High Noon var en av de første revisjonistiske westernfilmene og dermed en tidlig forløper for den ikonoklastiske trenden som ble sentral på 1960- og 70-tallet. Med sin finstemte spenningsoppbygging og knusende kritikk av det amerikanske samfunnet ble filmen, kanskje noe uventet, en stor suksess – til tross for at den ble stemplet av mange som ”anti-amerikansk”.
Do not forsake me, o my darling. On this our wedding day. Do not forsake me, o my darling. I do not know what fate awaits me, I only know I must be brave. And I must face a man who hates me or lie a coward, a craven coward, or lie a coward in my grave.
Tittelsangen som åpner High Noon, sunget av den smått banale ”syngende cowboyen” Tex Ritter, gir seeren en rask innføring i filmens tematikk om et individ som blir sviktet av storsamfunnet. Will Kane (spilt av Gary Cooper) er sheriff i Hadleyville, New Mexico. Han har nettopp giftet seg med Amy Fowler (Grace Kelly), men hans bryllupsdag blir alt annet enn harmonisk. Den lovløse og voldelige Frank Miller, som han fikk fengslet for mange år siden, har nå returnert til den lille byen for å ta blodhevn på Kane. Kane prøver å samle innbyggerne for å stå sammen mot Miller og hans bande, men ingen er villige til å ta opp kampen. De vil beskytte sine økonomiske interesser og ber i stedet Kane om å flykte. Til og med hans nybakte kone er fristet til å svikte ham. Alt Kane har gjort for den lille byen har i en vanskelig situasjon med ett blitt glemt, og hans beste venner snur nå ryggen til ham. Som den gamle bluesstandarden konstaterer: Nobody Knows You When You’re Down and Out.
High Noon er regissert av Fred Zinnemann, som til da hadde en rekke verk i film noir-stil på merittlisten (deriblant den strålende Act of Violence, 1948). High Noon ble hans første western og med seg brakte han den dystre, nesten nihilistiske tematikken og den gnagende ambivalensen fra hans noir-periode. Zinnemann og manusforfatter Carl Foreman tar med High Noon et skritt vekk fra den ensporede positivismen og ukritiske ideologien de tidligere westernfilmene var gjennomsyret av. Med på laget var også stjernen Gary Cooper, kjent for sitt samarbeid med både Howard Hawks og Frank Capra. Cooper var 51 år da han spilte i High Noon, hele 28 år eldre enn Grace Kelly som spiller hans kone, og med tanke på hvor kommersielt viktig en troverdig romanse var på den tiden ble rollebesetningen ansett som et risikabelt grep. Likevel slo filmen an hos de brede lag og hanket inn fire Oscar-statuetter — Cooper fikk dermed en uventet suksess i sin karrieres høst.
High Noon er produsert i en svært anspent politisk periode. Begynnelsen på den kalde krigen splittet den amerikanske befolkningen og frykten for kommunismen førte til de velkjente McCarthy-høringene. Filmens manusforfatter Carl Foreman var en av de som ble avhørt av HUAC (House Un-American Activities Committee) og ble presset til å oppgi navn på kommunister, siden han hadde vært medlem av et kommunistisk parti ti år tidligere. Han nektet og dermed ble han sparket fra High Noon av produsent Stanley Kramer og svartelistet fra Hollywood i seks år — noe som førte til at han måtte jobbe i England under pseudonym. Svært mange aktører i Hollywood ble mistenkt og det spredde seg en nasjonal paranoia hvor det minste ”avvik” ble mistenkeliggjort. Disse tendensene mot å mistenke alle ”avvik” førte til en streng konformisme som satte sitt preg på 50-tallets USA.
