Kosmorama 2020: Waad Al-Kateab og Edward Watts’ For Sama er utvilsomt en av årets sterkeste og næreste dokumentarfilmer i sin ubønnhørlige skildring av grusomhetene i Aleppo, men det er dokumentasjonens rene, iboende kraft som slår hardest.

I nyhetssendingenes reportasjer om overgrepene i Syria og Aleppo, har det alltid fulgt nøytral ordbruk av typen «Styrker fra Assads regime har det siste døgnet bombet sykehus i Aleppo, og drevet sårede på flukt». På skjermen har det flimret et utvalg grovkornede bilder av kollapsede ruiner og mennesker i gråt og harnisk. Deretter en korrespondent som uttaler seg om situasjonen, igjen med nøktern ordbruk og kanskje noen fabuleringer rundt de geopolitiske, sosiale og humanitære konsekvensene på kort og lang sikt.

Det er slik et nyhetsmedium bør og skal opptre, men det betyr samtidig at vi fjernes fra nærheten til situasjonen – hendelsene blir noe som egentlig ikke angår oss, uansett hvor solidariske vi ønsker og påstår å være. Det er under slike omstendigheter at den renskårede dokumentasjonen, fra gatenivå, blir så uvurderlig og kjærkommen – en unik sjanse til å lage en direkte, nesten kroppslig forbindelse mellom «De Andre» og oss selv.

For Sama er et slikt dokument. Vi følger den unge aktivisten Waad Al-Kateab fra starten av revolusjonen i 2011, idet hun får tak i et digitalkamera og begynner å filme det hun ser og opplever, allerede før regimet gjør sitt inntog i Aleppo. Deretter får vi et førstehåndsinntrykk av fallet ned i kaos og anarki, men også en slags kjærlighetserklæring til byen og dens innbyggere.

På et rent dokumentasjonsnivå røsker For Sama usigelig hardt i flere sekvenser: Den klaustrofobiske beleiringen, der Waad og hennes nærmeste hutrer seg sammen i mørke kjellere og polstrede rom, mens bombene faller både rundt og på deres leilighetskompleks. Blodige, gråtende barn. De vage, utviskede sporene av forhenværende sivilisasjon. Forsøkene på å føre et tilnærmet normalt hverdagsliv i helvetes forgård. Og ikke minst en scene omkring et nyfødt barn. Disse bildene er så kraftfulle og tilstedeværende at de nesten blir utmattende.

Al-Kateab har alliert seg med den betydelig mer erfarne filmskaperen Edward Watts på co-regi. Sammen har de forsøkt å fortelle en historie med råmaterialet – noe som i hvert fall kan minne om en filmisk iscenesettelse like mye som det er et rått, «gjennomsiktig» dokument. Sentralt i denne historiefortellingen står forholdet mellom Waad og ektemannen Hamza, fra deres spede, første flørt til ekteskap, fødselen av datteren Sama og overlevelsesstrategier. Hamza er lege, og forsøker å opprettholde et visst førstehjelpstilbud mens Aleppos befolkning blir presset lenger og lenger tilbake – helt til det bare er ett halvfungerende sykehus igjen. Waad må velge mellom å dokumentere utviklingen og beskytte sin to år gamle datter.

Men det er også her For Sama støter på noen problemer, særlig i skillet mellom dokumentasjon og film. Før filmens siste akt fatter Waad og Hamza en viktig beslutning som på mange måter problematiserer og tematiserer menneskers tilknytning til sine hjemsted, men som i denne konteksten fort kan frarøve oss sympatien vi trenger for å la dokumentasjonen oppnå sin sterkeste påvirkningskraft. Kan vi fremdeles være på lag med dem, og oppleve urettferdigheten gjennom dem? I tillegg velger Waad og Watts å avslutte filmen på iscenesatt vis med virtuose kamerakjøringer og nennsom musikk i en veldig stilisert, på grensen til sentimental scene – i sterk kontrast til den «uredigerte», umiddelbare opplevelsen vi har hatt frem til da.

Er For Sama en god og interessant film fordi den er så sterk? Har man i det hele tatt rett til å vurdere den som et kunstnerisk uttrykk når tematikken og innholdet er så viktig og ekte? De senere årene har det kommet flere dokumentarfilmer om situasjonen i Aleppo – som f.eks. Feras Fayyads Oscar-nominerte Last Men in Aleppo (2017) eller Nizam Najars Aleppos fall (2017). Begge disse filmene har vært styrt av stødigere håndverk og en mer fokusert visjon. De har ikke bare vært interessert i det umiddelbare, i den observerende avkledningen av situasjonene, men også hatt en kommenterende, retorisk funksjon. Til gjengjeld har de forsaket noe av sitt jordlige fotfeste, og lokalbefolkningen til dels forsvunnet i dragsuget.

Balansegangen mellom uttrykk og funksjon er fryktelig vanskelig, men på et aller annet tidspunkt vil filmen opphøre å være film og bli noe annet i stedet: et dokument, en rapport, et vindu, et speil, kall det hva du vil. I sin essens er For Sama nettopp en slik avart – den er som et hardtslående argument, en knyttneve i magen, et høylytt rop. Derfor skulle jeg ønske at Waad og Watts hadde knuget seg fast til denne ideologien enda mer, og unngått de tidvise forsøkene på å gjøre den til noe enda mer.

Når For Sama likevel er en av årets sterkeste kinoopplevelser, skyldes det ene og alene dokumentasjonens kompromissløse råskap.