne i en teknologisk høyborg. Hun rømmer, men kan hun noensinne bli virkelig fri? Ved å la fortellingen dreie seg om parforhold og partnervold, får den usynlige mannen metaforisk så vel som fysisk kraft. Moss’ rollefigur ser seg konstant over skulderen, også når hun er tilsynelatende trygg, og følelsen av uforutsigbarhet smitter over på publikum. The Invisible Man er av de beste tradisjonelle skrekkfilmene jeg har sett på lenge.

Shirley er ikke noen gladfilm. Elisabeth Moss spiller forfatter Shirley Jackson, kjent for blant annet skrekk-klassikeren The Haunting of Hill House (1959). Shirley er en genial intellektuell med sylskarp tunge, men med denne gavepakken følger også depresjoner, alkoholisme og selvdestruktiv oppførsel.

Filmen tar deg med inn i et varmt, innestengt, støvete rom der du knapt får puste – en klaustrofobi vi nærmest kjenner på kroppen gjennom karakteren Rose, en ung kvinne som sammen med sin mann flytter inn hos herr og fru Jackson. Regissør Josephine Decker bruker Rose-karakteren til å utforske Shirleys mørke og lys, og de to får et svært nært og intimt forhold. Gjennom et uttrykksfullt og originalt filmspråk er Shirley et friskt pust i biografidrama på film, som så ofte ellers er oppramsende og dørgende kjedelig.

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til