I The New World begynte Terrence Malick å utvikle en ny og distinkt stil med nesten Renoir-aktige naturskildringer, poetisk voiceover, konstante kamerabevegelser, knappe dialoger og symfoniske lydspor med repeterende melodier. Der denne stilen hadde sine barnesykdommer i nevnte film og i den påfølgende The Tree of Life, har den endelig blitt perfeksjonert i To the Wonder. Her oppnår den en emosjonell kvalitet som på perfekt vis speiler filmens tematikk, som omhandler menneskets ordløse kommunikasjon med hverandre og ulike former for fangenskap og ufrihet.
Filmen skildrer en kvinne og hennes barn som flytter fra Frankrike til det rurale Amerika etter at hun faller for en sjarmerende amerikaner. Vi blir vitne til parets streben etter å forstå hverandre og ikke minst forstå seg selv. Men vi får aldri høre hva de krangler om. Malick formidler i stedet ansikter, kroppsbevegelser og blikk i det som noen oppfatter som en stilistisk eksess som bikker over i selvparodi. Merkelig nok oppfattet jeg den som inderlig og oppriktig i sin iver etter å skildre mennesker satt i fangenskap av sine følelser og av sine relasjoner. Der Malick forsvinner opp i skyene i den ofte kosmiske The Tree of Life, er han hele tiden på bakkenivå og i kontakt med mennesket i denne filmen. Av og til kan inderlighet og oppriktighet oppfattes som pompøst og selvhøytidelig. Jeg er glad Malick ikke la bånd på seg, for resultatet ble for meg tvers igjennom gripende.
Årets mest oppslukende og mørke filmopplevelse står Leviathan for. Oppkalt etter et bibelsk sjøuhyre, spiller Leviathan på det ukjente og monstrøse som befinner seg i våre omgivelser. Filmskaperne har ganske enkelt festet mange kameraer på en fiskebåt, klippet det og lagt på et dronende lydspor. Resultatet er forbløffende og overgår virkelig summen av delene. Døde fisker glir frem og tilbake på dekk, kjettinger senkes ned i det frådende havet, fiskere roper til hverandre gjennom den hylende vinden og måker sirkler skrikende over båten som spøkelsesaktige gribber. Regissørduo Castaing-Taylor og Paravel har laget en film som visker ut grensene mellom dokumentarfilm og fiksjonsfilm og som klarer å få tilskueren til å se en fullstendig ukjent virkelighet som bare filmmediet kan avsløre.
Med sin femte film trer endelig Rob Zombie frem som en selvstendig stemme frigjort fra de begrensende og reduserende sjangergrepene som preger hans tidligere filmer. The Lords of Salem er kompromissløs i sin deprimerende og tidvis groteske beretning om rusavhengighet fortalt via makabre metaforer. Filmen låner riktignok mange elementer fra horrorsjangeren, men klarer å utnytte referansene til å skape noe særegent og urovekkende. Zombies film er en tvers igjennom feel bad psykologisk grøsser som ikke passer for sarte tilskuere, men som fascinerer med sin innstendige og vågale behandling av et sårt, personlig drama.
Endelig kom Alfonso Cuaron med en ny film etter den strålende Children of Men (2006) og den ble heldigvis ingen skuffelse. Mange har kritisert Gravity for å ha en altfor enkel historie, men det er nettopp i denne enkelheten at Cuarón oppnår en eksistensialistisk dybde. For meg er filmen en skildring av menneskets eksistensielle angst og det er vel ingen setting som er mer passende for en slik tematikk enn mennesker som driver lydløst gjennom det tomme verdensrommet. Følelsen av å miste kontroll og å bli oppslukt av frykt er veldig grunnleggende følelser som sjelden har blitt uttrykt så tydelig og resonnerende som i denne filmen. I tillegg er Gravity en intens opplevelse – jeg har ikke sett en så spennende film på flere år.
En film om en mann som finner motet til å leve ut sin identitet som kvinne kan ofte ende opp som en endimensjonal utforskning av temaet. Heldigvis er Laurence Anyways så mye mer. Dette er først og fremst en veldig sterk kjærlighetshistorie, med en involverende handling som inkluderer to veldig godt skrevne rollefigurer, og deres opp- og nedturer. Filmen er fullstappet av poetiske visuelle ideer og et resonnerende lydspor som skaper mangfoldige meningsdimensjoner og følelser av en i utgangspunktet enkel historie. Helhetlig sett er Laurence Anyways en rørende og komplett original film, som vil stå seg som en fremtidig klassiker.
