Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. John Fords The Searchers (1956) vises fra og med torsdag 24. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
John Fords The Searchers (1956) treffer fortsatt en nerve, sekstiseks år etter premieren. Filmens utforskning av rasisme og fremmedfrykt på 1800-tallet avdekker et tabu i dagens Amerika: Historien om landets fortid som en frihavn for immigranter fra alle verdenshjørner lever parallelt med hvit nasjonalisme.
The Searchers er en hjørnesten i amerikansk filmkultur og et nav i westernsjangeren – og en bekmørk utforskning av konfliktene knyttet til hudfarge og kultur i USA, nærmere bestemt krigingen mellom amerikanske urfolk og hvite på 1800-tallet. Ford iscenesetter og dramatiserer det dype hatet og rasismen som har boblet gjennom nasjonens historie, og med sitt storslåtte bildespråk skaper han et brutalt epos over menneskehetens styggeste sider.
Til tross for dens historiske forankring, er tematikken stadig aktuell; i dagens «MAGA-USA» er nasjonalistiske verdier og fremmedfrykt fortsatt av stor politisk betydning. Fremveksten av det såkalte alt-right som dyrker rasistiske fortellinger, Trumps såkalte «muslim ban» (der han utstedte en presidentordre om å stoppe innvandring fra enkelte muslimske land til USA) og hetsen av muslimske politikere som Ilhan Omar viser intoleransen som fortsatt er sterkt til stede.
The Searchers starter med Uncle Ethan (John Wayne) som returnerer til sin brors familie. Han har vært borte i åtte år etter å ha deltatt i den amerikanske borgerkrigen på den tapende siden, og det spekuleres i om han dessuten har bidratt til den meksikanske revolusjonen. Ved sin hjemkomst blir Ethan møtt med kommentaren «Ah, the prodigal brother. When did you come back»? Her hentydes det til den bibelske lignelsen om den fortapte sønn som skusler bort farsarven sin på alkohol, prostituerte og gambling, men som returnerer som en angrende synder idet nøden blir for stor. Allerede her fornemmer man mørket som tynger Ethan; han er ikke den gode, trofaste sønnen som ble igjen, men synderen som forlot sin familie til fordel for mindre prisverdige drifter. Slik forstår vi at The Searchers ikke er noen heltefortelling, men et innblikk i menneskesinnets mørkere avkroker.
Ethan og en gjeng bevæpnede menn blir lokket vekk av en Comanche-stamme, ledet av den brutale Chief Cicatriz eller Scar som han også blir kalt. Når de vender hjem finner de et hus i flammer, og Ethans familie er drept bortsett fra den yngste jenta, Debbie, som er Ethans niese, og den eldre Lucy, som begge har blitt bortført av Comanchene. Denne «urscenen» kan vi spore tilbake til mange rasistiske fortellinger i amerikansk historie, for eksempel D.W. Griffiths The Birth of a Nation (1915), der svarte bortfører hvite jenter. I det virkelige USA kunne fargede menn bli lynsjet bare de hadde fått øyekontakt med en hvit jente eller bedrevet forsiktig flørting, som i den tragiske historien til Emmett Till. Men der The Birth of a Nation maler et heltebilde av den hvite mannen som skal redde jenta fra «de onde svarte», er The Searchers kritisk til Ethans intensjoner.
John Ford har blitt kritisert for sin fremstilling av amerikanske urfolk, og i tidlige Ford-filmer som Stagecoach og Rio Grande er stereotypene problematiske. Men selv om Comanchene forblir «ukjente fremmede» i The Searchers, fremstår de mindre brutale og mer rasjonelle enn de hvite – vi kan bedre forstå handlingene deres enn Ethan sine. Ford undersøker hvordan konflikter mellom folkegrupper oppstår og hva som motiverer voldsbruken, så ingen av partene kommer spesielt godt ut av det.
