Montages’ kåring av 2021 sine beste filmer finner du her. Som i fjor velger vi å publisere bidragsyternes lister én og én, som en slags forsinket julekalender.
*
Når filmåret 2021 skal oppsummeres er det vanskelig å komme utenom Verdens verste menneske, og for en kritiker som ikke var så henrykt over Joachim Triers forrige Oslo-filmer, er det en glede å omsider kunne tilslutte seg jubelkoret. Trier og Vogts kvinneskildringer bærer mye av skylden for undertegnedes tidligere dempede begeistring, men desto større ble møtet med Verdens verste menneske, en tidevannsbølge av en film med Renate Reinsve i front.
Julie har fått mye kritikk for å være en uferdig, «kjedelig» kvinneskikkelse hvis verdensoppfatning sentreres rundt de mannlige karakterene i filmen generelt, og egen navle spesielt. Når jeg nå endelig kan hengi meg til panegyrikken, skyldes det imidlertid nettopp at Julie ikke er spesielt likeable eller umiddelbart lett å relatere seg til. En kvinneskikkelse som tydeligvis intimiderer andre kvinner (både i filmen og i virkeligheten), og hvis (autentiske) manglende perfeksjonisme når det kommer til å være feministisk poster girl blir feiltolket som dårlig karakterarbeid fra filmskapernes side. Men Julie-typen er tatt helt på kornet – kvinner kommer i et mangfold av nyanser, også de uperfekte perfekte. En umiddelbar klassiker.
Gritt er noe så sjeldent som en årets beste og morsomste filmer. Itonje Søimer Guttormsen klarer å ta den søkende, pretensiøse og selvhøytidelige hovedpersonen sin både på kornet og på alvor, godt hjulpet av Birgitte Larsens makeløse skuespillerprestasjon. Skikkelsen Gritt er et destillert eksempel på hvordan de eldste millennials, hvis de faller utenfor etablerte og tungt opptrådte løyper med ekteskap, familie og fast jobb med lukrative pensjonsordninger, fort blir lengtende og letende etter noe tilsynelatende meningsfullt og uoppfylt, noe mer og større, som de kanskje ikke en gang kan definere helt klart, selv om de forsøker. Og ingen forsøker vel så iherdig som Gritt gjennom sin søknad til Kulturrådet, som ligger som en insisterende fortellerstemme over filmen.
Gritt står i skarp kontrast til Triers varmblodige Oslo-portrett. Den skildrer en mental og fysisk reise gjennom en kald og ugjestmild by hvor ingen ønsker en velkommen inn i peisvarmen. Ganske gjenkjennelig for de av oss som har vært utlandsboende store deler av voksenlivet og kommer hjem til grå betong og kjølig distanse.
Årets største kostymeorgasme. Der den forrige filmatiseringen av West Side Story kom ut i 1961 og dermed lå tett på tiden i teksten, er Spielbergs versjon en periodefilm (la oss vennligst slutte å kalle det kostymedrama). Og når kostymedesigner Paul Tazewell, som har sine røtter dypt plantet i Broadway, vekker til live et helt varemagasin med 50-tallskjoler i originaldesign, fremkaller det et dypt sukk av tilfredsstillelse hos selv den mest kresne kjoleentusiast.
Med tanke på de siste årenes nytolkninger av klassiske musikaler, var det gode grunner til å være nervøs for Spielbergs tilnærming til West Side Story; Chicago (2002) er det eneste hederlige unntaket fra regelen om stønnende gauling forkledd som sang eller obskur method acting (ja, Les Miserables [2012], jeg snakker om deg). Desto mer gledelig er det at Spielberg har begått en entusiastisk gjenopplivning av Bernstein og Sondheims musikalske genistrek i en film som formelig bobler av overskudd. Ballettnerden i meg satte stor pris på at koreografien er holdt i Jerome Robbins’ ånd, godt hjulpet fram av NYC Ballet-koreografen Justin Peck. Og noen av årets store oppdagelser på lerretet er nykommer Rachel Zegler og Broadway-stjernen Mike Faist.