Alt som kunne minne om sosialisme og såkalt ”rød ideologi” var ansett som farlig, anti-amerikansk og upatriotisk. Den sosialistiske ideologien i High Noons strenge kritikk av det usolidariske USA ble derfor sterkt kritisert av selverklærte patrioter som John Wayne (som kalte den ”un-American”) og regissør Howard Hawks. Sistnevnte mislikte High Noon såpass mye at han påstod at hans egen film Rio Bravo (1959) var et korrektiv til Zinnemanns løgnaktige film. High Noons pessimistiske syn på Amerika, avbildet som en gjeng usolidariske feiginger som var mest opptatt av sin egen kapital, skurret med den nasjonale identiteten som hadde blitt bygget opp siden den ”ville vesten” ble erobret.
Den etablerte narrativen var at amerikanerne siviliserte vesten, og dermed ble såkalt progress utelukkende sett på som positivt. Zinnemanns film portretterer den demokratiske massen som lite handlekraftig — den skjuler seg bak ord og lovnader i stedet for å ta tak i problemene. Det kan sees på som ekstra vågalt å forme denne kritikken innenfor den (på den tiden) arketypiske nasjonalistiske sjangeren ”western”, og på grunn av dette blir High Noon, blant annet av kritikeren Richard Slotkin (1), ansett for å være en tidlig revisjonistisk western. For der tidlige westernfilmer spilte på og videreførte de amerikanske mytene, skjøt High Noon de ned.
People gotta talk themselves into law and order before they do anything about it. Maybe because down deep they don’t care. They just don’t care.
Filmens bitende kritikk hadde en ekstra skarp brodd siden den ble produsert bare syv år etter andre verdenskrig. USAs posisjon som nøytral frem til angrepet på Pearl Harbor var et brennende tema som utvilsomt truet med å endre landets identitet som et eksepsjonelt folkeslag, siden de stod på sidelinjen mens udemokratiske krefter tok over Europa. Regissør Zinneman mistet begge sine foreldre i Holocaust, i likhet med mange andre amerikanske borgere. Følelsen av at det amerikanske folk var apatiske, usolidariske og regelrett feige kan tenkes å ha vært tanker som murret i kjølvannet av High Noon.
Det er interessant å lese David Thomsons kritikk av High Noon over 50 år etter filmen kom ut. Han skriver i boken Have You Seen? (2):
(…) High Noon works — though it would work better if Kane kept refusing help. I’m not sure, now or then, that the unwillingness to fight is fair to American civic spirit. Most Americans will fight anyone. Though I can believe that a man like Kane would prefer to do it alone.
Han ser på det som urealistisk at sheriffen ville ha bedt folket sitt om hjelp og ser heller at det hadde vært bedre om han nektet å få hjelp av dem. Thomson vil heller ha den tradisjonelle cowboyen som møter sin motstander mann mot mann, slik Eastwood og Leone foretrakk det. Den amerikanske individualismen står fortsatt sterkt i dag, med andre ord. Det ligger dypt forankret i den amerikanske folkesjelen en idé om at de er et solidarisk (hvor vi nordmenn kanskje vil kritisere deres fattigdomspolitikk som usolidarisk) og eksepsjonelt folk, så på dette området er High Noon ennå med på å forstyrre en vedtatt nasjonal narrativ.
High Noon er ikke bare opptatt av å rive ned etablerte tanker, men har også en konservativ kjerne. For sentralt står det solide ekteskapet mellom Kane og Fowler. Hun er den eneste som blir igjen og støtter sin mann når det stormer som verst. Zinnemann fokuserer på deres omfavnelse mot slutten, et tydelig budskap om ekteskapets sterke bånd i motsetning til det kalde og kyniske storsamfunnet. I tillegg fokuseres det på en tradisjonell og konservativ maskulinitet. Kane blir igjen og kjemper, for han er en ekte mann. Som Tex Ritter synger i tema-sangen, så kan han ikke dø som en feiging. Matthew Costello slår fast i sin analyse Rewriting High Noon (3) at Kanes assistent Harvey (spilt av Lloyd Bridges) representerer den nye generasjons sviktende moral:
Harvey clearly wants to be Kane: he is angry because Kane did not recommend him as his replacement; he is furious when the manager of the saloon suggests he is not as brave as Kane; he is sleeping with Kane’s former lover. Because Harvey represents the next generation, the film seems to suggest that the impatience and ignorance of youth undermine its ability to offer an adequate moral replacement for the generation that is passing away.
