Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Richard Donners The Omen (1976) vises fra og med torsdag 26. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Det er oktober, og i takt med sesongen skal Cinematekene denne uken la det gå kaldt nedover ryggen på publikum med visninger av The Omen (1976). Vi benytter anledningen til å belyse regissør Richard Donners karriere, som på tross av gjennombruddet med nettopp denne grøsseren, mest av alt var preget av hans allsidighet.
Nedenfor løfter vi frem fem høydepunkter fra Donners filmografi, og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at de fleste titlene er berømte, popkulturelle klassikere som de fleste allerede har et forhold til. For Richard Donner var etter alle solemerker en så sympatisk og godt likt filmskaper i Hollywood, at han kunne løse de fleste oppgaver med en vennlig og empatisk inngang – og dermed ble også filmografien preget av stor variasjon, men samtidig lite særegenhet.
I hans beste filmer – som The Omen – står Donner først og fremst frem med sin stødige hånd og utvetydige fortellerstemme. Disse kvalitetene skulle vise seg å være svært godt egnet for sjangerfilmer der alle i publikum er invitert med, om det var innen horror-, superhelt-, eventyr- eller buddy cop-filmen. Donner sørget for at fortellingene fant en middelvei som inkluderte de fleste. Med The Omen klarte Donner mye av det samme som William Friedkin lyktes med i Eksorsisten (1973), nemlig å trekke de store masser inn i kinosalene.
Djevelutdrivelse og besatte barn med satan i magen var tydeligvis en allmenngyldig frykt i folk, som både Friedkin og Donner klarte å appellere til. Lille Damiens uhyggelige blikk i kameraet i The Omen skrev seg raskt inn i horrorkanon og publikums mareritt, men for Donner var det tilstrekkelig med én runde nede i det okkulte – han søkte seg opp mot helt andre skylag i sine påfølgende prosjekter, som utvalget nedenfor eksemplifiserer.
Da Donner døde i 2021, 91 år gammel, forløste hans bortgang mange hyllester fra kollegaer i Hollywood. «He had such a powerful command of his movies, and was so gifted across so many genres,» sa Steven Spielberg til Variety. «Being in his circle was akin to hanging out with your favorite coach, smartest professor, fiercest motivator, most endearing friend, staunchest ally.» Mel Gibson så på Donner som sin mentor, og trakk frem regissørens ydmykhet: «He undercut his own talent and greatness with a huge chunk of humility referring to himself as ‘merely a traffic cop.’ He left his ego at the door and required that of others.»
I sum er alle Richard Donners filmer preget av engasjerende karakterer, opphøyde, cinematiske øyeblikk og bredt anlagte historier som fortsetter å tiltrekke seg et publikum. Her er våre fem utvalgte høydepunkter fra Richard Donners filmografi. Kortomtalene er skrevet av Thor Joachim Haga (TJH) og Karsten Meinich (KM).
*
The Omen (1976)
Etter flere år som stødig regissør av TV-serier på 1950- og 60-tallet, og et par mindre filmer (debuten kom i 1961 med X-15), tok Richard Donner steget opp til Hollywoods big league med The Omen. Selv om filmen hadde et moderat budsjett, var nok studiosjefene i 20th Century Fox klar over det kommersielle potensialet i David Seltzers originalmanus, om et barn besatt av satan. Noen år tidligere hadde Eksorsisten blitt en av filmhistoriens mest innbringende filmer, og nå var det The Omen sin tur.
Plottet dreier seg rundt den amerikanske diplomaten Robert Thorn (Gregory Peck), som mens han er stasjonert i Roma opplever alle foreldres mareritt: hans nyfødte barn dør under fødselen. Mens hans kone Kathy (Lee Remick) fortsatt er bedøvet, får han tilbud om å adoptere en nyfødt gutt ved navn Damien, som kan gå som hans egen. Løgnen blir til sannhet, etter hvert som Damien vokser opp som deres sønn, men så begynner merkelige og uhyggelige hendelser å kretse rundt Damiens nærvær.
Filmen utforsker temaer knyttet til ondskap, skjebne og religiøs tro, og med den stadig mer presserende følelsen av at selveste Antikrist kan ha tatt bolig i barnet fortellingen kretser rundt, blir The Omen ikke bare en uhyggelig spenningsfilm – dens intense atmosfære og skremmende motiver drar det hele langt over i grøsserens mørke. Donner laget aldri en like ubehagelig film igjen, men etterlot satans svimerke som et uforglemmelig inntrykk på mang en kinotilskuer. –KM
*
Superman: The Movie (1978)
Superman: The Movie er ikke verdens første superhelt-film, men den er strengt tatt den første som tar kildematerialet noenlunde seriøst – en storslått mytologi bygget opp gjennom flere kapitler, hver med sin egen tematiske og visuelle identitet (Krypton, Smallville, Metropolis, Lois Lane, Lex Luthor). Mange av dagens Marvel-fans synes kanskje den er støvete og seig i sin langsomme fremdrift, men den danner allikevel grunnlaget for den moderne tolkningen av sjangeren (og var for øvrig en de av mest innflytelsesrike filmene i undertegnedes filminteresse overhodet).
Christopher Reeve gestalter tittelrollen med stille autoritet, før han mot slutten imponerer med en method-aktig kraft som gir guddommeligheten et menneskelig ansikt. På musikksiden dundrer John Williams’ straussianske senromantikk med fynd og farge (Strauss – Also Sprach Zarathustra – Nietzsche – Übermensch – Superman – geddit?).
