Denne uken offentliggjorde det britiske filmtidsskriftet Sight and Sound en etterlengtet, oppdatert versjon av sin legendarisk prestisjetunge kåring The Greatest Films of All Time. Montages-redaktørene Lars Ole Kristiansen og Hedda Robertsen diskuterer resultatet.

Det britiske filminstituttet (BFI), som eier Sight and Sound, har hvert tiende år siden 1952 invitert utvalgte kritikere, akademikere og formidlere fra hele verden til å sende inn sine ti foretrukne filmer. Resultatet av alle disse stemmene munner ut i en rangering som deretter publiseres i tidsskriftet. Det var først fra og med 1992 at regissører ble invitert til å delta, og siden den gang har kåringen vært todelt: «Critics’ Poll» og «Director’s Poll». Det er imidlertid «kritikerlisten» som tradisjonelt sett har vært regnet som den «offisielle» av disse to. (I år ble Montages’ Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen invitert til å bidra, og vil fortelle om utvelgelsesprosessene og sine favoritter i en podkast, etter at Sight and Sound har offentliggjort de individuelle listene.)

2022-listen, der Chantal Akermans Jeanne Dielman, 23, quai du commerce, 1080 Bruxelles (1975) steg til topps, ledet raskt til debatt blant filminteresserte denne uken. Nedenfor kan du lese Montages-redaktørene Lars Ole Kristiansen og Hedda Robertsens dialog om årets kåring, med fokus på «Critics’ Poll».

*

Lars Ole (LO): Først som sist: Det er ingen vits i å kritisere en demokratisk kåring – det blir som å si at feil parti vant stortingsvalget. Det var jo nødvendigvis riktig parti som vant – selv om man er uenig i utfallet. Men det er mulig å diskutere resultatet og se nærmere på selve avstemmingen og dens potensielle fallgruver. For er dette virkelig en representativ liste for historiens høyest skattede filmer blant cinefile?

Det er vakkert å se Chantal Akermans monumentale og skoledannende verk Jeanne Dielman, 23, quai du commerce, 1080 Bruxelles triumfere – det er god formidling, i og med at det fortsatt er en film svært få har sett. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, men det er andre titler på topp 10 som burde vært mer kontroversielle enn den. Akermans News From Home (1976) betyr noe helt spesielt for meg, og er å finne på 51. plass – et mirakel for en tidligere så underkjent film!

Det føles også riktig at Claire Denis’ Beau travail (1999) har entret toppsjiktet, på syvende plass; per 2022 er det utvilsomt en av historiens hyppigst refererte, nyskapende og blant cinefile populære filmer. Jeg synes nok Wong Kar-wais In the Mood for Love (2000) var riktigere plassert i forrige runde, på 24. plass, men ikke desto mindre føles det sant at den nå er på 9. – for så høyt elsket er den, også utenfor den innerste krets av Wong-fans. Selv er jeg ekstra glad for å se Chungking Express (1994) på 88.!

«Jeanne Dielman» (1975).

Filmers betydning øker eller minsker i styrke hele tiden, alle er i bevegelse. Julie Dash sin banebrytende Daughters of the Dust (1991), på 60.-plass, er et godt eksempel. Nå fremstår filmens sanselige, rapsodiske fortellerstil – som sjonglerer flere tidsplan på en uvanlig måte – innflytelsesrik, særlig innen videokunst og musikkvideosjangeren. Beyoncé lente seg tungt på Dash og fotograf Arthur Jafa sine grep i sin Lemonade (2016), og gjorde dem straks til fashion. (Hvor mange har større popkulturell påvirkningskraft enn Beyoncé, egentlig? Straks hun løfter noe, svever det i luften. Formidling funker!)

Det tok sin tid før betydningen av Daughters in the Dust avtegnet seg, men i dag har filmen en vesentlig større tilhengerskare enn da den hadde premiere. For bare noen år siden var Daughters in the Dust vanskelig å få sett i god kvalitet; nå foreligger den i en utmerket restaurert versjon som vises på cinemateker rundt om i verden. Nyskrevne essays og bakomfilmer kontekstualiserer og forankrer fortellingen for yngre tilskuere. Filmen som forsvant, har kommet hjem igjen.