Gary Coopers Kane er dermed en maskulin rollemodell for den da ”mindre mandige” Harvey, og filmen kan tenkes å fremme tanken om den moderne mannens svake prinsipper. På denne måten selger High Noon en maskulinitetsmyte som er dypt forankret i den amerikanske mytologien. Som vampen Helen sier til Harvey:
You’re a good-looking boy: you’ve big, broad shoulders. But he’s a man. And it takes more than big, broad shoulders to make a man.
Å være en mann er ikke relatert til fysikk, men verdier og mot. På den annen side klarer filmen i hvert fall å utfordre den andre kjønnsmyten: den passive og hjelpeløse kvinnen. For Fowler blir ikke bare igjen for å være en symbolsk støtte for sin ektemann, men legger til side sin pasifistiske Kveker-tro og dreper en av bandittene i filmens klimaks. Hun redder dermed sin ektemanns liv og er den eneste i byen som er modig nok til å ta opp kampen mot urett.
Karakteren Will Kane er kanskje det mest spennende elementet i denne filmen, spesielt om man begynner å tenke over hans motiver. I følge Slotkin er han en hevner som setter loven til side for sine egne personlige følelser, noe jeg kan si meg enig i. Han går videre inn på karakterens navn, som han mener spiller på viljestyrke (derav Will) og Kain og Abel-myten — derav etternavnet Kane (Kain er Bibelens prototypiske morderskikkelse, som dreper sin bror). Det ligger dermed et mørke over Will.
Han og hans nemesis Frank Miller har tidligere hatt samme elsker, den meksikanske Helen, noe som gir dem et felles bånd og som muligens foreslår at de i bunn og grunn er like. Kontrastert mot den dydige kvekeren Amy, vitner den mørke Helen om en dyster fortid som vi bare kan ane konturene av. Det vi vet er at Kane er besatt av tanken på å ta knekken på Miller og i prosessen korrumperer han den rettskafne Amy, som ender opp som en morder for å hjelpe sin ektemann.
High Noon er med sine 85 spilleminutter en knapp film. Vi rekker ikke å få solide rollefigurer utbrodert i løpet av filmens gang, og tempoet virker noe forhastet når actionsekvensene først trår til. Derfor føles filmen litt halvhjertet, litt for enkel og karikert til virkelig å bli et mesterverk. Zinnemann bruker knapt western-landskapet i det hele tatt gjennom filmen, som i stedet foregår mye innendørs eller i landsbyens gater. Derfor føles High Noon, rent stilistisk, litt begrenset og til tider visuelt kjedelig.
Men den har likevel stått seg som en svært innflytelsesrik film og ikke bare på grunn av sin skarpe kritikk av det amerikanske samfunnet. Filmen spiller seg ut i såkalt real-time, hvor vi følger rollefiguren minutt for minutt mot high noon når bandittene kommer. Zinnemann bruker klokken aktivt for å bygge opp spenning — et kreativt og effektivt grep — og legger inn klokker i komposisjonen som forteller oss at det nærmer seg slaget tolv. I tillegg er Gary Cooper perfekt i rollen som Kane, noe som (skal vi tro mytene) ikke bare kan tilskrives hans skuespillertalent: Cooper hadde nemlig et blødende magesår under innspillingen noe som skal ha bidratt til hans forpinte og slitne ansiktsuttrykk.
High Noon har inspirert uttallige filmer, noen mener til og med den skapte sin helt egne subsjanger, med sin omskriving av westernmyten. Filmen blir fortsatt sett på som en ikonisk western som klarer å skape en nerve med sin sylskarpe klipping, selv om den til tider kan virke litt for ensporet og karikert.
*
1) Richard Slotkin – «Gunfighter Nation» s. 393
2) David Thomson – «Have You Seen?» s. 368
3) Matthew Costello – «Hollywood’s West» (red. Peter Rollins og John E. Connor) s. 179