En dialog om Dag Johan Haugeruds Lyset fra sjokoladefabrikken

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dag Johan Haugeruds Lyset fra sjokoladefabrikken (2020) vises fra og med torsdag 6. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Lyset fra sjokoladefabrikken er en timelang kinofilm Dag Johan Haugerud har laget i nært samarbeid med filmfotograf Cecilie Semec og et knippe av sine «faste» skuespillere, med Andrea Bræin Hovig i sentrum som hovedfiguren Ingrid. I denne dialogen diskuterer Roskva Koritzinsky og Benjamin Yazdan filmens utforming og tematikk.

Roskva Koritzinsky: I en scene omtrent midtveis i Lyset fra sjokoladefabrikken befinner komponisten Maria (Henriette Steenstrup) seg på kontoret til pianisten Liv Glaser. Maria skal holde et innlegg om musikk og moral på et seminar om musikkfilosofi i Bremen, og Glaser har takket ja til å diskutere temaet med henne. Marias tese er at et musikkstykke ubønnhørlig uttrykker komponistens holdning eller moral, og at det dermed finnes fordringer i musikken som komponisten selv ikke er klar over at han eller hun overfører til sitt publikum.

Glaser sitter rolig og lytter, hun er avventende, men vennlig. Hun vet ikke om musikken er moralsk, sier hun, selv om den selvfølgelig uttrykker stemningsskifter og følelsesmessige bevegelser. Hun spiller et stykke av Ravel for å illustrere, og så blir det åpenbart både for oss i salen og for Maria at det er noe tenkt og snevert over den tilsynelatende vidløftige hypotesen hennes. At ordet moral er for lite. Vi ser Maria gråte mens hun lytter til Glaser som spiller, og vi får fornemmelsen av at hun er sliten; hun gråter over sitt eget strev og sin egen tilkortkommenhet. Samtidig gråter hun kanskje også i nåde over at musikken, tross alt, er større enn henne.

I denne scenen føler jeg at så mange av kvalitetene ved Dag Johan Haugeruds kunstnerskap kommer til uttrykk. Menneskets kontinuerlige strev med å kategorisere, begrepsfeste og ikke minst avklare i lengsel etter å rydde opp i verden og i livene sine. Samtidig aner jeg en lengsel etter å slippe taket i alt sammen, bare la det være.

Benjamin Yazdan: Jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen. På en måte tenker jeg på strevet til menneskene som befolker Haugeruds filmer som en streben etter den skrå, litt ru linjen som møter leseren på første side av Jan Erik Volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja. (1968). Ja, å kunne si seg tilfreds med livet som en skisse. Ravel-partiet i Lyset fra sjokoladefabrikken er helt klart en av Haugeruds aller fineste scener. Han er uovertruffen hva gjelder å skildre den smertefulle erfaringen i å se sin egen, indre livsrytme kollidere med og bli kastet ut i verden, eller snarere: forventningen om at ens egen måte å være i verden på både er mer særegen og mer lik de andre enn man hadde tenkt eller håpet på. Den dissonante klangen der, den er Haugerud nesten alene i norsk film om å forstå i bilder.

Da jeg kom ut av visningen sa en av de andre at filmen minnet henne om den britiske forfatteren Rachel Cusk og hennes Outline-trilogi (2014–2018), om den navnløse fortelleren Faye. Et sted i Omriss, den første av romanene, dukker ordene «jeg-ets morsmål» opp. Det må vel dreie seg om et språk som kan artikulere lidelsen uten å ta den av dage.

Musikken, Ravels sorgmuntre romantikk, er et redskap for sanselig erkjennelse, et sted hvor man kan erfare at kategorienes nett faller fra – ikke bare i de famlende forsøkene på å formulere musikken, men i seg selv, i sitt indre. Når Liv antyder for Maria at forsøket på å bestemme Ravels musikalske temperament og emosjonelle uttrykksregister i form av «moral», har det, som du skriver, i aller høyeste grad å gjøre med avstanden mellom hva stykket uttrykker og alt hva ordene ikke strekker opp til. Men ligger det ikke også en åpning mot et nyvunnet moralsk rom her? Et rom hvor kunsten er moralsk i egenskap av alt hva den ikke avgjør?