Videre kommer Ethans følge over en død Comanche som er gravlagt under en stein, og peprer den døde med kuler for å uttrykke sin avsky. Selve lakmustesten på sivilisert liv ligger i hvordan vi klarer å forholde oss til urett begått mot oss, og nettopp i selvjustis og gjengmentalitet trer menneskers mørkeste sider frem. Ford har undersøkt dette flere ganger tidligere, blant annet i Young Mr. Lincoln (1939), der en blodtørstig mobb vil lynsje to fremmede uten rettssak. I likhet med Young Mr Lincoln vokser ikke hatet og hevntrangen i The Searchers ut av sympati med ofrene, men fra fremmedfrykt. Dette blir tydelig idet Laurie (Vera Miles) advarer om at Ethan kommer til å skyte Debbie om han finner henne, ettersom hun har blitt assimilert av Comanche-stammen.
Her berører filmen et tema som fortsatt preger USA: Visse miljøers frykt for at såkalt «hvit kultur» og «hvithet» skal bli marginalisert eller forminsket over tid. Særlig bekymringsverdig er det at tankegodset får fotfeste også til en viss grad hos amerikanere som ellers ikke sogner til den ytre høyresiden. Har vi å gjøre med latent og fortrengt frykt? Dette er et ubehagelig tema, for enkelte studier indikerer en foruroligende tendens: Pew Researchs undersøkelse fra 2019 avdekket at hele 46 prosent av hvite som ble spurt mente at en majoritet av ikke-hvite i fremtidens USA vil svekke amerikansk kultur. De som var spurt stemte både på Det republikanske parti og Demokratene. Det kan være at mange har svart slik fordi spørsmålet er ledende, og at de egentlig ikke tenker så mye over slikt til vanlig, eller så er dette en holdning mange faktisk har.
Årsaken kan være demografiske studier publisert de siste årene, som hevder at hvite vil slutte å være en majoritet i Amerika i 2050 om man slår sammen alle andre minoritetskategorier. Slike tabloide overskrifter forenkler grovt hva etnisitet egentlig er, men kan likevel bidra til å skape uro. Hva som egentlig betegner «hvit» er veldig uklart, og med tanke på mengden av mennesker i USA som er født med foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre med ulik hudfarge, er det vanskelig å forstå hva slike demografiske undersøkelser egentlig er ment å fortelle oss. For er kultur noe som helt uten videre kan knyttes til hudfarge?
Sosiologiprofessor Richard Alba kaller frykten for «hvit minoritet» i USA for en falsk og polariserende myte, og henviser til at «den sosiale betydningen av hvit og ikke-hvit er i hurtig endring». Tidlig på 1900-tallet ble italienere sett ned på i USA, på grunn av utbredt fattigdom og som en del av en anti-katolsk holdning, men nå er det få som deler et slikt syn. Det viser at kategorier og forståelser endrer seg over tid, men også at det hviler en «falsk» enhet bak kategorier som «hvit». Til tross for at USA kan sies å ha en utbredt multietnisitet, at mange anser seg selv for å tilhøre flere etnisiteter, så er amerikanerne, på grunn av sin historie, mer opptatt av hudfarge enn mange andre land. Det er forståelig all den tid minoriteter i landet stadig opplever diskriminering og vold, men mange forskere har for vane å klassifisere svar ut fra betegnelser som hvit, svart, hispanic osv. I noen studier kan slike betegnelser være viktige for å avdekke systemisk diskriminering, men i andre sammenhenger kan slike kategorier være uklare og feilaktige, preget av antagelser og fordommer. Denne spenningen er bygd inn i selve fundamentet til The Searchers.
I en av filmens første scener, viser Ethan sin iboende rasisme når han gir Martin, familiens adopterte sønn, en kald skulder på bakgrunn av at han er én åttendedel Cherokee. Hentydningen kan gjenspeile begrepet octaroon, en rasistisk betegnelse av mennesker som var én åttendedel svarte, hvilket man i noen stater mente burde frata disse menneskene sin stemmerett (forslagene ble avvist av amerikansk høyesterett i 1860). At Martin blir behandlet slik av Ethan på bakgrunn av at én av besteforeldrene var Cherokee, demonstrerer hans ekstreme rasistiske renhetstanke. Utover i filmen glir imidlertid Ethans rasisme over til å bli noe litt annet – han ønsker å ta livet av Debbie, som er hvit, fordi hun har blitt assimilert inn i Comanche-kulturen og føler tilhørighet med urbefolkningen.
