Mye kan sies om Norges egen sjakklegende Magnus Carlsen, men selv om han har stått modell for Guess, kan han neppe hamle opp med glamouren i den Netflix-aktuelle miniserien The Queen’s Gambit. Sjelden har vel sjakk framstått som mer glamorøst enn her. 

Det er serieskaper Scott Frank – to ganger Oscar-nominert som manusforfatter (Utenfor rekkevidde, Logan) – som har pustet liv i The Queen’s Gambit og gitt Netflix enda en serie alle snakker om. Fortellingen baserer seg på Walter Tevis’ roman fra 1983 og følger den foreldreløse sjakklegenden Beth Harmon (Anya Taylor-Joy) fra hun lærer å spille sjakk i kjelleren på barnehjemmet Methuen Home og fram til hun er et av hovednavnene på verdens største turneringer. På vellykket vis skildrer serien 1950- og 60-tallets kjønnsforventninger og opprøret mot dem, samtidig som den dykker ned i geniets kompliserte forhold til seg selv, sin begavelse og omverdenen.

Fortellingen i The Queen’s Gambit er innhyllet i en forlokkende, stilistisk tåke. I løpet av de syv episodene serien består av settes mange spennende visuelle elementer i spill, og til sammen danner de en aura rundt handlingsforløpet som det kan være verdt å rette oppmerksomhet mot.

Illusjonen er som kjent moteverdenens alfa og omega, og den blir også denne seriens mest potente våpen i kampen om å engasjere et moderne publikum. Balansegangen mellom troverdighet og kreativitet er vanligvis periodeskildringenes største utfordring, men The Queen’s Gambit er skarpladd.

I Mad Mens fotspor

1960-tallet var preget av upåklagelige stilikoner hvis estetiske uttrykk har festet seg på den kollektive netthinnen mye takket være Mad Men (2007-2015), en TV-serie som for mange tilskuere over hele verden ble et gateway drug til periodedramaer som ikke involverer kyser.

Et annet vellykket eksempel er Tom Fords A Single Man (2009), en film som kan sies å ha fulgt i førstnevntes fotspor, men i The Queen’s Gambit er det stilistiske periodeuttrykket fra 1950- og 1960-tallet virkelig blitt perfeksjonert.

Man kan ikke ta seg all verdens kunstneriske friheter når man skal skildre en periode som mange nålevende personer har opplevd. Selv om minnene har vært gjennom et par filtre og befinner seg bak fortidens slør, finnes det detaljer og ideer som ikke lar seg leke med uten man kan bli arrestert og anklaget for manglende troverdighet.

Kostymene i The Queen’s Gambit er signert den Berlin-baserte kostymedesigneren Gabriele Binder, som blant annet er kjent for blant annet De andres liv (2006), Never Look Away (2018, begge regissert av Florian Henckel von Donnersmarck) og In The Land of Blood and Honey (Jolie, 2011). Periodekostymering er med andre ord langt ifra noe fremmedord for en som i tillegg er utdannet innenfor mote- og kunsthistorie og har erfaring både fra operascenen og moteverdenen. Og det synes. Kostymeringen i The Queen’s Gambit er nemlig av det helt sjeldne slaget. Den er sofistikert.

En billett til en annen verden

«Hun ser ut som Ann-Margret», hvisker noen ivrige russere utenfor sjakkturneringens lokaler i Moskva i seriens siste episode, men ser vi bort ifra hårfargen, fortoner Beth Harmon seg mer som en slags sjakkens Jacqueline Kennedy. For der Ann-Margret leverte stil i form av en mye mer rå, løs og ledig amerikansk Brigitte Bardot-fortolkning, blir Beth Harmon stilsikker på en langt mer uoppnåelig måte. Hun har nemlig oppdaget at mote, i likhet med sjakk og piller, er en billett til en annen verden.

Motens illusoriske løfte om at et annet jeg er mulig, tilbyr en transcendens av barnehjemtilværelsens fotformsko og brune uniformkjoler.

Anya Taylor-Joys grenseløst engasjerende dådyransikt bidrar ytterligere til moteillusjonen. Det er vel neppe noen overraskelse at Taylor-Joy startet karrieren som modell, etter hun ble scoutet av en modellagent utenfor Harrod’s i London som 16-åring. Moteverdenens utenomjordiske kvaliteter står nærmest skrevet i hieroglyfer over ansiktstrekkene, som er rare på den helt riktige måten.

Dermed blir det vanskelig å unngå å tenke på Audrey Hepburn i Stanley Donens Funny Face (1957). Men der Hepburn er et produkt av og ikon i den samtiden som skildres i filmen, er Beth Harmon i Anya Taylor-Joys skikkelse et helt annet slags fabeldyr. Det er nemlig koblingen mellom samtid og fortid som gjør at serien overskrider den rene periodeskildringen. Kombinasjonen av Taylor-Joys modelltrekk anno 2020 og den forestilte 1960-tallsestetikken skaper et sprengfarlig våpen – nemlig motens uforklarlige IT-faktor, en illusjon som i aller høyeste grad kommer historiefortellingen til gode.

Motens narrativ

Det er langt fra uvanlig at kostymer moteliggjøres i periodeskildringer, men i The Queen’s Gambit blir moten på sømløst vis et viktig fortellergrep. Dermed allierer serien seg med motens formspråk på litt andre premisser enn det mange andre periodeskildringer på skjermen gjør, og det visuelle uttrykket framstår som mer enn bare lokkemat.

Selv om Taylor-Joys ”moteansikt” bidrar til å opphøye kostymene til mote, blir mange av de historisk korrekte elementene som ofte overses eller utelates fra 1960-tallsskildringer, inkludert her. Nettopp fordi de fremstår som litt overspilte, understreker de viktige poeng i fortellingen.

