Omtale

Når alt blir fremmed: Natalie Erika James’ Relic

Natalie Erika James’ kinoaktuelle spillefilmdebut Relic er en demens-analogi forkledd som skrekk. I stedet for å problematisere lidelsen, lar den oss kjenne på selve tilstanden, og blir dermed en oppsiktsvekkende empatisk sjangerfilm.

Da min 91 år gamle mormor viste tegn til aldersdemens, registrerte jeg mer enn hennes egne forglemmelser. Det mest slående var hvordan familien rundt endret atferd og kontinuerlig irrettesatte hennes feiltakelser og gjentakelser. Den endrede dynamikken var påtagelig: Fra å være en mater familias, en prestefrue i tradisjonell forstand som stod på hodet for å organisere måltider og sosiale arrangementer for oss andre, ble hun plutselig et belastningsobjekt. Uansett hvor naturlig alderdommens forfall er, er det alltid en skremmende påminnelse om vår egen dødelighet; en form for fremmedgjøring som ikke bare oppleves fra offerets side, men også fra de pårørendes.

Australske Natalie Erika James tar denne problematikken på alvor i sin spillefilmdebut Relic, men ikke i form av en realistisk skildring, som hos Bille Augusts En sang for Martin (2001) eller Richard Glatzer og Wash Westmorelands Still Alice (2014). I stedet fletter hun egne erfaringer inn i et sjangerlandskap, og på den måten får de en opprivende, kroppslig kvalitet.

Vi møter tre generasjoner kvinner: Kay (Emily Mortimer) og hennes datter Sam (Bella Heathcote) skal besøke sin mor Edna (Robyn Nevin) i barndomshjemmet, langt fra allfarvei. Bestemoren er ikke hjemme når de ankommer, men til gjengjeld møter de et sted gjennomsyret av levd liv og forråtnelse:

Huset er omkranset av skog, luften er preget av regntung høst. I hagen har et badminton-nett dalt ned på bakken; leken er forbi. På kjøkkenbenken står et fat med råtten frukt. Rommene er rotete, fylt til randen av gjenstander og minner fra et langt liv. Kay legger merke til at morens godstol ikke står på sin vante plass, med bena plantet ned i teppesøkket. Noe er off. Huset er ikke konstruert som noe kaldt og uhyggelig i seg selv – dette er ikke like uggent som den mahogni-brune minimalismen i The Grudge (2004) eller de viktorianske krikene og krokene i The Haunting (1963), men et helt vanlig hjem som er blitt oppslukt av noe fordervet.

Det tar lang tid før vi introduseres for bestemoren. I mellomtiden får Kay og Sam anledning til å kjenne på gufset av ubehag. Noe beveger seg inne i veggene, de liksom svarer når de dunker i dem. Kay drømmer om en tømmerhytte og et råtnende lik; svart mugg brer seg både gjennom drømmen og rundt det fargede vinduet i utgangsdøren, selve portalen fra fortid til nåtid.

Akkurat som filmen gradvis tiltar i tempo, tiltar også filmens abstraksjonsnivå. Når bestemoren først trer inn i fortellingen, finnes det nesten ingen spor av empati. Hun reagerer med sinne eller svarer ikke på henvendelser; mest av alt ligner hun et spøkelse som utfører nattlige tokt og bisarre handlinger – som å spise fotografiene i et familiealbum. Kanskje minnene kommer tilbake om man glefser dem i seg? Omgivelsenes drømmeaktige intensitet øker parallellt med bestemorens fysiske og psykiske forfall. Det samme gjelder tilstedeværelsen av et «vesen» som sjelden viser seg, men vokser i vår egen fantasi.

Siste halvdel fremstår som et altoppslukende mareritt. Kay og Sam forviller seg inn i ukjente, labyrintinske korridorer av huset som vendes og vris på, minskes og forråtnes. Nå får de – og vi som frem til nå har vært betraktere – selv kjenne på den altoppslukende rådvillheten. Vi leser ikke bare omgivelsene gjennom bestemorens opplevelse av dem, men blir selv fremmedgjort fra dem. Alt det som en gang var så kjent, er nå helt ugjenkjennelig. Vi opplever alt det fremmede fra begge sider.

Regissør Natalia Erika James dyrker en kontinuerlig dialektikk mellom omgivelsene og rollefigurene – visuelle motiver introduseres og forsterkes, først som en speiling av hovedpersonenes sinnstilstand, senere som et helt konkret handlingsrom. Det er både en bokstavelig monsterfilm og en psykologisk thriller på samme tid.

Men: Reduserer man Relic til å være en enkel analogi, mister den potens. Når man trygt kan plassere filmen ved siden av kunstnerisk ambisiøs skrekk fra regissører som Ari Aster, Robert Eggers og Mike Flanagan, er det nettopp fordi den har minst like store ambisjoner innad i sjangeren. Det merkes i hvordan omgivelsene er iscenesatt, det lave tempoet, den tilbakeholdne bruken av en antagonist, og ikke minst i den marerittaktige troverdigheten svært få filmskapere har lykkes med på denne siden av David Lynch.

I filmens epilog snus alt på hodet. Alt det du har sett til nå, blir rekontekstualisert. Fra opprivende horror lander vi på et nært, vondt og sårbart punkt – ikke bare i fortellingen, men i vår felles menneskelighet. Det kan virke som et narrativt forræderi, men vendepunktet slår ned i sjelen som et lyn. Grensen mellom nervepirrende adrenalin og rørende melodrama er like tynn som grensen mellom latter og gråt. Natalie Erika James demonstrerer ikke bare et solid grep om sjangeren, men også om visuell retorikk, som om det var en velskreven tale.

I et intervju med Looper i sommer, fortalte James (som er halvt japansk) om sine inspirasjonskilder:

I would say I was always really influenced by a lot of Asian horror growing up, but I think you can see some of the influences there from that, Gothic horror as well, just in the way that it is more of a slow burn horror, I suppose you could say, and that there’s always a suspension of whether the supernatural is something real or it’s just something rooted in real life. Or if the supernatural is… something supernatural is something rooted in real life essentially. That happens a lot in a lot of Gothic horror. And I suppose, tonally, I always pointed to J. Bayona’s The Orphanage as a great kind of tonal reference, because it’s a horror film that really does straddle the drama and the terror very well. And it has that kind of similar emotional gut punch at the end.

Filmens kjerne er den organiske forbindelsen mellom det overnaturlige og noe som er grunnlagt i vår nærhet. At The Orphanage oppgis som inspirasjonskilde, virker rimelig – akkurat som i Bayonas film skrus omgivelsene mot en speiling av noe internt, og de melodramatiske vendingene er aldri langt unna.

Relic er et usedvanlig taktilt filmessay som benytter horrorsjangerens troper til å lede oss inn i en psykisk lidelse. Små visuelle motiver omkring forråtnelse og forfall øker gradvis i intensitet til alt og alle er blitt fremmede for hverandre.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>