Etter å ha sett dokumentarfilmen om Alejandro Jodorowskys Dune-filmatisering som aldri ble noe av, var spenningen desto større i møte med Denis Villeneuves forsøk på å hoppe etter Lynch (denne gangen en øvelse med litt mindre fallhøyde enn ellers). Den verdenen som Frank Herbert illustrerer i sin roman fra 1965 er så konseptuelt utfordrende at visualiseringen ikke bare må innfri, men overgå forestillingsevnen. Med Arrival og Blade Runner 2049 har Villeneuve allerede bevist sitt mesterskap hva verdensbygging og sci-fi-konsepter angår, men Dune er på alle måter next level, i alt fra casting (Oscar Isaac, Zendaya, og Hollywoods arveprins Timothèe Chalamet), til kostymer (altså, når selv et pastelldyr som meg vil ha en still suit…), musikk, banebrytende produksjonsdesign og foto. Fortsettelsen kan ikke komme fort nok.
Prisen for årets nest største kostymeorgasme går til Wes Anderson (eller snarere Milena Canonero, en av verdens fremste kostymedesignere). Andersons finurlige dukkehusfilmer er nesten utelukkende frydefulle opplevelser, selv når ikke alt går opp i en høyere enhet. At han holder fast ved sin visjon og sitt filmspråk – et visuelt uttrykk som fikk en voldsom hipster-opptur på 2010-tallet og dermed risikerer å bli stemplet som passè – er imponerende, og med The French Dispatch viser han ikke har tenkt til å gi seg med det første.
Filmen er en heseblesende hyllest til journalistikken, og har et stjernegalleri av skuespillere på rulleteksten. Lyna Khoudri (som nylig var aktuell i Gagarine og i tillegg kunne ses i Secret Name som ble vist under årets TIFF) er en av de mer ukjente på rollelisten, men til gjengjeld er hun fortryllende. I tillegg utgjør Alexandre Desplats originalmusikk i kombinasjon med fransk pop fra 60-tallet et av årets desidert beste soundtrack. Luskemusikk for life!
Halv- og helunge mennesker som ikke finner seg til rette i vår tids milepælsorienterte idealversjon av voksentilværelsen er tydeligvis en gjenganger i år. I Shiva Baby følger man Danielle som blir konfrontert med ren rekke utspørrende rollefigurer under det jødiske begravelsesritualet shiva, og som om ikke det var nok dukker sugar daddyen hennes også opp, med kone og barn, og dermed får hun mer enn ett forklaringsproblem.
Det som først og fremst gjør denne filmen hysterisk morsom, er skuespillerprestasjonene. Rachel Sennott er fantastisk i hovedrollen som Danielle, men også Danny Deferrari og Diana Agron gjør en glimrende jobb. Det er nesten så man kunne ønske at filmen bare var en pilot til en tv-serie, for det eneste man vil ha når rulleteksten kommer, er mer. En forrykende debut av Emma Seligman.
Barns indre verden er ikke bare lys og eventyrlig, og når konsekvenstenkningen ikke er utviklet ennå, kan det få grusomme følger. Jeg vil tro at De uskyldige setter en støkk i mange foreldre hvis barn har nådd en alder der man ikke egentlig vet hva de foretar seg lenger – er det virkelig bare uskyldsren lek og moro som foregår der nede i sandkassen? Med utgangspunkt i denne tåken av uvisshet skaper Eskil Vogt flere minneverdige skrekkscenarier.
Når filmens helstøpte univers er så filmatisk gjennomført som her, er det på sin plass å fremheve fantastisk produksjonsdesign av Simone Grau Roney (Nymphomaniac, Melancholia) og svært vellykket barnecasting av Kjersti Paulsen. Mye av filmens magi skyldes dem.