Det er Richard Donners fortjeneste at vi får tilbringe såpass mye tid i universet; at vi får rom til å kjenne på undringen og inderligheten under Supermans flyvetur med Margot Kidders Lois (igjen med et vektløst, überromantisk kjærlighetstema fra Williams) eller kjenne istappene på fingertuppene i sitt Fortress of Solitude. Det hele føles i dag som en forfriskende analog avveksling fra anmassende CGI-fester og virtuelle kamerakjøringer, og 45 år senere er det fremdeles ingen superhelt-film som har kommet i nærheten, kanskje med unntak av Alex Proyas‘ The Crow (1994) og M. Night Shyamalans «antiheltfilm» Unbreakable (2000). –TJH
*
Ladyhawke (1985)
Eventyrfilmen Ladyhawke, om en ung tyv som vikler seg inn i problemene til en kriger og hans kjæreste, ble ingen stor kommersiell suksess, men har siden fått sin fortjente posisjon som kultfilm. «Hyperkameleonen» Richard Donner angriper materialet med fortellermessig overskudd, i en tone som er delvis oppriktig og seriøs, delvis anakronistisk og humoristisk – ikke ulikt John Boormans Excalibur (1981). Oppriktigheten kommer til uttrykk i spennings- og kjærlighetssekvenser, gjerne med gudsjammerlig vakkert foto av mesterfotograf Vittorio Storaro – himmelhvelvinger intenst tintet i rødt og gult, som var det Tony Scott. Det anakronistiske kommer delvis til uttrykk gjennom Matthew Brodericks kontemporære (altså 80-tallsspesifikke) fremtoning og i Andrew Powells musikk.
Soundtracket er en all time-favoritt for undertegnede, kanskje spesielt fordi The Alan Parsons Project er et av mine favorittband (Powell var bandets orkesterarrangør på studioalbumene). Det var Donner selv som forelsket seg i bandets musikk da han lyttet på bilradioen mens han lette etter innspillingssteder i Italia. Musikkens tone er like delt som filmen. På den ene siden tradisjonelt og symfonisk, med innslag av gregoriansk sang og andre middelalder-troper, for filmens mer seriøse partier. På den andre siden mer pop, med trommesett, gitarer og synther (ikke ulikt The Alan Parsons Projects egne instrumentalkomposisjoner), for transportsekvenser eller actionsekvenser med tunga-rett-i-munnen-kvalitet. Dette aspektet har gjort Ladyhawke upopulær blant reaksjonære filmmusikk-fans, men jeg synes bare det hever kvaliteten. –TJH
*
The Goonies (1985)
Selv om en barndomsfavoritt som The Goonies ikke egentlig er en særlig god film – den har mye rusk i maskineriet som blir synlig når man vurderer den med kritisk penn – er det likevel umulig å heve seg over dens vinnende vesen og høye sjarmbombe-faktor.
Plottet tar utgangspunkt i hva som skjer når fire barn finner et ekte skattekart og legger ut på et utradisjonelt eventyr for spore opp One-Eyed Willy og hans skjulte skatt. Donner har åpenbart blitt grepet av at det kun er outsidere i guttegjengen som utgjør fortellingens kjerne, og et av filmens subplott fokuserer også på at Mikey (Sean Astin) sin familie står i fare for å bli kastet ut av sitt hjem. Så i all sin surrete, utflytende idérikdom er The Goonies også en film med et stort hjerte, og en sosial samvittighet.
Men Richard Donner kan ikke beskyldes for å drive med filmkunstnerisk finesse; her males både rollefigurer og handling opp med brede strøk og regissøren tar i bruk hele sin barnlige sjel og vennlighet for å skape et trygt univers. Dette gjør at The Goonies tidvis både er overforklarende og forenklende, med sødmefylte dramatiske vendinger og stadige repetisjoner av gags og humor, til kjedsommelig effekt.
Men… The Goonies er likevel uimotståelig, og mye skal tilskrives Donners perfekte castingvalg: med det bankende hjertet Sean Astin i spissen klarer de mange barneskuespillerne å skape troverdige, minneverdige figurer som man trives med å følge hele veien gjennom de underjordiske hulene i Astoria, Oregon der filmen utspiller seg. «Goonies never say die!» –KM
*
Dødelig våpen-filmene (1987-1998)
Vi nevnte innledningsvis at Richard Donners kanskje mest markante særtrekk er allsidigheten, og at han nettopp derfor lider av et slags fravær av særtrekk. Med The Omen, Superman: The Movie, Ladyhawke og The Goonies lyktes han i fire ulike sjangre, og selv om han påbegynte opptakene til Superman II (men ble sparket underveis), var Donner som regel alltid ute etter nye prosjekter – ikke oppfølgere.
Med Dødelig våpen (1987) endret dette seg. Denne effektive, energiske actionfilmen med Mel Gibson og Danny Glover i hovedrollene ble en umiddelbar suksess, og plutselig var også buddy cop-sjangeren en paradegren for Donner. Han var en mester i å balansere dramatiske øyeblikk med komisk timing, og med teft for action i tillegg var Dødelig våpen en no brainer. To oppfølgere fulgte tett på originalen, i 1989 og 1992, og Richard Donner ble dermed også kaptein på skuta for en hel Hollywood-franchise. Dødelig våpen 4 ble hans fjerde og siste film i serien, men istedenfor å pensjonere seg på 2000-tallet gjorde Donner enda to filmer – Timeline (2003) og 16 Blocks (2006) – før han til slutt trakk seg tilbake. –KM
*
NB: Vi vil også anbefale alle våre lesere om å sjekke ut spesialepisoden om Richard Donner i Thor Joachim Hagas podkast Celluloid Tunes, der hele regissørens oeuvre gjennomgås og særlig hans samarbeid med ulike komponister trekkes frem.