Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jules Dassins Night and the City vises fra og med onsdag 2. mars, og har fellesvisning på de digitale cinematekene torsdag 3. mars. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek. Omtalen nedenfor inneholder enkelte spoilere.
*
Etter å ha blitt svartelistet i Hollywood for kommunistiske sympatier, laget Jules Dassin en tvers igjennom misantropisk film om den usle og tragiske rollefiguren Harry Fabian. I Dassins univers ser vi et ødelagt samfunn der sosial mobilitet er umulig og enhver streben etter suksess fører en lengre ned i kvikksanden.
En jaget mann løper mellom grelle skygger midt i London. Han flykter frenetisk gjennom en stor og åpen plass foran et høyverdig bygg med majestetiske søyler. Kontrastene mellom denne ynkelige skikkelsen og de mektige institusjonene understrekes.
Mannen som blir forfulgt er Harry Fabian (Richard Widmark), en såkalt ne’er do well – en mislykket svindler som alltid roter seg bort i trøbbel. Han mangler gode venner, men er i et kjærlighetsforhold med den ærlige og godhjertede Mary (Gene Tierney), som alltid står trofast ved hans side. Det tar ikke lang tid før Fabian nok engang vikler seg inn i et livsfarlig nett, ved å prøve lykken som wrestling-promotør; metodene han anvender for å nå sine mål baserer seg utelukkende på tyverier og bedrag.
I Dassins mørke noir-univers finnes få lyspunkter, og bit for bit raseres hovedpersonens håp om å bli Londons største promotør. Fabian er beskjeden når han formulerer sine ambisjoner overfor Mary: «I just want to be somebody». Han vil imidlertid ikke bare være noe, han vil være på toppen av hierarkiet. Richard Widmark gjør en fremragende skuespillerprestasjon, og med sitt forpinte ansiktsuttrykk maner han frem det stakkarslige og usle ved Harry Fabian, denne kongen av rennesteinen som svøper seg i kapper av selvbedrag.
Jules Dassin var, til tross for sitt franksklingende navn, født i Connecticut i USA og skapte sitt ry i filmbransjen med flere glimrende film noir-titler som Thieves Highway (1949), The Naked City (1948) og Brute Force (1947). Dassins noir-filmer var bekmørke og inneholdt ofte intens vold (som sistnevnte tittel bærer bud om). I sin bok om filmvold, Classical Film Violence, skriver Stephen Prince at Dassin filmer volden i Brute Force «with rage, pain and sadistic frenzy, so that it is not just the high body count that takes the carnage to an impressive level but the extreme brutality in which it is inflicted» (s.165).
Dassin kaster i det hele tatt et svært dystert blikk på menneskeheten i etterkrigsårene, og lar ikke publikum slippe unna med unnvikende voldsskildringer. Hans hang til dramatiske nærbilder, skeive kameravinkler og fortettede komposisjoner skaper ytterligere intensitet, og gjør filmene dynamiske og visuelt interessante. Disse komponentene gjør seg også gjeldende i Night and the City, som bades i dramatisk chiaroscuro-lys og domineres av klaustrofobiske bilderammer.
Dassin var også opptatt av politikk, og hadde tidligere vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet. På slutten av 40-tallet var USA midt i en såkalt red scare – en frykt for kommunistisk revolusjon i USA, som blant annet ledet den amerikanske senatoren Joseph McCarthy til å starte en heksejakt på potensielle venstrevridde i befolkningen.
På bakgrunn av sitt tidligere medlemskap av det amerikanske kommunistpartiet, havnet Dassin på en svarteliste som forhindret ham i å jobbe med film i USA, i likhet med andre kjente filmpersonligheter som Edward Dmytryk, Charles Chaplin og Luis Bunuel. Dassin måtte dermed lage Night in the City i England og filmet mange av scenene på location i London.
Regissørens politiske syn er tydelig til stede i Night and the City. Fabians desperate ønske om å bli byens største promotør kan leses som en kritikk av den amerikanske drømmen; ideen om at hvem som helst kan klatre den sosiale rangstigen med hardt arbeid. Her viser Dassin hvilke konsekvenser et individualisert og kapitalistisk system kan frembringe på det personlige plan i jakten etter anerkjennelse og rikdom.
Fabians ambisjoner resulterer i egoisme, og tvinger ham til å svindle menneskene som står ham nærmest. Han stjeler penger fra kjæresten Mary og lurer sin venn Helen til å tro at hun har eierskap i en nattklubb. Dette er en verden der alle verner om sine egne interesser og når som helst kan dolke sine nærmeste i ryggen for profitt. (Filmens eneste redelige rollefigur er nettopp Mary, som kan kritiseres for å fremstå i overkant endimensjonal og godhjertet.)
Som antydet, er Dassin skeptisk til at individet virkelig kan klatre på den sosiale stigen. Fabian vil bevise for seg selv at han ikke er så tarvelig som alle tror, og ønsker å heve seg over sin bakgrunn. Som han så treffende ordlegger seg i en av filmens avsluttende scener: «All my life I’ve been running. From welfare officers, thugs, my father».
Til slutt får vi sympati med denne stakkarslige skikkelsen, som har blitt utstøtt fra både samfunn og familie, der han i et siste desperat forsøk på å lykkes forsøker å overtale kjæresten sin til å tyste på ham for å innkassere en dusør på $1000. Da har han i hvert fall bidratt til noe. Der finnes ingen vei videre for Fabian, og i realismens navn ender han slik konkurrenten forutser: «You were born a hustler, you will die a hustler.» Det levnes ingen rom for klassemobilitet i Dassins univers.
En stakket stund ser det imidlertid lovende ut for Fabian, idet han overtaler en gammel, gresk wrestlinghelt ved navn Gregorius til å arbeide for seg. Vedkommende mener sporten har blitt vulgær og populistisk, og at dens gresk-romerske arv indikerer noe ærefullt; for Gregorius er sporten en tidligere opphøyet kunstform forvandlet til lavpannet underholdning.
Gregorius representerer mennesker med æreskodeks og klare verdier, som tar avstand fra populisme og enkle snarveier. På denne måten er Gregorius Fabians rake motsetning. Fabian snur kappen med vinden og er en opportunist i ordets rette forstand. Bryteren lar seg imidlertid narre av Fabian, som oppfordrer ham til å vise at den gresk-romerske versjonen av wrestling er å foretrekke, og at dens overlegenhet bør demonstreres i praksis, via et møte med The Strangler – en representant for den skitne og spekulative retningen sporten har tatt. I en av filmens uforglemmelige sekvenser, skildrer Dassin denne duellen, som ender i tragedie.
Brytekampen står som en sentral metafor for Fabians egen skjebnekamp, og på symbolsk vis er det nettopp The Strangler som til slutt gjør ende på Fabian, midt på lyse dagen i Londons gater. Det dagligdagse preget som henger over denne scenen, gjør hovedpersonens død enda mer tragisk. Når The Strangler spaserer rolig bort til broen og kaster Fabians døde kropp i vannet, mens Kristo – hans argeste konkurrent – kaster sneipen sin foraktfullt i det samme vannet, er Night and the City film noir på sitt aller mest pessimistiske.
Med et besnærende filmspråk, preget av intense nærbilder og knivskarpe kontraster mellom lys og mørke, lykkes Night and the City med å tegne et overbevisende – om enn svært pessimistisk – bilde av klassestrukturer og kapitalismens forråtnelse av menneskelige verdier.