Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.
Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.
En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.
Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass og 50.-41. plass. Nedenfor presenterer vi 40.-31. plass, og i ukene fremover presenteres øverste halvdel av listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Tekstene nedenfor om filmene fra 40. til 31. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Erik Vågnes (EV), Trond Johansen (TJ) og Dag Sødtholt (DS).
Lik det eller ikke, Michael Bay har vært blant Hollywoods mest innflytelsesrike regissører de siste tyve årene, og hans tre filmer fra 90-tallet – debuten Bad Boys (1995), gjennombruddsfilmen The Rock (1996) og blockbusteren Armageddon (1998) – signaliserte populariseringen av en type attraktiv action-estetikk, som raskt ble en duplisert standard i mainstreamfilmen videre ut på 00-tallet. Om jeg havner i en diskusjon om det, kan jeg være enig i mye av kritikken som rettes mot Michael Bay – kulten rundt Pain & Gain (2013) er jeg eksempelvis ikke med på – men etter en Bay-debatt er erkjennelsen min alltid at jeg har hatt stor glede av å oppleve hans filmer. Og noen står igjen som genuine favoritter. Blant dem The Rock, som er Bays beste film, og en av de visuelt skarpeste og sjangermessig mest presist utførte actionfilmene fra 90-tallet.
The Rock kan ses som et slags perfekt destillat av hva som bor i filmskaperen Michael Bay, med alle sine medrivende actionsekvenser, ambisiøse visuelle detaljer og hypermusikalske rytmefølelse. Filmen er nøkkelverket i Bays filmografi, og en av få perfekt balanserte actionfilmer, hvor ingen bestanddel er hverken sterkere eller svakere enn noen av de andre. At Bay får til menneskene i The Rock utgjør mye av forskjellen; det er som om han fikk et innfall av perfekt gehør for nyansert skuespill og tonefall akkurat i dette tilfellet. Fra komikken i Nicolas Cages rollefigur og alvoret hos Ed Harris, til Sean Connerys herlig arrogante eleganse et sted i midten. Summen av engasjerende rollefigurer i et presist manus med et tilstrekkelig truende plott og en oppfinnsom iscenesettelse av både spesifikke sekvenser og dramaet i seg selv, gjør at filmen går opp i en høyere enhet. The Rock er uovertruffen underholdning og blockbusterkunst av beste merke. –KM
Richard Linklaters Boyhood har fått mye oppmerksomhet nå i filmåret 2014, fordi metoden som er brukt – en 12 år lang innspillingsperiode, hvor skuespillerne eldes i takt med historien – har resultert i en unik film, der man får oppleve aktørenes virkelige livsløp. Gjennom filmens tidsspenn blir det hverdagslige opphøyd til noe som ligner et epos. Noe av den samme kvaliteten finner vi i Hoop Dreams (1994), som følger de to afroamerikanske ungdommene William Gates og Arthur Agee gjennom seks år. Men Hoop Dreams er ikke en fiktiv historie, slik som Boyhood. Filmen er en dokumentar, og fortellingen om de to ungdommene og deres drøm om en basketballkarriere er høyst virkelig – og fortsatt relevant.
Filmen er regissert av den meritterte amerikanske dokumentaristen Steve James, som har sverget til cinéma vérité også etter at han satte tre-poengeren med Hoop Dreams. Gjennom hans observerende linse får vi ikke bare et gripende innblikk i de to guttenes liv, men også i et Amerika der rase og klasse legger føringer for hvorvidt drømmen din kan bli virkelighet. I løpet av nesten tre timer forteller filmen oss om mange ulike sider ved det å være menneske, og om utfordringene knyttet til å leve i fattigdom i USA. En av 1990-tallets mest fascinerende, vonde og vakre filmer. –SW
Intellektuelle, statussentrerte, karrieretørste. Fylt av varmblodig kjærlighetslyst. Disse søkende forenes i den ustoppelige jakten på et fellesskap, en landingsplass, og må skuffende innse at indre ro ikke kan kjøpes for penger. Ingen opplever forløsning – selv når de får innpass på eksklusive utesteder eller kaprer de mest ettertraktede samlivspartnerne. Møt Whit Stillmans young adults.
