Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Anatomy of a Murder vises fra og med torsdag 24. februar i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

Otto Premingers Anatomy of a Murder («En studie i mord») er kanskje filmhistoriens mest fullkomne rettssalsdrama. Det skyldes ikke bare Duke Ellingtons mesterlige jazz-lydspor, Wendell Mayes’ velskrevne og vittige replikker, imponerende skuespillerprestasjoner og en fortelling som hele tiden overrasker seeren. Premingers film utfører en klinisk undersøkelse av rettsvesenet, som avdekker det ene ubehagelige spørsmålet etter det andre.

Anatomy of a Murder er basert på en bok av den tidligere advokaten John D. Voelker, inspirert av en drapssak han selv hadde arbeidet med. Filmen lå an til å bli et populært og anerkjent verk allerede på produksjonsstadiet: Den folkekjære James Stewart spilte hovedrollen, nevnte Duke Ellington stod for filmmusikken og regien var signert en av Hollywoods mest profilerte i sin tid.

Preminger fikk et godt omdømme på 1940-tallet med noir-filmer som Laura, Fallen Angel og Whirlpool – filmer Chris Fujiwara betegner som «black-and-white films with ambiguous narratives foregrounding male obsession and female perversities». Disse trekkene er også til stede i Anatomy of a Murder, men mer implisitt. I tillegg finner vi noir-elementer i det ofte misantropiske blikket på rollefigurene. For hvem er egentlig ærlige mennesker i denne filmen?

Anatomy of a Murder skildrer rettssaken mot løytnant Frederick Minion (Ben Gazzara), som har drept sin kones angivelige voldtektsmann. Advokaten Paul Biegler (Stewart) tar saken, men allerede fra begynnelsen av er det noe som skurrer. Offerets beskrivelse av voldtekten preges av logiske brister, og drapsmannen er tydelig på at han med overlegg oppsøkte den påståtte voldtektsmannen for å ta livet av ham. Ved hjelp av Pauls juridiske kunnskap, kommer de frem til at drapet ble begått i et øyeblikk av midlertidig utilregnelighet. Dermed finnes det en mulighet for frifinnelse. Men er ikke Minion dypest sett skyldig? Med dette som utgangspunkt, retter Preminger et kritisk søkelys både mot rettsvesenet og moralverdiene i 50-tallets USA.

En postmoderne dekonstruksjon av rettsvesenet

Preminger kretser rundt de juridiske prosessene, og på møysommelig vis, gir han tilskueren innsikt i hvordan en advokat bygger sin sak. Under Bieglers første møte med den anklagede Minion, er det tydelig at mannens egen omtale av hendelsen må kategoriseres som en straffbar handling. Minion forstår ikke de juridiske prosessene, og Paul prøver iherdig å få ham til å innse hvordan han må ordlegge seg for å oppnå fordeler. Under neste møte forsøker Minion flere strategier for å høres overbevisende ut, men Paul er fremdeles ikke fornøy, for klientens unnskyldning er ikke juridisk korrekt:

Because your wife was raped, you will have favorable atmosphere in the courtroom… What you need is a legal peg so that the jury can hang up their sympathy on your behalf. What is your legal excuse, lieutenant? What is your legal excuse for killing Barney Quill?

Ved hjelp av Bieglers hinting, finner endelig Minion en overbevisende formulering som beskriver tilstanden han var i da han begikk drapet. Den juridiske sjargongen fortolker virkeligheten og transformerer ”sannheten”: drapet var en konsekvens av en ”uimotståelig impuls”, en variant av ”midlertidig utilregnlighet”. Paul smiler tilfreds og tar saken.

Det var en genistrek av Preminger å bruke Stewart i denne rollen, for skuespillerens ærlige og likendes fremtoning gjør det vanskeligere å akseptere rollefiguren som kynisk og umoralsk. I tillegg fremkommer det – i samtale med en annen advokat – at Pauls instruering ikke har vært av verste sort:

Parnell McCarthy: Did you give him the Well-Known Lecture?

Paul Biegler: If you mean, did I coach him into a phony story, no.

Parnell McCarthy: Maybe you’re too pure, Paul. Too pure for the natural impurities of the law.

Her er det tydelig at Paul tøyer sannheten for McCarthy, for han har i det minste vært farlig nær å instruere Manion på uetisk vis. Den udefinerbare Paul er i grunnen symptomatisk for hele filmen, som opererer i et spennende grenseområde av tvetydighet og usikkerhet. Det er som om Anatomy of a Murder følger Pauls credo, som han artikulerer til Laura Minion: «As a lawyer I’ve had to learn that people aren’t just good or bad. People are many things.» Preminger omfavner denne tankegangen helhjertet i alle ledd av filmen. Som Fujiwara uttrykker det: «In his (Preminger’s) impassive long takes, different ideologies and points of view battle for dominance; his films emphasise pragmatism but gravitate toward irony, doubt, and enigma.»

