I anledning Cinematekenes visninger av John Landis-klassikeren The Blues Brothers (1980), er det betimelig å løfte et knippe blues-soundtracks frem i lyset. Vi har plukket ut fem favoritter.

I motsetning til jazz, er det overraskende få filmer (av et visst kaliber) som bruker blues som en gjennomgående musikalsk estetikk. Vanligvis knyttes det til skildringer av afroamerikanske miljøer på begynnelsen av det tjuende århundret, eller til western-aktige filmer som forsøker å fjerne seg fra det Copland-inspirerte uttrykket, og heller dyrke det jordnære, støvete og vindskjeve á la Robert Rodriguez‘ From Dusk Till Dawn (1996). Det er samtidig et spenn mellom filmer som benytter eksisterende blues-låter og dem som har originalskrevet instrumentalmusikk farget av sjangeren.

Blues brukes ikke bare til å sette tid og sted. I mange tilfeller speiler det også sinnstilstander og helt grunnleggende, nesten kroppslige beveggrunner. Som jazz-pioneeren Alberta Hunter en gang sa: «Blues means what milk does to a baby. Blues is what the spirit is to the minister. We sing the blues because our hearts have been hurt, our souls have been disturbed.» Det er med andre ord ikke spesielt overraskende at bluesens inderlige kvaliteter kan ha dramaturgisk effekt i en film.

I dette lille utvalget har vi plukket ut fem filmer som fremviser bluesens kraft – både som narrativt virkemiddel og som tonesetter for ulike rollefigurer og visuelle miljøer.

*

5. The Color Purple (Quincy Jones, 1985)

Steven Spielbergs undervurderte filmatisering av Alice Walkers brevroman om unge, svarte kvinner i Georgia på 30-tallet var hans første forsøk på mer «seriøst», samfunnsaktuelt materiale. Det var også første gang han benyttet en annen komponist enn John Williams for sine spillefilmer (om man ser bort fra antologifilmen Twilight Zone: The Movie). Kontrakten til filmens produsent Quincy Jones tilsa nemlig at han også skulle skrive musikken. Jones’ musikk er på den ene siden melodramatisk og klassisk i uttrykket, helt ned til det bittersøte hovedtemaet som minner mistenkelig om Georges Delerues Our Mother’s House (1967). På den andre siden er den både tradisjonell og sørstatsorientert i sin utstrakte bruk av blues og gospel-elementer – særlig fungerer munnspill-soloene nærmest som Celies (Whoopie Goldberg) uskyldsrene stemme i universet. Runner-up: Rosewood (John Williams, 1997)

4. Paris, Texas (Ry Cooder, 1984)

Ry Cooder er kanskje filmbluesens pater familias, særlig i sine mange samarbeid med regissør Walter Hill (en uttalt fan av sjangeren). Likevel velger vi Wim Wenders kultklassiker Paris, Texas som et av Cooders fremste blues-partiturer – kanskje mer for hvordan det virker i filmen enn hvordan det fungerer på album. Cooders subtile, improviserte slidegitar-akkorder dukker opp på sentrale tidspunkter i fortellingen, men er også bemerkelsesverdig i sine lange fravær; nesten som et musikalsk bilde på hullene i Travis’ (Harry Dean Stanton) hukommelse mens han prøver å finne tilbake til sin bror, sønn og kone etter fire års fravær. Selv om filmen rommer store bilder av Texas-prærier, forblir Cooders musikk nær og intim gjennom hele filmen. Runner-up: Crossroads (Ry Cooder, 1986).

3. Midnight Run (Danny Elfman, 1988)

Til den svært fornøyelige «veifilm-komedien» Midnight Run benyttet regissør Martin Brest sin gamle komponistkompis Danny Elfman. Elfman hadde på dette tidspunktet debutert som symfonisk filmkomponist for Tim Burton, men var kanskje like kjent som frontfigur i ska-bandet Oingo Boingo. I alle tilfeller står det konsonante, blues-inspirerte soundtracket til Midnight Run ganske unikt i komponistens oeuvre. Det speiler både det svette, støvete landskapet som omslutter dusørjegeren Jacks (Robert de Niro) transport av mafiarevisoren «The Duke» (Charles Grodin) tilbake til LA, men også den gradvis tiltagende forbrødringen mellom de to motpartene. Med heftig bruk av både blåsere, slap bass og gospelaktig piano modulerer Elfman bluesen til både å bli introspektiv og action-orientert på samme tid.

2. Thelma & Louise (Hans Zimmer, 1991)

Hans Zimmer var ikke ukjent med blues da han skrev musikken til Thelma & Louise. Spesielt viktig var det lettbente, akkord-drevne soundtracket til Driving Miss Daisy (1989). Likevel når han nye høyder med Ridley Scotts klassiker. De vidåpne bluesintervallene (fremført av gitarist Pete Haycock) sender mer enn én assosiasjon til David Gilmours episke slidegitar-soloer for Pink Floyd. I dette tilfellet signaliserer de både det åpne, golde ørkenlandskapet i Utah og den gryende frihetstrangen hos de to titulære jentene, men pulserer også tidvis som et illevarslende, melankolsk frempek mot deres endelige skjebne. I kapp med Scotts skytende solgangsbris, svirrende støv og dunstende dinere, er det nesten som om musikken tilfører filmen en slags vektløs kvalitet. Det er både røft og vakkert på samme tid.

https://www.youtube.com/watch?v=A-i_S9pkuWw

1. The Blues Brothers (Ira Newborn/diverse, 1980)

Et annet førstevalg ville naturligvis blitt konstruert. John Landis‘ gung ho actionkomedie er en kultklassiker på flere nivåer: de endeløse, mekaniske biljakt-ødeleggelsene, den monomane dead pan-utstrålingen til rollefigurene Jake (Dan Aykroyd) og Elwood (John Belushi), de mange gjesteopptrednene (både av ikoniske soul-, R&B- og blues-artister, men også filmindustri-navn som Carrie Fisher og Steven Spielberg) og ikke minst den omfattende synergi-effekten i etterkant.

Det titulære bandet startet smått, med en sketsj på Saturday Night Live i 1978, i samarbeid med fremtidig filmkomponist og daværende SNL-bandleder Howard Shore. Etter filmens (og soundtrack-albumets) suksess, ble det til gjengjeld rom for en lang musikalsk karriere, også etter Belushis tidlige død. Oppfølgeren Blues Brothers 2000 (1998) ble imidlertid en fiasko, både kritisk og kommersielt.

The Blues Brothers er teppelagt med musikk fra vegg til vegg. Mest markant er naturligvis alle de diegetiske opptrednene til sjangerikoner som Ray Charles, James Brown og Aretha Franklin – koreograferte musikalnumre med nesten musikkvideo-aktig egenverdi. I tillegg strømmer kjente låter fra pubhøytalere, radioer og platespillere. Men også på den ikke-diegetiske siden plantes klassikere som Otis Reddings «I Can’t Turn You Loose» og Henry Mancinis instrumentale tema fra TV-serien Peter Gunn. Mellom disse strekkene fyller komponist og arrangør Ira Newborn inn de resterende hullene med kontinuerlige blues-riff. Konsekvensen er at filmen føles som en eneste lang gospelgudtjeneste – bråkete, energisk og uvøren, men samtidig inderlig, feirende og inkluderende. The Blues Brothers føles deilig fjasete og gjennomkul på samme tid.

Hva er din bluesfavoritt i filmsammenheng?