Erkjennelsen til Cusk, som Haugerud deler, er at jeg-ets morsmål kanskje ikke vil vise seg i setninger og ord, men i de tynne, skjøre glipene mellom ordene, i alt det som har falt utenfor, alt det som unndrar seg den menneskelige komposisjonen. Og at det finnes noe der det er verdt å ta vare på, å hegne om, til en annen tid. Greit, jeg skal ikke tilkjenne Haugerud messianske dimensjoner, men den kloke kunstfilosofiske drøftingen i Lyset fra sjokoladefabrikken har faktisk en utopisk strek, som legger lyse skyer over den lettbente misantropien man (feilaktig) kan komme til å tillegge ham, alle de kostelige eksemplene på dårlig kommunikasjon tatt i betraktning. At denne diskusjonen får lov til å forbli tro mot menneskene i filmen, og ikke hevet over livene deres, er for meg den fremste årsaken til at den oppleves som så vesentlig.

Roskva: Du kan selvfølgelig si at det er en åpning mot et nyvunnet moralsk rom, men jeg synes nok det er å trekke moralbegrepet langt, eller i hvert fall å være i overkant vennlig innstilt til det. Jeg er usikker på om vi skylder begreper den tjenesten. Jo, selvfølgelig, alt som finnes har etiske implikasjoner, også – som du sier – i kraft av hva det ikke avgjør, ikke krever, ikke er. Samtidig er jeg usikker på om moral er en så veldig fruktbar linse å se musikk, følelser eller naturen gjennom. Alt levende får liksom i oppgave å være noe helt bestemt for menneskets bevissthets skyld.

Simone Weil skriver et sted at «a mind enclosed in language is in prison», og dette synes jeg Haugeruds filmer er et fint bilde på. Man kan lese filmene hans på flere måter: Som en skildring av, og en kjærlighetserklæring til, det moderne menneskets slit med å kommunisere: med å gjøre seg forstått og forstå, skape mening, finne fram til en felles fortelling, trenge inn til noe sant. Samtidig er det bestandig en overhengende fare for å misbruke språket: manipulere, tilsløre og gjemme seg i det. Etter å ha intervjuet Haugerud ved et par anledninger, har jeg inntrykk av det er slik han selv tenker om filmene sine.

Fra der jeg står, ser filmene hans litt annerledes ut. De er mørkere eller mer misantropiske fordi de til sammen utgjør et kor av stemmer som avslører hvordan mediespråket og dagligspråket glir inn i hverandre og at begrepene vi bruker for å forstå historien og omgivelsene våre, men også kjærestene og barna våre, utgjør et ganske begrenset register. Språket framstår som et litt lite anvendelig verktøy. Samtidig er filmene i mine øyne også mer løfterike, eller ja, nettopp utopiske, som du så fint skriver, fordi de i korte øyeblikk viser fram disse glipene mellom ordene.

Lyset fra sjokoladefabrikken har på mange måter en enkel form – kamera hviler stort sett halvnært på et menneske, av og til på to mennesker som prater med hverandre. I fjor høst var jeg på Käthe Kollwitz-museet og det slo meg at tegningene hennes gikk fra å være svært komplekse og detaljrike i den første halvdelen av livet hennes, før hun gradvis jobbet seg mot en tilsynelatende enklere, eller kanskje snarere mer naken, form. Lyset fra sjokoladefabrikken er på mange måter mer naken enn Barn og Som du ser meg, samtidig som komposisjonen framstår mer kompleks enn Det er meg du vil ha. Poenget mitt er egentlig at jeg synes det skjer noe her, i denne filmen, det er som om Haugeruds prosjekt (kjipt ord) slår ut i full blomst.