Også Céline Sciamma utforsker barns fantasi og virkelighetsoppfatning, men med en langt mer melankolsk tilnærming. I Lille mamma møter vi åtteårige Nelly som sammen med foreldrene skal rydde ut av den nylig avdøde bestemorens hus. Når Nelly går på oppdagelsesferd i skogen, møter hun en til forveksling lik jente, Marion, som viser seg å være Nellys mor som åtteåring, påfallende troverdig spilt av tvillingsøstrene Josèphine og Gabrielle Sanz.
Premisset i Lille mamma forblir uforklart gjennom hele fortellingen, og filmen står og faller på at man godtar det uten å avkreve svar. Når det ender opp med å fungere, skyldes det at filmen klarer å formidle allmenngyldige følelser og situasjoner på særegent filmatisk vis. Advarsel: Vær forberedt på å få fryktelig lyst på coco pops og fransk varm sjokolade.
Et underlig sted mellom Before Sunrise og Lilja 4-ever (!) finner man Finlands Oscar-kandidat Sovekupé nr. 6. Finske Laura har forelsket seg i et liv og en jente i Moskva, og sammen skal de reise på 2. klasse til Murmansk for å se på helleristningene. Når kjæresten hopper av reiseplanene i siste øyeblikk, blir Laura fanget alene i sovekupé nr. 6 med den forfyllede gruvearbeideren Ljoha som ikke gir verdens beste førsteinntrykk, innhyllet som han er i sigarettrøyk og vodkaånde.
Dette er ikke akkurat orientekspressen, og filmen utsondrer det interrail-aktige nivået av reiseglamour som aldri har virket spesielt forlokkende på undertegnede. Likevel er Juho Kuosmanens andre spillefilm et lite mesterverk i all sin stillferdighet. Den er en autentisk periodeskildring, kompromissløs i sitt uttrykk, og hovedrolleinnehaverne Seidi Haarla og Yuriy Borisov (fra den litt platte, russiske Netflix-serien Silver Skates) må skrives opp på listen over betydelige stjerneskudd fra 2021.
Hotellgjestene på en luksuriøs resort blir anbefalt en øde solplett som viser seg å være en magisk, Lost-aktig strand omkranset av et helt spesielt magnetfelt. På stranda eldes man i rekordfart – et helt livsforløp utspiller seg i løpet av bare noen timer. Det hersker liten tvil om at M. Night Shyamalan, kongen av plottwister, nok en gang har laget en film for spesielt interesserte.
Med blant annet Vicky Krieps (Phantom Thread), Alex Wolff (Hereditary), Thomasin McKenzie (Jojo Rabbit og Last Night in Soho, som for øvrig nesten kom med på listen) på rollelisten, samt en eksepsjonelt creepy cameo av regissøren selv, ligger alt til rette rent skuespillermessig. Ellers fremstår Shyamalans konsepter unektelig som skapt for tamme B-filmer, men med økonomiske supermuskler og en eller annen obskur kunstnerisk gjennomføringsevne, blir Old likevel en fullverdig kinoopplevelse. Den gir også stoff til ettertanke, selv om den gjør det på særdeles amerikansk manér.
*
Årets beste TV-serier:
Efterskolen: En perle av en dokumentarserie fra nabolandet. I Danmark kan man velge å gå et år på efterskole i stedet for å begynne rett på videregående etter ungdomsskolen, altså en slags valgfri tiendeklasse. Efterskolen er en presis skildring av stammespråket man utvikler som ungdom i et isolert univers, og fordi serien utspiller seg på en musikkefterskole, består soundtracket i stor grad av elevenes egen musikk. Mens året gradvis beveger seg framover på skjermen, utvikler tilskueren et nesten nostalgisk forhold til ungdommenes sanger og produksjoner.
Serien minner vagt om et (ekstremt iscenesatt) MTV-program som gikk på midten av 2000-tallet, nemlig Taking The Stage, ispedd en dose av den fantastiske danske dokumentarfilmen Skjold & Isabel (2018) om ung kjærlighet.
Samt: «Scener fra et ekteskap», «The Silent Sea», «Landscapers», «Young Royals», «Nach», «Shadow and Bone», «Rådebank».