Woody Allen serverer endelig noe som er mørkt og oppriktig igjen, etter en rekke med intetsigende og forglemmelige filmer som To Rome with Love og Midnight in Paris. I Blue Jasmine skildrer Allen en kvinne som blir korrumpert av rikdom i så stor grad at hun ødelegger vennskap og bryter familiebånd. Når hun da til slutt mister denne rikdommen befinner hun seg i et grusomt limbo der hun ikke passer inn noen steder. Cate Blanchett gjør en av sine sterkeste rolleprestasjoner og klarer å få Jasmines historie til å bli genuint gripende. Jasmine representerer den siden ved alle mennesker som handler om stolthet og selvhevdelse, karaktertrekk som ofte fremmedgjør oss fra andre, og som kan etterlate oss i et fullstendig altoppslukende mørke. Dette er en moderne tragedie utført med Allensk snert.
The Counselor er en fullstendig umoderne film som bryter med nåtidens krav til det vi oppfatter som «naturlig dialog» og «velfortalte historier». Filmen er nesten et barokk Shakespeariansk drama, med utroverdige rollefigurer, filosofiske og komplekse dialoger og en handling som ikke er laget for å mane frem spenning eller følelser. Likevel er den besnærende med sin intrikate tematikk, mangfoldige lag med mening og allegorier, og med en glisende makaber attitude som man finner i amerikansk sørstatskultur. Hva annet kan man forvente når paret bak filmen er den særegne og mollstemte amerikanske forfatteren Cormac McCarthy og den velkjente kommersielle filmregissøren Ridley Scott? Årets potensielle kultfilm.
Quentin Tarantino har nok en gang laget en tvers igjennom underholdende film som omskriver og refererer til andre verk — denne gangen westernfilmer. Selv om filmen åpenbart har hentet inspirasjon fra spaghetti-westerns, gir Tarantinos skildring av sørstatene den et originalt preg og måten historien blir fortalt på er uforutsigbar og taler til filmens fordel. Mer enn musikken og de velskrevne replikkene, er det rollefigurene og deres omgivelser som fenger meg mest. Spesielt uforglemmelig er Leonardo Di Caprio som rik slaveeier og hans overdådig dekorerte sørstatshus fylt av slaver som blir brukt både som tjenere og som grotesk underholdning. Hans beste film siden Kill Bill.
Silikonfylte pupper glinser i sollyset og rumper rister i slow motion til et støyende dubsteplydspor. Åpningssekvensen til Spring Breakers går rett på sak og viser oss et bilde av en moderne subkultur som fort kan tolkes som en bitende kritikk av det moderne dekadente vestlige samfunnet. Men regissør Harmony Korine gjør det ikke så enkelt for seeren. Han klarer å få frem menneskelighet ut av sine flamboyante karakterer og skaper en film som på en nesten Pasolini-aktig måte portretterer tragiske skikkelser som lever på kant med og i kamp mot samfunnet. Selv om dette ikke er en like sterk film som Korines mesterverk Gummo, er den både unik og provokativ.
The Master var ikke helt den filmen jeg håpet på og en skuffet følelse satt igjen i kroppen etter at jeg så den for første gang. Dramaet mellom Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmans karakterer satt ikke så godt og ble aldri såpass utviklet at jeg ble interessert. Men i ettertid har The Master tatt bolig i meg, i form av bildefragmenter – spesielt strandsekvensen på begynnelsen og motorsykkelscenen – og Jonny Greenwoods fantastiske musikk. Jeg har slått meg til ro med at selv om filmen dypest sett ikke interesserer meg, har den en unik visuell kraft som overgår fortellingen. Den klarer å mane frem følelser som et musikkstykke, som berører i kraft av å være abstrakt og ordløst. Det er her Paul Thomas Andersons kvaliteter som regissør ligger.
11. Frances Ha (Baumbach)
12. Stoker (Park)
13. Like Someone in Love (Kiarostami)
14. The Conjuring (Wan)
15. Gebo and the Shadow (de Oliveira)
16. Shadow Dancer (Marsh)
17. No (Larrain)
18. Dom Över Död Man (Troell)
19. Rhino Season (Ghobadi)
20. Tabu (Gomes)
Årets verste filmer (rangert): A Good Day to Die Hard, World War Z, Pacific Rim og The Great Gatsby.