Benjamin: Det er vanskelig å ikke lese Lyset fra sjokoladefabrikken som kulminasjonen av det Haugerud har jobbet med, men idet jeg holder på å skrive at filmen er «karriereoppsummerende» stanser jeg litt. For det første er han så vidt i gang. For det andre er filmen på ingen måte et såkalt amalgam av alt han har laget før, den er, som du skriver, preget av en enklere og kanskje mer naken form. Den føles ikke av den grunn mer brutal, eller mer inntrengende, som om den skulle ha vært båret oppe av et ønske om å blottstille erkjennelsen av å komme til kort en gang for alle. Men den er så fokusert og renskåren – og rommer likevel en vel så stor kompleksitet som de forrige filmene.

Den åpner med et tålmodig bilde av Andrea Bræin Hovigs ansikt, og da tenkte jeg at vi hadde å gjøre med en «mindre» film, i tråd med Det er meg du vil ha – som jeg holder høyt – men for meg lodder Lyset i sjokoladefabrikken dypet i den menneskelige tilstanden minst like sterkt som Barn. Det er som om hver scene er et assosiasjonsras, det påkaller nesten eksegese, men likevel er tonen like florlett og elegant som hos Éric Rohmer, en regissør jeg er nødt til å anta at Haugerud føler seg beslektet med, selv om utforskingen av språkets og henvendelsens barrierer ligger et godt stykke til side fra Rohmers enda mer diskursive moralske fortellinger. Det er som om filmen aldri sier seg tilfreds med letthet eller tyngde; den finner det tyngende i lettheten, det lette i de tunge, trege sekundene. Tenk bare på hvor lenge han fester blikket i tagningen hvor Brynjar Åbel Bandlien vugger barnet til Birgitte Larsens rollefigur. At det ikke føles som et fikst poeng, er nesten ikke til å tro.

Når det gjelder moralen følger jeg deg langt på vei, særlig om man tenker at kunsten skal oppfylle en moralsk funksjon – og hvis «alt levende får i oppgave å være noe helt bestemt for menneskets bevissthets skyld» har vi jo beveget oss dypt ut i en ganske ullen antroposentrisk subjektivitet, som vi knapt trenger å stadfeste konsekvensene av. Samtidig vil jeg fastholde at det finnes en moral i den største kunsten, som Lyset fra sjokoladefabrikken må regnes blant (en anelse panegyrisk, men den har bare vokst siden vi så den i Tromsø). I første omgang ved at den påkaller en estetisk eller sanselig erfaring i møtet med kunstverket som oppleves uegennyttig og ikke-behersket; det er et verk som unndrar seg fastmonterte taksonomier eller kategorier for fortolkning, selv om det naturligvis handler om en hel del. Ikke dermed sagt at enhver som måtte gå og se den blir et bedre menneske, det tror jeg ikke, men for meg finnes det etikk i selve formen her.

Så lurer jeg litt på hva du tenker om dette ansvars-, eller skyldspørsmålet, som filmen kretser rundt. Ja, kanskje det er derfra jeg har Rohmer-assosiasjonen, foruten det stilistiske.

Roskva: For det første at det er noe svært gjenkjennelig i Ingrid (Bræin Hovig) sin måte å forholde seg til situasjonen på. Hun forsøker å framprovosere et «ærlig svar» – for ikke å si en domsavsigelse – i vennene sine, men når hun først får disse svarene, protesterer hun. Hun føler seg åpenbart skyldig, men samtidig tror hun ikke på at følelsene kan fortelle henne noe om en objektiv virkelighet. Hun prøver å orientere seg i et slags populærpsykologi-limbo, der man får høre at man ikke skal la seg styre av skammen, samtidig som det er viktig å lytte til følelsene sine.