I The Last Days of Disco (1998) beskriver Stillman fin de décennie mellom 70- og 80-tallet, da diskoen blir til pop, og den siste sippen av felleskap for felleskapets skyld havner i cocktailglass med høye stetter, på vei til Wall Street for å bli slurpet opp av Reagan og Tears for Fears. Med masse kjærlighet (uten å bli romantisk) og passe kritisk blikk (uten å bli ironisk) forteller Stillman om hvordan en epoke går i oppløsning. Hvordan holdninger og mentalitet forskyves, og gjør det umulig å opprettholde det som var. Som tilskuere smittes vi av musikken og dansegulvet, av sminken og kostymene. Nostalgien berører, uansett alder. Stillmans utsøkte evne til å skrive dialoger som om de var ping-pong i sakte kino har aldri fått et rom som i større grad tillater lange, uanstrengte bevegelser. Nerden i dress har funnet sitt nirvana. –LOK
Showgirls ble tatt imot med tang, som et cinematisk misfoster, da den bokstavelig talt «viste seg fram» for publikum i 1995, og hadde lenge status som en av 90-tallets verste filmer. Ja, kanskje den aller verste. I ettertid har mange kastet et nytt blikk på Showgirls, farget av Paul Verhoevens status som postmoderne auteur, og firet den opp fra so bad it’s good-myra. Filmen har nærmest blitt veggpryd for alle som vil demonstrere sin kompetanse til å avlese subversivitet.
Vel. Showgirls er faktisk en forrykende festforestilling. For de av oss som går ned i knestående over rivaliserings-melodramaer av typen All About Eve, Black Swan eller Passion, besitter Showgirls en helt uimotståelig underholdningsverdi. Dernest er filmen en virtuos stiløvelse; skutt med dynamiske kamerabevegelser (ofte steadicam), skarpt tilskåret av klipperen, ekspressivt tone- og iscenesatt. Filmspråkets piruetter både matcher og kontrasterer mot vrikkingen av rumper, klaskingen av lår – den såkalte dans – og det forsøksvise spill fra Elisabeth Berkley, rørende i sin inderlighet, uhyrlig i sin skrålete fremtoning, lik en skadeskutt måke. Den tekniske briljansen og de kompromissløse kunstneriske valgene tåkelegges av smakløst nittitall; misogyn popkultur på vei mot stupet, her fremstilt så lattervekkende vulgær at den slår sprekker under rampelyset. I Verhoevens eventyr blir måken en rosa svane, og filmen har, etter mye om og men, blitt trukket i samme retning. Pink Swan. –LOK
Béla Tarr er sannsynligvis den mest anerkjente arvtageren etter Andrej Tarkovskij når det gjelder dvelende, asketiske, mystiske kunstfilmer av den østeuropeiske skolen, preget av endeløst lange tagninger og formalistisk intensitet. Tarr fortoner seg kanskje noe overvurdert for «nye seere», da hans senere arbeider har bleknet noe. Men hva kan egentlig måle seg med det 7,5 time lange overflødighetshornet Sátántangó (1994)?
Sátántangó er en søle-opera i en sjeldent depressiv ungarsk landsbygd – et studium i stillstand til lyden av knugende, fjern klokkeklang. Den midterste episoden med en liten pike og en katt må være det mest tragiske noen gang på film – et lammende sannferdig uttrykk for det meningsløse med tilværelsen. Ellers er det filmens hypnotiske formalisme som nagler seg fast hos tilskueren. Hver tagning er et lite prosjekt rundt en bestemt form-idé, som ofte i utgangspunktet virker overskridende nok, men som så kveiler seg ufortrødent ut i nye, overraskende vendinger. Noen ganger synes formen å leve sitt eget liv: I en scene beveger kameraet seg, ulidelig langsomt, inn døren, gjennom huset, og ut av bakdøren, mens handlingen utspiller seg utenfor billedrammen, via spøkelsesaktige stemmer vi ikke helt vet hvem tilhører. Filmen er et studium i begrensede utkikkspunkter: I visse kamerakjøringer føler man seg som hjelpeløst bundet fast til en dresin, mens Béla Tarr dikterer hva vi skal se – om det er viktig eller ikke er umulig å si. Et studium også i varighet: Et sted følger vi i flere minutter en kjerre som beveger seg mot et hus, men opptrinnet føles på magisk vis besettende interessant. Jeg husker ingenting av handlingen. –DS
Etter to lovende filmer på 80-tallet, gikk Joel og Ethan Coen selvsikkert inn i 90-tallet med den elegante gangsterfilmen Miller’s Crossing i 1990, før de som et foreløpig karrierehøydepunkt vant Gullpalmen for Barton Fink i 1991. Det lå altså i kortene at Coen-brødrene skulle sette sitt egenartede preg på 90-tallet – noe de også gjorde til gagns, med begge de to ovennevnte filmene, samt det popkulturelle kultverket The Big Lebowski (1998). Men best av dem alle er brødrenes bekmørke krimkomedie Fargo (1996), som med sitt misantropiske portrett av den eksistensfilosofiske politisjefen Marge Gunderson (Frances McDormand) og de håpløst mislykkede kriminelle figurene hun støter på, både har noe vesentlig på hjertet, samtidig som den er fylt til randen av Coen-brødrenes gjenkjennelige påfunn og komiske observasjoner.