Hedda Robertsen (HR): Den mest påfallende forskjellen i år er et økt fokus på representasjon og flere kvinnelige regissører. I seg selv ikke spesielt overraskende, men da hadde jeg for eksempel ønsket å se Liliana Cavanis Nattportieren (1974), med en glødende Charlotte Rampling og Dirk Bogarde i hovedrollene.

«Daughters of the Dust» (1991).

LO: Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019) er nå på 30. plass, akkurat én plass over Fellinis 8 ½ og Tarkovskijs Speil. Ingen film av nyere dato tåler den sammenstillingen der, det er opplagt – en film fra 2019 har jo ikke engang fått muligheten til å bli betydningsfull. Men det er ikke noens feil at dette skjer, minst av alle filmens – det er bare tallenes tale. Det er på høy tid at flere filmer av kvinnelige regissører blir kanonisert av Sight and Sound (sist var utrolig nok bare Akerman og Denis inkludert), og jeg skulle gjerne sett enda flere – eller byttet ut noen av de som er der med andre. F.eks. ville jeg foretrukket Tomboy (2011) eller Lille mamma (2021) i stedet for Portrett av en kvinne i flammer av Sciamma. Og Agnes Vardas mesterverk Lykken (1965) fremfor The Gleaners & I (2001 – en herlig film, bare så det er sagt).

Har folk glemt Maren Ades Toni Erdmann (2016)? Og hva skjedde med Sofia Coppola? Catherine Breillat? Larisa Shepitko? Dorothy Arzner er av stor historisk betydning – det er ikke minst Leni Riefentahl (kansellert?). Hvis dette var en kuratert liste, kunne man fått seg til å tro at Twitter har vært en viktigere kilde enn Bordwell & Thompson. Men det er det jo ikke – folk har bare stemt på filmene de liker best.

HR: Jeg er begeistret for Chantal Akerman og Jeanne Dielman, en rystende film som utfordrer hvordan vi ser og forholder oss til filmmediet på, kanskje særlig med tanke på tid, langsomheten, det stillestående/saktegående. Akerman utforsker kvinnelig seksualitet og destruktivitet knyttet til ritualer og rutiner. Også en strålende Delphine Seyrig.

Ellers hadde jeg håpet å se i hvert fall én av Éric Rohmers filmer blant topp 100, Samlersken (1967), Love in the Afternoon (1972) eller Den grønne solstrålen (1987). Rohmer lar mennesker feile (og dvele, rote, lengte) uten å dømme, og det føles ekstra etterlengtet i en ofte moraliserende kultur. Han er også en regissør som har fått ny interesse blant yngre generasjoner i senere tid.

LO: Ja, Rohmer har da vært veldig «på moten» de siste årene? Akkurat som nevnte Denis, Malick, Argento, Antonioni… Malick og Argento er fortsatt ikke på listen (jeg trodde begge kom til å bryte igjennom nå), og Antonioni er representert med bare én film (L’avventura; L’eclisse, hans beste, er ute).

«L’avventura» (1960).

HR: David Lynchs Mulholland Drive (2001) er på topp 10 – jeg ville nok også likt å se Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992) på lista. Et mareritt for vår tid.

LO: Twin Peaks: Fire Walk with Me er også min Lynch-favoritt, og trygt plassert på listen jeg sendte inn til Sight and Sound i sommer. Og, ja, en slags La passion de Jeanne D’Arc (1928) for vår tid.

HR: Jeg savner også Bernardo Bertoluccis Fascisten (1970), Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999), Roman Polanski, Woody Allen…

LO: Både Allen og Rohmer kan være rammet av «flerfilmsforbannelsen», altså regissører/manusforfattere som har laget mange noenlunde jevngode filmer og dermed får stemmene sine smurt tynt utover. Da hjelper det på en måte ikke om det er jevngode mesterverk, som er tilfellet for disse to. Det er enklere å samles rundt én tittel av regissører med magrere filmografier.