På denne måten kan Preminger forstås som en tidlig postmoderne filmregissør; han unngår pyntelige narrativer som forklarer og rasjonaliserer hendelser for publikummet («Reason is a fiction that is constructed to explain the inexplicable events of the narrative», hevder Fujiwara). Som tilskuere blir vi servert mange rasjonelle forklaringer på hendelsesforløpene, men til slutt sitter vi igjen med følelsen av at noe skurrer. Vi blir vitne til konstruksjonen av «sannheter» og den haltende mekanikken bak en av søylene i det moderne demokratiet avsløres: rettsvesenet.

Det er imidlertid ikke bare Minion som coaches. Under rettssaken fremkommer det at aktoratet har bedt vitnet sitt om å bruke spesifikke ord for at den anklagede skal fremstå i et dårlig lys. Biegler avslører de manipulerende grepene, og gjør et poeng ut av dette for juryen. Her gjelder det å få aktoratet til å fremstå som uredelige.

Biegler anvender også andre triks for å påvirke juryen. Han kommer med innvendinger, selv om han vet at dommeren vil erklære dem ugyldige. Disse er ufine, av og til rent ut fornærmende overfor vitnene. Biegler ligner ofte en representant fra tabloidpressen, snarere enn en respektert advokat. Advokatens innvendinger avfeies av dommeren, juryen blir bedt om å ignorere kommentaren, som blir strøket fra rettsprotokollene.

Frederick Minion: How can a jury disregard what it’s already heard?

Paul Biegler: They can’t, Lieutenant. They can’t.

Ved hjelp av innsikt i menneskets psyke, er gode advokater i stand til å manipulere juryen. Salens regler er rasjonelle og formelle, men klarer ikke nulle ut de psykologiske dimensjonene i rettsprosessen. Det hele fortoner seg som et spill der reglene tilsynelatende fungerer, men hvor regelbrudd former spillets gang på uopprettelig vis.

Mysteriet Laura

I portretteringen av Laura Minion (Lee Remick) finner man overraskende nok feministiske undertoner, og denne rollefiguren er kanskje filmens mest fascinerende element. Selv om hun typisk nok er fremstilt som et nokså passivt offer – til tross for sin pågående seksualitet – er der noe interessant som foregår under overflaten. Vi blir aldri kloke på hvem hun egentlig er; det skjuler seg en mer tragisk figur bak Laura Minion enn den man ser ved første øyekast.

Voldtekten av Laura står sentralt. Laura fremstilles som en kvinne som flørter med og ønsker oppmerksomhet fra menn. Dermed impliseres det at påstanden om voldtekt kan være en strategi for å skjule utroskap. For det første er forklaringen hennes merkelig. Laura setter seg i bilen til en mann hun ikke kjenner, de kjører ned til den såkalte ”lovers lane”, hvorpå han eksplisitt forteller at han akter å voldta henne. Selvmotsigende beskrivelser av forløpet, indikerer at hun ikke byr på den fulle sannheten. De medisinske undersøkelsene klarer ikke fastslå voldtekt, men kan heller ikke utelukke et slikt overgrep.

På den annen side har hun blåmerker på kroppen, og vedommendes avrevne truse blir funnet i en skittentøyssjakt der drapsofferet bodde (ble undertøyet revet av i aggresjon eller lidenskap?). Preminger utfordrer sitt publikum. Er vi, i likhet med juryen, tilbøyelige til å tro at hun hadde frivillig sex med mannen fordi hun utstråler ”promiskuitet”? Betviler vi kvinnens fortelling fordi hun er seksuelt frigjort?

I rettssalen må Laura spille rollen som den anstendige, eksemplariske husmoren. Hun må skjule det lange håret sitt under en hatt, bruke en anstendig dress og ikle seg svarte briller. Paul Biegler, i en underlig speiling av Alfred Hitchcocks Vertigo – som hadde premiere året før Premingers film, med nettopp James Stewart i hovedrollen – dikterer hvordan Laura skal kle seg og te seg. Hun må spille en rolle for rettssalen og juryen, men i dette ligger også en underliggende kommentar om menns behov for å kontrollere kvinner, og da spesielt kvinners seksualitet.

Laura blir objektifisert og delvis latterliggjort under rettssaken. Advokatene snakker om den avrevne trusen hennes, mens salen bryter ut i latter. Voldtektsanklagen blir anset tsom mistenkelig fordi hun liker å dra på barer, drikke og danse. Det blir sagt at hun «swished her hips as she used the pinball machine», og det lettkledde antrekket hennes blir gjenstand for omstendelig analyse. Der råder en sensasjonalistisk interesse for kvinnens privatliv, og advokatene opplever tilsynelatende en viss tilfredsstillelse av å stille henne spørsmål på en nedlatende og moralistisk måte.

