Torsdag 17. oktober 2024 gikk årets utgave av det nå godt etablerte konventet for filmformidling av stabelen i Bergen, i forbindelse med åpningen av BIFF. Siden 2017, har filmbransjen – bestående av kinoer, distributører, festivaler, filmklubber, kritikere, med flere – møttes i midten av oktober for å diskutere alle fasetter og innfallsvinkler til formidlingskunsten.
Heller ikke i år ble arrangementet strømmet – noe som bidro til en følelse av eksklusivitet, og resulterte i svært godt oppmøte. Over 130 var påmeldte, og dette ble merkbart i de lange køene til kaffe og toaletter i pausene. Programmet bestod av såpass mange interessante problemstillinger, at arrangørene og programkomiteen, med distributør Vibeke Skistad i spissen, må tilgis for å legge opp et nokså stramt program.
Det lå en ekstra spenning i luften i forkant av dette konventet, ettersom det hadde blitt varslet at regjeringens etterlengtede strategiplan for kino- og filmformidling omsider skulle lanseres formelt. Kulturminister Lubna Jaffery leste skrytelisten som åpnet konventet, med overskriften «Mer film sammen». Det er den første strategiplanen som noen regjering har lansert på feltet.
Strategiplanen er en relativt detaljert beskrivelse av kino- og filmformidlingen i Norge; den påpeker de største utfordringene som aktørene erfarer, og foreslår noen tiltak. Inntrykket er at regjeringen har lyttet til bransjen gjennom innspillsrundene, men at det skorter på mer offensive tiltak. I all hovedsak er det en plan som ber bransjen om å «fortsette det gode arbeidet», mens aktørene nok hadde ønsket å høre en klar tale om hvordan vi skal løse fremtidens utfordringer. At feltet fortsatt skal være desentralisert (spredt utover hele landet), og at kvalitetsfilm fra utlandet skal bli mer tilgjengelig for det norske publikummet, er det uansett enighet om.
Det tilsynelatende mest sexy tiltaket er ønsket om å fjerne forbudet mot kinovisninger på helligdager mellom 06:00 – 13:00, i tillegg til et krav om at bransjen er med på den grønne omstillingen og må levere klimaregnskap. Statsråden bekreftet raskt at den etterlengtede avklaringen knyttet til regulering av strømmemarkedet (feltets største konkurrent), ikke er å finne i årets plan. Om dette fikk vi ingen klare svar.
Det kan være verdt å minne om at en strategiplan ikke er et formelt og juridisk bindende dokument, men en ledesnor for regjeringen. Den er ikke behandlet i Stortinget. For øyeblikket finnes det ingen ekstra midler til å igangsette tiltakene, og det er slett ikke sikkert at planen overlever et eventuelt regjeringsskifte til neste år.
Like fullt oppleves det som et viktig framskritt at det i det hele tatt lanseres en egen plan. Det er kun få år siden jeg satt på et av de første konventene, og erfarte at de inviterte politikerne ikke engang forsto hva filmformidling var. Gjentatte ganger dreide de samtalen over på produksjon, som var noe de hadde hørt om, og etter hvert måtte de innrømme at deres parti ikke hadde noe politikk på formidlingsfronten. At det nå legges frem konkrete planer fra øverste hold, er et steg i riktig retning, og jeg tror konventets eksistens har bidratt til en bevisstgjøring på feltet.
Mindre film på kino?
Etter at kulturministeren hadde kastet glans, og diskusjonen om hvorvidt det var en god eller dårlig plan stilnet, begynte hoveddelen av konventet med en nokså tabubelagt problemstilling: Er det for mye film på kino? Utgangspunktet var en kommentar i Aftenposten, skrevet av May Synnøve Rogne i august, som stilte spørsmål ved om de mange kinofilmene slår hverandre i hjel. Hun mente at det særlig rammer norsk film.
Moderator Aksel Kielland (Morgenbladet) åpnet med å stille det ubehagelige spørsmålet til salen og paneldeltakerne, bestående av Marius Olsen (Another World Entertainment), Silje Utkilen (kinosjef på Hamar Kino) og Karsten Meinich (Montages), og det ble raskt klart at konsensus var et litt avventende tja.
Det ble vist til at det i 2023 var 234 titler på kino i Norge, der 35 av dem var norske filmer, mens det tilbake i 2003 var 229 filmer, der 18 var norske. Tallene viser at mengden filmer i løpet av et kinoår er nokså stabile. Man skulle tro at digitaliseringen av kinoene på begynnelsen av 2010-tallet førte til en kraftig økning i antall titler, men tallene viser ingen merkbar endring. Det som øker er antallet norske titler, og svaret på problemstillingen er kanskje at de norske titlene tar oppmerksomheten fra hverandre.