Ved første øyekast kan Ingmar Bergman også se ut til å ha blitt truffet av dette, med bare én film på listen denne gangen (Persona) mot fire sist. Men Alfred Hitchcock, Jean-Luc Godard og Billy Wilder har henholdsvis fire og tre – og spennet mellom Persona (1966), Viskningar och rop (1972) og Smultronstället (1958) er større enn det mellom Til siste åndedrag (1960) og Pierrot le Fou (1965). Jeg har større forståelse for at f. eks. Rohmers filmer kan flyte litt over i hverandre). At Fanny och Alexander (1982) nå er ute av listen faller meg særlig tungt for brystet – det har vært et verk alle slags cinefile kan samles rundt (og nummer to på min liste). Bergmans fall er verdt å merke seg – og slett ikke noe jeg forutså.

HR: John Cassavetes burde også vært der. A Woman Under the Influence (1974) eller The Killing of a Chinese Bookie (1976), utfordrende konfrontasjonsdramaer, forfengelighet og forfall. Og David Cronenberg? En regissør som til de grader utforsker forbindelsen mellom kropp, seksualitet, sansning og teknologi, med en dypt human inngang.

«Beau travail» (1999).

LO: Det er typisk at det første man legger merke til og henger seg opp i er hva som er «ute av listen». Jeg begynte raskt å notere ned masse navn og titler, men ble nødt til å ta meg i registrere at for eksempel Hiroshima mon amour (1959) heller ikke var med på den forrige. Den gang var Alain Resnais representert med I fjor i Marienbad (1961) som er min foretrukne fra hans filmografi, men som jeg tenker er verdsatt av færre enn Hiroshima mon amour, som i like stor grad tilhører Marguerite Duras’ kunstnerskap. Men nå er ingen på listen, til tross for at Resnais må regnes som en av de viktigste filmspråklige innovatørene.

Det samme kan sies om John Cassavetes, som du nevner, Hedda. Det er vanskelig å se for seg Barbara Lodens Wanda (1970), som nå er løftet frem, uten hans arbeider. Er den virkelig bedre enn A Woman Under the Influence eller Faces? Loden lagde sørgelig nok bare denne ene kinofilmen, så det kan ikke være på bakgrunn av kunstnerskapet som helhet at den er der. De siste årene har jeg fått inntrykk av at Cassavetes bare blir viktigere og viktigere – han refereres til så ofte, og med så mye lidenskap. Men der tok jeg altså feil.

I så måte er det godt å se at Claire Denis nå for alvor kanoniseres. Hun har også bidratt til å forskyve og videreutvikle filmens grammatikk, på måter mange har hentet inspirasjon fra (inkl. Joachim Trier her hjemme). Når det er sagt, er jeg lei av at det nesten aldri snakkes om andre filmer av Denis enn Beau travail – mine personlige favoritter er 35 rhums (2008) og L’intrus (2004). Jeg kan selvfølgelig ikke anta at mange vil stemme på disse – men er de mindre sett enn la oss si Godards Histoire(s) du cinéma (1989-1999) eller nevnte Wanda? Når filmkulturens samtaler så ofte har sneiet innom Denis det siste tiåret, hadde jeg ærlig talt forventet å finne mer enn én av filmene hennes på listen.

«Céline og Julie» (1974).

HR: 35 rhums gjorde også sterkt inntrykk på meg. Et ømt far-datter-portrett.

Lister bidrar til en bevissthet eller refleksjon rundt hvilke kriterier jeg legger til grunn for filmene jeg liker. Det er subjektivt, så klart – jeg er interessert i sanseopplevelser, fenomenologi, hvordan vi oppfatter omgivelsene rundt oss. Intelligent erotikk. Skjønnhet er åpnende! Filmens evne til forføring (imot Laura Mulvey). Mysterier, lek, det ikke-instrumentelle. Park Chan-wooks Kammerpiken (2016) er vel minst like god som Bong Joon-hos Parasitt?

Når det gjelder lek, tenker jeg øyeblikkelig på Jacques Rivette. Céline og Julie (1974) er fin, men jeg er mer imponert av den trettentimers filmserien Out 1 (1971), omtalt som den hellige gral for cinefile. Og La Belle Noiseuse (1991) der Michel Piccoli spiller den aldrende maleren Frenhofer, et klassisk kunstmonster. La Belle Noiseuse er løst basert på en novelle av Balzac og et eksempel på Rivettes bearbeiding av litterære klassikere. Filmer som bryter i formen og gir motstand. Krevende i lengden (La Belle Noiseuse er 240 minutter), og desto mer givende av det.

