BIFF 2011: Isbreene er i ferd med å smelte, global oppvarming ødelegger polene og en stadig økende modernisering utsletter urgamle kulturer. Midt oppi alt dette står Ragnar Axelsson og dokumenterer iherdig hva som er i ferd med å svinne hen.

Helikopterbilder av Grønland viser oss en mørk realitet. Milevis med forurenset snø, kullsort og dyster, setter anslaget for en film som tar for seg det kunstneriske livet til den prisbelønte islandske fotografen Ragnar Axelsson og den stadige ødeleggelsen av Arktis. The Last Days of the Arctic, laget av Magnús V. Sigurðsson, formidler omstendighetene rundt bildene til Axelsson og vi blir bedre kjent med menneskene vi ellers bare kunne ha lest de stumme ansiktene til i hans bilder: Inuitter som er ute på jakt, gamle islendinger som lever i isolasjon i værbitte områder og bønder som lever langt utenfor det moderne samfunnet. Det er de siste restene av en fortapt kultur. Axelsson dokumenterer de siste desperate åndedragene til mennesker som lever utenfor et komfortabelt og altoppslukende forbrukersamfunn. På denne måten er filmen og, enda viktigere, Axelssons bilder uvurderlige som en hardtslående og tankvekkende kritikk av en stadig global kulturell forflatning.

For det er Axelssons bilder som er juvelen i The Last Days of the Arctic. Filmen i seg selv har diverse problemer. Axelssons ustødige engelsk er egentlig bare sjarmerende, men filmen lider av at han avleverer replikkene litt vel jovialt og hverdagslig, noen ganger monotont. Det fører til at filmen ikke virker like poetisk og viktig som den burde. I tillegg virker ikke manuset alltid til å være like godt skrevet og er preget av en del språklige klisjeer. I en sekvens beskriver Axelsson hans natt under stjernehimmelen med inuitter som: «That experience made me feel like the richest man in the whole world».

Et annet problem er at regissøren ikke har vært så veldig nøye på hvordan han komponerer bildene. Det er mange tilfeldige bevegelser filmet med et digitalt kamera som aldri fanger den skjønnheten som befinner seg i disse landskapene. Det oppstår dermed en enorm kontrast mellom filmens halvgjorte, lite imponerende estetikk og Axelssons utrolig velkomponerte og gjennomtenkte bilder. Filmen blir derfor ikke tilfredsstillende som enhet og som et fullendt kunstnerisk uttrykk, men fungerer mer som en lettvint inngangsportal til Axelssons verden og bilder.

Bildene Axelsson viser i filmen (og det er ganske mange av dem) spenner fra en lang karriere som fotograf for den islandske avisen Morgunblaðið i tillegg til egne kunstneriske prosjekter. Han virker som en inspirert og produktiv perfeksjonist som har en tydelig estetisk og kunstnerisk visjon. Bildene er alltid i svart/hvitt og viser mennesker og dyr i dramatisk samspill med naturen. Axelsson er dyktig til å fange mangetydige ansiktsuttrykk som i kombinasjon med elementene rundt skaper tankevekkende assosiasjoner og følelser. Selv om Axelssons arbeid som helhet er veldig sterkt, er ikke alt like kunstnerisk interessant. Hans oppheng i å finne ansikter i naturen blir ofte påtrengende antroposentriske og gir lite annet enn å vekke et smil. Men dette er små innvendinger tatt i betraktning mengden av fantastiske bilder som blir vist i denne filmen.

Selv om det kan virke som at jeg er i overkant skeptisk til The Last Days of the Arctic, vil jeg likevel anbefale folk å se den. For filmen er tross alt aldri kjedelig, den har en fin progresjon og gir en unik mulighet til å få se arbeidene til en utrolig dyktig og inspirerende fotograf. Selv om dokumentarfilmen ikke imponerer som film er det nok å hente av andre kvaliteter her.

Denne artikkelen er basert på en førvisning av filmen. The Last Days of the Arctic vises siste gang på BIFF søndag 23. oktober kl. 19:15. Bildet er hentet fra Crymogea.