Ta for eksempel den rosa blekksprut-emojien av en hatt som Beths skolevenninne har på seg idet vi møter henne igjen etter videregående, der hun kommer trillende med sprit i handleposer under barnevogna. Beth, som var den eneste uten swing skirt og saddle shoes på skolen, er nå blitt grenseløst chic, mens skolens Regina George fortsatt er seg selv nok – en latterlig lemen i stedet for et individ, som kjøper seg inn på selv de rareste trender. Smak kan, i likhet med Beths kognitive evner, ikke kjøpes for penger.

Vi unngår også, takk-gud-og-heldigvis, klisjeen der Beth begynner å kle seg mer tradisjonelt maskulint for å passe inn i den mannsdominerte sjakkverdenen der hun konstant blir konfrontert med sitt eget kjønn. Ikke dermed sagt at Beth ikke kler seg androgynt i løpet av serien, men det foregår på motens og ikke på sjakkens premisser.

Det handler med andre ord ikke om å høre til, men om å omfavne individualismen, et begrep som for alvor begynte å forplante seg i perioden som skildres. Det er også tydelig at Beths stil ikke bare er basert på filmstjerner, men også litterære ikoner. Man kan for eksempel lett forestille seg at det er hentet inspirasjon fra forfatter Françoise Sagans egenrådige og naive heltinne Cecile i Vel møtt, vemod («Bonjour tristesse», 1955 – også filmatisert i 1958 av Otto Preminger, med Jean Seberg i hovedrollen). Ellers lukter det lang vei av andre nybølgeikoner også, blandet med erkeamerikanske legender som Kennedy og mod-ikoner som Jean Shrimpton.

Beth prøver å finne seg selv, og på veien illuderer hun den mangefasetterte menneskeheten med en variert stil og garderobe, som gjenbrukes og utforskes på flere måter og med varierende hell. Sjelden er vel mennesker bare én ting. Derfor blir motens funksjon i The Queen’s Gambit ikke bare å opphøye og gjøre Beth urørlig, men også å vise at hun er menneskelig.

Det kan være fristende å fokusere utelukkende på Beths stilutvikling og motebidrag, men hun er ikke den eneste personen i serien som forholder seg til klær og påkledning som et identitetsbyggende prosjekt. Beth Harmons konkurrent, Benny Watts (Thomas Brodie-Sangster), utnytter også 60-tallets allsidige stilbilde til sin fordel. I den søndagsskolekledde, uniforme sjakkeliten fremstår han som et tydelig individ, ikledd sort skinnjakke, cowboyhatt og kniv. Hvorfor ikke. Han har med andre ord funnet ut at legendestatus ikke utelukkende handler om ferdigheter, men også om image, om enn det er aldri så karikert. Både stil og genierklært status er noe han og Beth har til felles.

Skreddersydd sjakk

Fordelen med den ikoniske midt-1960-tallsmoten som kommer i spill samtidig som Beth for alvor finner stilen sin, er at vi fremdeles oppfatter den som bekledning i praktisk forstand. Det er lettere å projisere stil inn i en garderobe som til forveksling ligner vår egen, bare i en litt mer stilisert utgave. Vi har som regel større problemer med å leve oss inn i korsetter, chemiser og paniers. Det er også en fordel at det dominerende skjønnhetsidealet i perioden gjør seg gjeldende også i dag. Det er med andre ord mye lettere for de fleste å dechiffrere de hemmelige meldingene i kostymeringen av The Queen’s Gambit enn i mange andre periodeskildringer, fordi de krever en helt annen referanseramme. Og hemmelige meldinger er det mange av – sjakktematikken ligger strødd utover hele garderoben.

Her blir motens formspråk bokstavelig på en måte som nesten bare er mulig når man har en forholdsvis utagerende periode å leke seg med. Midten av 1960-tallet byr på noen nesten latterlig bokstavelige stiluttrykk, som lett kan oversettes til fortellingens formål. Når Beth dummer seg ut og faller tilbake i gamle, giftige mønstre, manifesterer det seg for eksempel i en kjole i akkurat samme fargeskala som de grønne pillene hun er avhengig av.

Det er heller ingen overraskelse at rutemønster jevnlig dukker opp i Beths garderobe gjennom hele serien, men fordi dette faktisk var en fremtredende trend på 50- og 60-tallet, framstår ikke grepet som pinlig overtydelig. Sjakkruter tegner seg over nesten alle Beths kostymer, og brikkene følger etter til sist.

I den siste episoden har Beth gjennomført sin stilodyssé og kan innta rollen som hovedbrikke på sjakkbrettet. I seriens siste scene vandrer hun langs Moskvas gater – omringet av sjakkspillende, gamle menn – kledd som dronningbrikken fra topp til tå, på et vis som bare slutten-av-1960-tallsmoten tillater. I hvit peacoat, hvit hatt og hvite hansker, med sorte elementer under. Det er bokstavelig, men raffinert, hvilket oppsummerer dette lille, estetiske mesterverket på utmerket vis.

I The Queen’s Gambit blir moten et uslåelig våpen, det perfekte sjakktrekk. Den blir seerens nøkkel til å forstå Beths utvikling som individ, men også nøkkelen til det moderne publikummets hjerter. Ikke minst løfter den sjakken opp av den dystre nerdeavgrunnen som mange forbinder den med. Mye tyder på at The Queen’s Gambit kommer til å sette dypere spor i motebildet enn det også-på-Netflix-nå-samtidige katastrofeklisteret Emily in Paris. Undertegnede tør i det minste håpe.