Når vi først har nevnt Sofia Coppolas The Virgin Suicides, kom jeg også til å tenke på Peter Weirs Picnic at Hanging Rock (1975). Et innfall: Daisies (1966) og Céline og Julie har noe uproblematisk ved seg, en hyllest av kvinnelig vennskap. De er filmer jeg har satt stor pris på, med et nyskapende filmspråk og mye formmessig glede, men hva med den litt farligere Picnic som begir seg inn i mørke og mystikk, komplisert tiltrekning, klasseforskjeller, jenter i nattkjoler, jenter som forsvinner. Hvorfor ser vi ikke den? Dessuten: sjeldent vellykket bruk av panfløytemusikk!

«Chihiro og heksene» (2002).

LO: Jeg savner også flere filmer som med hele sitt apparat henvender seg til sansene og kroppen. Og mangfold handler ikke bare om kjønn og hudfarge, men kulturell spesifisitet – som i film vil komme til uttrykk i tematikk, fortellerstil, estetikk. Her synes jeg listen kommer til kort. Det er ingen kinesiske kung fu-filmer å se, ingenting fra Bollywood. Her snakker vi om filmatiske uttrykk og sjangre som virkelig er unike og kulturspesifikke; ikke om hegemoniske stilarter som italiensk neorealisme eller fransk nybølge overført til en fortelling fra et annet samfunn eller miljø (eks. Black Girl, 1966). Men Touki Bouki (1973) er fortsatt inne, da – den er too cool for school. Og takk og pris for at japansk anime – og animasjonsfilm i det hele tatt! – etter langt om lenge er invitert inn i varmen, med Hayao Miyazakis Min nabo Totoro (1988) og Chihiro og heksene (2002). (Men er det ikke rart at de ikke står enda høyere i kurs?)

HR: Veldig bra at barnefilmene får innpass! Miyazakis filmer har gjerne en underliggende klima- og konsumkritikk, som i Chihiro der de overspisende foreldrene forvandles til griser. Ghibli er blant de få som konsekvent tegner for hånd, nydelige animasjoner med en eskapistisk kvalitet. På din anbefaling har jeg nå sett Satoshi Kons Perfect Blue (1997) og Paprika (2006) – forbeholdt voksne, naturligvis. Intellignet utformede, med skarp samfunnskritikk – og overlappinger til Black Swan.

LO: Hvor ble det av queer cinema? Nei, Moonlight (2016) teller ikke, for den er rett og slett en «ganske streit film» (Oscaren sier vel sitt). Hvor ble det av Xavier Dolan? Gus van Sant? Marlon Riggs’ Tongues Untied? Og ikke minst: Pedro Almodóvar? Han var vel overmoden for en listeplassering?

HR: Pedro Almodóvar hører med. Bad Education (2004) eller Smerte og Ære (2019)… sammensmeltningen av noir og camp… tilbøyeligheten til kiosklitteratur… bearbeidingen av (ved nylige gjensyn) sjokkerende tung tematikk, men alltid med vekten på frelsen som finnes i gjenfortellingen, å skrive, å skape, og den estetiske nytelsen i objekter, interiør, mat, rom. Få evner en så fin balanse mellom det reelt såpete og eksistensielle. Den selvfølgelige (ubetingede) omsorgen hans for prostituerte, alenemødre, homofile, arbeidsledige frisører osv. føles ikke mindre radikal i dag.

«Romance» (1999).

LO: I det hele tatt er det merkbart at litt risqué filmer glimrer med sitt fravær. Den eneste virkelig rendyrkede skrekkfilmen er The Shining (1980). David Lynch har gjort det skarpt, da, heldigvis. Ingen vaskeekte kultfilmer. Påfallende lite sjangerfilm, som om det ikke er fint nok – selv i 2022! Listens sjargong er tilsynelatende «yngre» enn den forrige, mer gammelmannsaktige, men det er bare fordi den pirker kanon på pungen (for å parafrasere Vibeke Løkkeberg) og har inkludert flere kvinnelige og afrikansk-amerikanske regissører – i det store og hele er den elitistisk og ukul, det er mye smakfullt her, få hesligheter, lite som kan støte eller ryste. Hvor er Possession? Catherine Breillat? Lars von Trier? Michael Haneke? I mitt enfold har jeg trodd at Amour (2o12), en av de siste tiårenes tyngst anerkjente filmer (og Hanekes minst spekulative), var en selvskreven gjest. (Min favoritt av ham, Skjult, er imidlertid å se på regissørenes liste.)