Det er opplest og vedtatt at de er mestere, men det må sies at Coen-brødrenes schtick er av en slik spesifikk art at den rent estetisk og humoristisk står i fare for å gå av moten. Noen av deres populære filmer, som for eksempel O Brother Where Art Thou (2000), føles irrelevant å løfte frem i dag – 14 år etter – og The Big Lebowski er høyt elsket, men ikke nødvendigvis fordi den er en fremragende film (snarere et fantastisk ikon.) Men Fargo har – til min store lettelse – ikke tapt seg overhodet, men tvert i mot heller vokst noen hakk som filmverk. Krimplottet er nesten tåpelig enkelt, men det er nettopp i noe så simpelt som Jerry Lundegaard (William H. Macy) sitt ansikt at Fargo fanger noe unikt. Det tomme og meningsløse; det desperate og håpløse, som nøstes opp av Marge Gunderson, og som treffende oppsummeres når hun sitter med Gaear Grimsrud i politibilen til slutt: «[You did this for what?] For a little bit of money. There’s more to life than a little money, you know. Don’tcha know that? And here ya are, and it’s a beautiful day. Well. I just don’t understand it.» –KM
Om man først har umettelig apetitt på actionfilmer fra Hong Kong, er omfanget av disse produksjonene fra 80- og 90-tallet så rik og mangfoldig at det nesten er umulig å gå tom for filmer å se. Og som i alle bredt anlagt sjangre forsvinner mye dusinvare ut, mens de beste står igjen som klassikere. John Woos Hard Boiled (1992) er et realt mesterstykke, og står i særklasse både som kuleballett, auteur-verk og sjangerrepresentant for Hong Kong-actionfilm. Noen vil kanskje trekke frem Tsui Harks martial arts-film The Blade (1995) eller Ringo Lams Point Blank-homage Full Contact (1992) i samme åndedrag, men Woos kunstneriske overskudd og hyperstiliserte perfeksjon i Hard Boiled lar seg vanskelig overgå.
Med både Chow Yun-fat og Tony Leung i toppform, både fysisk og karismatisk, får John Woo maksimalt ut av det noe enkle plottet – som setter to politimenn, én av dem undercover, opp mot en maktsyk og psykopatisk triade-leder i Anthony Wongs skikkelse. Så raskt scenen er satt, og først bloddråpe spilt, er historien bare som skjelett å regne. Hard Boiled er først og fremst en visuell fest, og en fremragende dirigert actionsymfoni. Når man kan si om Michael Bay at hans action-estetikk har hatt innflytelse på mainstream-filmen på 00-tallet, er det ingen tvil om Woo og Hong Kong-actionfilmene ti år tidligere forfattet selve oppskriften på visuelt stilisert actionfilm – resirkulert og videreført hos eksempelvis Bay, Tarantino (på sitt vis) og i Wachowski-søsknenes The Matrix. Og mer enn tyve år senere, er Hard Boiled likevel frisk og radikal i uttrykket – med sekvenser så minneverdige at lite kan måle seg. Chow Yun-fat med spedbarn på den ene armen og hagle i den andre, på sprang gjennom et regn av kuler og eksplosjoner – dét er også filmhistorie. –KM
Det er nå over femti år siden USAs 35. president, John F. Kennedy, ble skutt og drept, da han i åpen bilkortesje rullet gjennom folkemassene i Dallas, Texas. Få eller ingen annen hendelse har i moderne tid vært gjenstand for like omfattende konspirasjonsteorier, og Oliver Stone kastet provoserende dynamitt på bålet da han med overbevisende kraft filmatiserte saken i den konspirasjonstunge JFK – Saken fortsetter i 1991. Den stjernespekkede produksjonen ble møtt med massiv og delt oppmerksomhet, men høstet åtte Oscar-nominasjoner, deriblant en fortjent anerkjennelse til Oliver Stone for hvordan han på imponerende vis stod i spissen for å bearbeide et over tre timer langt dialogtungt drama til å bli en altoppslukende og neglebitende thriller. En anerkjennelse han naturligvis må dele med klipperduoen Joe Hutshing og Pietro Scala, som sannsynligvis står bak en av tiårets bragder i klipperommet, idet filmen formes som en rytmisk og energisk fortelling med utgangspunkt i et råmateriale av dresskledde figurer i dialog om politikk og konspirasjonsteorier.