Lyset fra sjokoladefabrikken er Haugerud nok en gang i berøring med helt grunnleggende filosofiske problemstillinger av typen «hva er virkelighet?» og «hva er sannhet?» Samtidig opplever jeg ikke at filmens hovedanliggende er å invitere tilskueren til å dykke ned i disse spørsmålene selv – er hun skyldig eller uskyldig, og hvorfor? – men snarere å vise oss hvordan vi bruker språket ikke bare for å komme til erkjennelser, men for å beskytte oss fra dem. Sånn sett kan man kanskje si at filmens anliggende er epistemologisk snarere enn ontologisk.

Så kan det selvfølgelig hende at andre vil oppleve det helt annerledes, men det er i hvert fall sånn filmen virker på meg. Jeg blir sittende og tenke på hvorfor vi er så redde, og hva vi er redde for. Kanskje uvissheten. Det virker som Ingrid plages mest av å ikke vite om hun har skyld i morens dødsfall. Hun griper tak i venninner og bekjente i et forsøk på å avklare – om hun er skyldig eller uskyldig, et godt eller dårlig menneske – samtidig som hun frykter det avklarte mer enn noe annet. Dermed er hun fanget i en loop av spørsmål, svar og nye spørsmål, og underveis kommer hun kanskje ikke til så veldig dype erkjennelser, verken om hennes selv eller om livet for øvrig.

Benjamin: At filmen ikke inviterer oss til å ta stilling til skyldspørsmålene, som avføder så mye smerte – skulle Ingrid ha nektet å ake med datteren sin, skulle hun ha pakket inn moren i et enda varmere teppe, skulle hun kanskje ha vært en bedre datter, eller ville alt ha vært annerledes hvis moren var en annen – gjør at vi heller inviteres til å prøve å se mennesket forut eller hinsides skylden eller ansvaret. Eller, vel, om det i det hele tatt lar seg gjøre, det er vel filmens nav, men den gjør oss oppmerksom på noe av det som hindrer oss i å komme dit: hvordan dagligspråket er martret av ideologi, psykologisering, projeksjoner, og, ikke minst, som du antyder, et terapeutisk (kognitivt) vokabular som egentlig har som mål å skape «funksjonsfriske» og formålstjenlige mennesker med sunne fortellinger om seg selv, og ikke dypere erkjennelse. I den forstand er denne avstemte, milde invitasjonen, eller henvendelsen, det tror jeg er et mer presist ord, et ganske rasende, stumt skrik.

Weil-sitatet, «a mind enclosed in language is in prison», får meg til å tenke på Wittgenstein og dagligspråkfilosofien, og selv om jeg ofte tror at jeg står et stykke til side for et slikt språksyn, klarer jeg ikke helt å fravriste tanken på at det stemmer, det Stanley Cavell, hvis jeg husker rett, sier i forlengelsen av Wittgenstein: Det er nok riktig at vi ikke kan være sikker på om det andre rundt oss sier, er oppriktig ment. Vi er sånn sett henvist til tvilen, og ofte dømt til å få avvist den sårt tiltrengte følelsen av samsvar mellom det den andre sier, og det den andre faktisk mener – vi må gjette, anta, fornemme – men vi forstår tross alt hva som blir sagt; i den betydning er språket tilstrekkelig. Vi gjør oss forstått, vi skjønner hva ordene betyr uten at det nødvendigvis er noe samsvar mellom det fenomenet eller den tingen ordet viser til, og selve tegnet, eller ordet.

Haugeruds filmer våker et sted mellom et sentiment som dette, og i en annen, dystrere og mer kulturkritisk ytterkant, hvor en slik tanke er selvtilfreds og tilslørende – noe som kultiverer angst og ikke aksept. Det som medierer mellom disse to konseptene, og som opphever motsetningen, er blikket, nærbildene – ansiktene. Kan hende er det rett og slett så enkelt som det, at Lyset fra sjokoladefabrikken på sitt særegne vis åpner en lysning nettopp fordi det i vår tid er noe rystende i å insistere på å feste blikket.

*