HR: Når du sier hesligheter tenker jeg på Catherine Breillat som har sagt at hun avskyr det som er pent. Derimot er hun opptatt av makt og lengselen etter transcendens. Jeg har til gode å se et mer kompromissløst blikk på kvinnelig seksualitet, det skamfulle begjæret. Fat Girl (2001) er for meg et av filmhistoriens viktigste studier av pubertet, en tenåringsjentes oppvåkning. Det er en slags mytologisk kvalitet ved Breillats filmer, en fordreid skjønnhet.

I Romance (1999) er inspirasjonen fra Luis Buñuel merkbar. Sluttscenen er en referanse til hans Belle de Jour (1967) og fylt av burlesk humor. Sistnevnte glimrer også med sitt fravær på lista?

LO: Det er nesten ikke til å tro at Bunuel er ute, men den forrige var ikke stort bedre – kun En andalusisk hund (1929), et leksikalsk/arkeologisk valg ble inkludert. Belle de Jour er mer slitesterk og relevant.

Igjen: Det er umulig å kuratere en demokratisk kåring – variasjonen må vokse organisk frem. Og det er vanskelig å bli klok på hva som er in, og hvorfor. En film som Sergej Paradsjanovs Granateplenes farge (1969) er et av de fremste eksemplene på en radikalt annerledes fortellermåte og en bildeverden som for mange vil oppleves som fremmed og enestående. Filmen var på listen i 2012, da få hadde mulighet til å få sett den, men nå er den bredt tilgjengelig, hvorpå jeg har sett for meg en bratt stigningskurve. Men Granateplenes farge er ute av listen. En tilsvarende unik film som Mohsen Makhmalbafs Gabbeh (1996) er heller ikke å se.

«Granateplenes farge» (1969).

Jeg noterer meg også at Elem Klimov og hans hustru Larisa Shepitkos skjellsettende krigsfilmer ikke har fått mange nok stemmer, i et år der krigen i Ukraina har snudd opp ned på verden (begge er vel og merke på regissørlisten, men altså ikke kritikerne og akademikernes).

Et konservativt valg som Casablanca (1942) har på sin side styrket seg – den har rykket opp mer enn tyve plasser siden den forrige listen! For all del, den er fortsatt magisk. Jeg mistenkte at Alfred Hitchcock ville gjøre det dårligere enn før på grunn av samtidens skepsis til voyeurisme og mannlige blikk, men Hitch virker urokkelig med fire filmer på listen (Vertigo, Psycho, Vinduet mot bakgården, North by Northwest). Samme med Billy Wilder, som har tre, i en underlig rekkefølge: Står virkelig den daterte drag-komedien Some Like It Hot (1959)? høyere i kurs enn Sunset Blvd. (1950), den ultimate Hollywood-filmen om Hollywood? Det er spesielt.

HR: Wilders Some Like It Hot føles enda mer datert etter å ha sett Andrew Dominiks Blonde (2022) der Marilyn Monroe medisineres med sprøyter under innspillingen…

LO: Når Sight and Sound ber bidragsyterne selv definere hva som er tidenes fremste filmer, ender de nok i svært mange tilfeller med å få tilsendt «favorittfilmlister». Da jeg selv ble forespurt i år, var det første jeg gjorde å sondere terrenget til den forrige kåringen og ta de individuelle listene i nærmere øyesyn. Jeg klikker meg ofte inn der for å bli påminnet om listene til favorittregissørene- eller kritikerne mine, men nå var det for å se hvordan «oppgaven» ble løst. Jeg endte med å legge ved følgende kommentar til listen min:

To me “the greatest films of all time” is to be understood as “the most artistically impressive”, “influential” and “lasting”. Composing a list of the ten “greatest” is an impossible task for me. Perhaps it was easier in 1962, when the first lists appeared, but today film history is twice as long and rich. I have been preoccupied by the Sight & Sound polls for years, consulting the various lists for inspiration. I have realised that the critics and film-makers who are voting chiefly follow two approaches. Some attempt to compress canon, while others present their personal favourites. As soon as I was invited to participate in the new poll, I knew I had to deliver a list of ten «favourite films».