Mennenes kontroll over Laura er gjennomgående. Da Laura flørter med Paul i bilen og tar hånden hans, gjør han henne oppmerksom på at ektemannen følger med fra fengselsvinduet. Lauras skremte blikk antyder hvilken kontroll ektemannen har over henne, og hvor redd hun er for hans eksplosive sinne.

I det som kanskje er filmens avslørende scene, støter Paul tilfeldigvis på Laura i en bar. Laura danser med fremmede menn og er mildt beruset. Paul tar henne i hånden med makt, drar henne ut av baren og forkynner følgende:

Friends or no friends, you’re going home… Until this trial is over, you are going to be a meek little housewife with hornerimmed spectacles, and you’re going to stay away from men and jukejoints and booze and pinball machines. And you’re going to wear a skirt and low-heeled shoes and a girdle. Laura, believe me, I’m not the one to complain about an attractive jiggle but just save that jiggle for your husband to look at if I get him out of jail.

Her kommer Pauls moralisme tydelig frem: Laura skal bare være attraktiv for ektemannen sin. Han utviser her kontroll over kvinnen, som en del av sitt arbeid for å frifinne mannen – men det ligger mer bak. Da han følger henne til bilen, uttrykker han tydelig aggresjon idet han slenger henne inn i bilsetet:

Når de er fremmed ved Lauras hjem, spør hun om han vil komme inn. Er hun ute etter sex eller hengivenhet fra en annen mann? Slik tolker i alle fall Paul signalene, og avslår invitasjonen. Preminger holder kameraet på det sårede og triste ansiktet til Laura etter at Paul har dratt. Ville hun egentlig bare åpne seg for Paul og avsløre hemmeligheten om en voldelig og kontrollerende ektemann? Pauls fordommsfulle syn på Laura som en promiskuøs kvinne, gjør at han blindes for vedkommendes tragedie.

Så hvem er egentlig Laura? Til å begynne med virker hun selvsikker og flørtende. Hun spaserer inn på Pauls kontor med solbriller foran øynene. Etter hvert tar hun dem av og avslører en blåveis. Dette er en sentral metafor for Lauras karakter. Bak staffasjen og selvsikkerheten finner man spor av en dysfunksjonell og tragisk rollefigur.

Etter at Paul får Frederick frikjent, dukker en lykkelig Laura opp for å takke advokaten. Det er imidlertid noe med scenen som skurrer. Etter å ha sett den flere ganger, er jeg av den oppfatning at Laura virker beruset. Hun ler mye, snøvler litt, og må støtte seg på rekkverket. Noe er galt. Dette leder oss videre til filmens siste sekvens. Paul reiser ut til Laura og Frederick for å hente advokathonoraret sitt.

Her møter han en oppsynsmann som informerer at paret har dratt sin vei. Han opplyser om at Laura gråt og at de la fra seg noe søppel. Paul finner en flaske gin og en høyhælt sko, samt en lapp fra Frederick: «Jeg fikk visst en uimotståelig impuls til å dra herifra.»

Frederick har lurt Paul for honoraret, og spøken refererer til grunnlaget for frifinnelsen. Seeren gir oss ubehagelig følelse av at Frederick kanskje var skyldig likevel. I alle tilfeller fremstår han som en usympatisk og uærlig rollefigur. Men den største tragedien er at Laura kanskje er fanget i et voldelig og destruktivt forhold. Ginflasken speiler den forrige scenen, der Laura fremstod beruset, og den høyhælte skoen kan symbolisere at Lauras promiskuøse tendenser har blitt temmet av mannen. I tillegg er skoen skadet.

Filmen ender med noen dissonerende og høyfrekvente støt fra en trompet, samtidig som kameraet zoomer inn på søppelkassen, der skoen henger på kanten (se bildet over). En grell og bitter visualisering av Lauras fremtid. Tilskueren blir snytt for katarsis; ubehagelige spørsmål blir hengende i luften. Hva vil skje med Laura?

Premingers anatomiske studie gir ingen klare konklusjoner på spørsmålene som stilles underveis. I stedet avslører den irrganger i rettssystemet, som snirkler seg i alle retninger og aldri leder noen vei. Er det mulig å komme frem til sannheten i en rettssak? Vil det alltid være slik at ulike sannheter eksisterer på siden av hverandre? Var Frederick skyldig? Ble Laura voldtatt?

Det er i skildringen av Lauras rollefigur at Anatomy of a Murder virkelig løfter seg til å bli en klassiker, og det slagkraftige siste bildet etterlater en uro som blir værende lenge etter at Ellingtons skingrende trompettoner dør ut.

*

Kilder:

Fujiwara, Chris. Otto Preminger: http://sensesofcinema.com/2002/great-directors/preminger/