Ethan «overkommer» fordommene mot Martin, og proklamerer at gutten skal bli hans arving. Martin påpeker at Debbie bør være først i rekken, men skjønner at Ethan planlegger å ta livet av niesen sin. Rasismen erstattes av kulturkrig – at kontakt med og aksept av Comanchenes kultur er det ultimate svik. Hatet kan forstås som det Julia Kristeva betegner som «abjektet», det som vi psykologisk prøver å støte bort: «It is thus not the lack of cleanliness or health that causes abjection but what disturbs identity, system, and order. What does not respect borders, positions, rules. The in-between, the ambiguous, the composite.»
I et rasistisk verdensbilde representerer Debbie en trussel mot systemet, mot orden, ved å være hvit, men kle seg, snakke og oppføre seg som Comanche. Dette leder oss igjen til USA anno 2022. Skal landet ha noe håp om forsoning og harmoni er man nødt til å ta et oppgjør mot denne bakenforliggende angsten og forstå at impulsene som driver mennesker til å kategorisere hverandre etter tydelig avgrensede merkelapper ofte kan være destruktive. Tanker om enhetlige og klart avgrensede identitetskategorier må kanskje utfordres og reevalueres.
Ethan og Comanche-lederen Scar speiler hverandre: I teksten «What Makes a Man to Wander» hevder Kirsten Day at begge er drevet av hevn. Scar tar hvite menneskers skalper som hevn for drapet på hans to sønner; Ethan fullfører sin transformasjon mot slutten av filmen ved å ta skalpen til nettopp Scar og dermed «effectively becoming what he hates». Day finner også andre paralleller i hvordan begge mestrer den andres språk i forbausende høy grad. Scar er spilt av en hvit og tyskættet skuespiller ved navn Henry Brandon – noe som ikke var uvanlig i Hollywood på den tiden. Mange hvite skuespillere spilte amerikanske urfolk, mens de selv måtte ta til takke med mindre roller eller være statister. Grepet er åpenbart problematisk, men i The Searchers sitt tilfelle bringer det med seg en utilsiktet, ekstra dimensjon – for kan det tenkes at Scar har hvite forfedre? Rent visuelt personifiserer han en sammensmelting av de to kulturene, og forsterker følelsen av ustabile identiter vi finner i Martin, Debbie og til og med Ethan selv, som ifølge Day bærer en «Native American spirit stick». Scar, på sin side, ikler seg Ethans gave til Debbie: en medalje for deltakelse i den Mexicanske borgerkrigen.
I filmens dramatiske klimaks ombestemmer Ethan seg og sparer Debbie. Etter han får fatt i den flyktende jenta, griper han tak i henne med makt, løfter henne, og sier «let’s go home». Når hun ser opp på sin onkel, mangler blikket retning; hun holder rundt ham og musikken sveller triumferende, men gjenforeningen med familien fremstår gledesløs. Vi undrer oss over hvilket hjem Ethan hentyder til, for verken Debbie eller nomadene Ethan og Scar finner noe stabilt «hjem» i The Searchers. Slik som deres flyktige identiteter, er «hjem» enda et konsept preget av tvetydighet og ambivalens. Om Ethan faktisk har endret seg, forblir et åpent spørsmål.
Indre og ytre landskap er preget av fortidens herjinger; det er noe spøkelsesaktig over John Fords magnum opus. Ved å rette søkelyset mot vår ustabile identitet og uklare skillelinjer mellom kulturer, og advare mot ideologiske behov for ensretting, kategorisering og dikotomier, blir The Searchers en av de store revisjonistiske sjangerfilmene.