Nå angrer jeg nesten litt. Når mange leverer inn ti favorittfilmer, blir listen sårbar for posering, alle skal vise seg frem. Det blir fristende å sløyfe filmer man ikke har et dypt personlig forhold til, som ikke er identitetsskapende, kulhetsforsterkende eller en del av ens dannelse. Resultatet er at den egentlige medianen forsvinner (apropos at Miyazakis filmer ikke er høyere plassert – mange har nok valgt dem bort på topp 10 fordi «de er alles favoritter», men ville uten å mukke inkludert dem på en topp 100). De burde enten ha bedt om hundre titler, eller spurt bidragsyterne om å sende utkast til en filmhistorisk kanon i mikroformat, som var det en eksamensoppgave.

«Do the Right Thing» (1989).

HR: Interessant! Jeg syns selv det er en nokså umulig oppgave å skille de svært gode, vellagde, viktige filmene fra de som havner på topp ti. Delvis fordi jeg hele tiden endrer mening. Og det lages fortsatt mye bra… som årets Tár av Todd Field.

LO: Tár er den beste nye filmen jeg har sett i år! Men den skal ligge noen år på fat før jeg kan vurdere den for høye listeplasseringer. Tradisjonelt sett har Sight and Sound-kåringen endret seg i sakte film, titler har steget og sunket i et langsomt tempo. I 2012 inneholdt bare to filmer fra 00-tallet: In the Mood for Love (2000) og Mulholland Drive (2001) – og passende nok var begge fra starten av tiåret og slik sett «modne». På årets liste er der fire titler fra 2010-tallet – henholdsvis 2016 (Moonlight), 2017 (Get Out) og 2019 (Parasitt, Portrett av en kvinne i flammer).

Når Jordan Peele og Barry Jenkins kommer rett inn med sine gjennombruddsfilmer, føles det rart når for eksempel Pedro Almodóvar, Spike Lee, David Fincher, Sofia Coppola, Park Chan-wook, Lynne Ramsay, Quentin Tarantino og Paul Thomas Anderson – og selveste Spielberg! …og De Palma, min favorittregissør! – har ventet og ventet.

At listen står så høyt i kurs, må nødvendigvis ha hatt noe å gjøre med at utskiftningene skjer så langsomt. Samtlige av de nyeste filmene er ikke klare for denne kanoniseringen – det er simpelthen for tidlig. Og hvis man skal prioritere å formidle filmer fra og om vår egen tid, fordi de bør sees av flere, er det meningsløst å velge berømte Oscar-vinnere.

HR: For meg ville Brady Corbets Vox Lux (2018) og Darren Aronofskys Black Swan (2010) vært blant mer moderne/samtidige mesterverk, der form og innhold smelter sammen til sanselig forførende/forstyrrende mørke perler. Men de er nok for nye, som du sier.

LO: Ikke Black Swan! Alt i alt, synes jeg det mest gledelige med 2022-listen er å se Akerman og Denis gjøre det så skarpt, at Spike Lees Do the Right Thing (1989) omsider er posisjonert der den bør være, og at Mulholland Drive er på topp 10. På regissørenes liste har Lynch tre filmer – det sier litt om hvor allestedsnærværende han er i filmkulturen.

Hvorfor er det så få som snakker om «Director’s Poll»? Det virker nå veldig kunstig at «Critic’s Poll» liksom er den offisielle. Jeg synes i alle fall listen stemt frem av regissører er litt mer i vater. Selv om det naturligvis er utilgivelig at min favorittfilm The Shining ikke er der… og sånn kan vi fortsette. Denne typen kåringer er skapt for å generere samtaler om film, så si hva man vil om årets Sight and Sound-liste, men den lykkes med å engasjere oss.

*