Men dette er perfeksjon i alle ledd: Robert Richardsons Oscar-vinnende fotoarbeide, der det rammer inn de historiske omgivelsene og ansiktene til levende uttrykk; John Williams‘ mektige og tilstedeværende musikk; og ikke minst rollebesetningen, med Kevin Costner i føringen. Med iboende tematisk viktighet, innholdsmessig dristighet, fremragende skuespill, spenningsskapende regi og filmteknisk storhet, fortjener JFK å bli hyllet som en av 90-tallets mest ambisiøse filmverk. –TJ
Etter å ha sett Woody Allens stilistisk tilbakeholdne filmer fra de siste årene, er det nesten sjokkerende å oppleve Husbands and Wives‘ håndholdte kamerabevegelser og vågale stil. Fra åpningsscenen hvor Judy Davis og Sydney Pollacks rollefigurer forteller sine beste venner at de har slått opp, rykker kameraet frem og tilbake med voldsomme bevegelser – et ekspressivt grep som foregriper det sjokkerte venneparets følelser. Bruken av jump cuts, ekstreme nærbilder, flakkende fokus, avbrutte dialoger, brudd med fiksjonfilmens regler ved å blande inn dokumentariske elementer og ikke minst Antonioni-fotograf Carlo Di Palmas mørke, men balanserte lyssetting, skaper en unik estetikk, som gjør Husbands and Wives til et dynamisk og endeløst fascinerende filmverk.
Filmen ble dessverre noe overskygget av Allens skandalebrudd med Mia Farrow da den ble lansert, men har i ettertiden vokst i ry, og blir ofte trukket frem av Allen-fans som en av hans aller beste filmer. I tillegg til stilgrepene, er nok årsaken det morsomme, men samtidig alvorlige manuskriptet, som maner frem eksistensialistisk angst fra Woodys typiske kjærlighetsforviklinger. –EV
Følelsen av det hamrende hjertet under genseren og svimmelheten som tiltok, fikk meg til å tenke at mamma og pappa kanskje hadde rett – at jeg med mine 12 år var for ung for å se Titanic (1997) på kino. Men hadde jeg ikke mast meg til å få bli med kompisen min og moren hans, hadde jeg gått glipp av en av de mest skjellsettende filmopplevelser jeg har hatt. Det er vanskelig å bli like berørt i voksen alder, etter film på film på film, men gjensynsgleden med Titanic på kino for et par år siden var enorm.
I «ny» drakt var filmen konvertert til 3D – helt overflødig – dette er en storfilm helt uavhengig av en slik «oppussing», som har steget opp fra bunnen igjen, etter noen år med rustent ry. Det grandiose melodramaet om Rose (Kate Winslet) og Jack (Leonardo DiCaprio) var nyskapende da det kom, gjennom James Camerons filmteknologiske fingerspissfølelse. Men det er likevel tidløsheten i kjærlighetshistorien som har ført Titanic trygt på plass i filmhistoriens havn, godt hjulpet av det tåresprutende soundtracket til James Horner med Celine Dion som gallionsfigur. En hjertevrengende klassiker som til slutt viste seg å tåle tidens vann. –SW
*
Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 30-21. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.