Enkelte tidsrom er bedre enn andre når det gjelder lanseringen av nye filmer. Sommeren er en død periode – nordmenn går ikke på kino i sommervarmen, med mindre det oppstår et blockbusterfenomen à la «Barbenheimer». Høsten er den soleklart mest populære perioden for kinopremierer: 18 norske produksjoner har premiere denne høsten, fordelt på 17 helger.
Dette fører naturligvis til en stor ubalanse i programmeringen. I skrivende stund vises både Armand, Elskling og Drømmer på kino – alle tre regnet som noe av det beste som har vært laget av norsk film på en stund. Men når gjennomsnittsnordmannen ser 2,1 kinofilmer i året (Statistisk sentralbyrå, 2024) også skal få med seg Quislings siste dager og Nr. 24, samt en utenlandsk kvalitetsfilm, sier det seg selv at det går utover besøkstallet til hver enkelt tittel. Og selv om «kinobesøk genererer kinobesøk», som det ble påpekt i en senere panelsamtale, er det grenser for hvor mange titler publikum har kapasitet til å få med seg i løpet av en tomåneders periode.
Det er også forskjeller på små kinoer i distriktene og de store byene. Mens Nordisk Film Kino, Odeon, og for så vidt også Vega Scene kan håndtere et stort antall filmer, vil distriktskinoene slite med å finne plass til dem. Silje Utkilen påpekte at de mindre filmene ofte trenger litt mer buzz fra de store byene, og at distributørenes ønske om å sette opp filmene på samme premieredato over hele landet kan bli et problem. Når publikummet til de mindre kinoene først får nyss om filmene, er det ofte allerede for sent, fordi salene må fylles opp med ferskere titler.
«Det er lov å si nei til våre filmer», understreket Anne Marte Nygaard fra distribusjonsselskapet Arthaus i den neste panelsamtalen om temaet, og lovet «klappe-emojier» til alle kinoer som makter å ta dette vanskelige valget, hvis det er det riktigste for deres marked. Kinoene skulle nok på sin side kanskje ønske seg distributører som var tydeligere om hvilke titler som er de viktigste, slik at det kan bli mer overkommelig å ta upopulære valg.
Konsepter i stedet for sirkus
Den såkalte eventifiseringen av kinodriften har allerede vært et tema i lang tid. For å overdøve andre publikumstilbud, bør man gjøre visningen eksklusiv og «med nogo attåt». I tidligere utgaver av konventet har dette blitt trukket frem som et viktig skritt på veien for kinofilmens overlevelse. Kinoene selv sukker derimot over dette stadige ønsket om at hver visning skal tilby noe ekstra. Må kinosalen bli til sirkus? Må man tilby klovner og ballonger på alle visninger?
Det finnes nok en mellomløsning, mente distributørene. Små konsepter som ikke krever store forberedelser, kan ha like god effekt som et show med rød løper og underholdningsinnslag. Det manglet ikke på lovord om kinoer som fikk til å skape faste konsepter som bidrar til å bygge et lojalt publikum, som for eksempel seniorkino, filmsalonger eller matinéklubber.
Det ble også tematisert at en del kinoer rett og slett ikke er de hyggelige oppholdsstedene man kunne ønsket. Publikum sluses ofte inn via kiosken og raskt ut igjen. Alt tyder på at kinobygg tjener på å være et varmt lokale der publikum har lyst til å bli værende både før og etter filmen. Det er ingen smal sak å etablere kafeer og restauranter i ethvert kinobygg, men det skal heller ikke være nødvendig å bruke store pengesummer på å oppgradere til luksusseter i luksussaler – også i dette tilfellet kan mindre tiltak få en god virkning.
Underveis i samtalene ble det tydeliggjort hvor viktig det er å få barn og unge til å bruke kinorommet. Heidi Palm Sandberg fra Drammen kino fortalte om en lukket ungdomsvisning der de fikk besøk av 85 tenåringer som nesten aldri hadde vært i en kinosal før. Her ble det synlig hvor vanskelig det var for mange å sitte gjennom en hel film. Mange måtte ut flere ganger for å lufte seg. Enten det skyldes at inntrykkene ble for sterke eller at konsentrasjonsevnen ikke er til stede, viser det at mange unge i dag trenger øvelse i å gå på kino.
Til slutt sneiet samtalen innom prisen for en kinobillett. Selv kino er vesentlig rimeligere enn andre kulturtilbud som konserter og teater, er 160 kroner for en visning fortsatt dyrt. Mange opererer med ulike rabatter og kampanjer, men Alf Helge Dyste Iversbakken fra Gjøvik Kino & Scene advarte mot å gjøre dette for ofte, da man også står i fare for å undergrave verdien av produktet man selger.
Diskusjonene rundt dette ble noe avkortet, og det var flere spørsmål som ble hengende igjen til en senere samtale. Eksempelvis hadde det vært interessant å høre hvordan Nordisk Film Kino kan ha en abonnementsløsning der man får se et ubegrenset antall filmer til en månedspris på under 300 kr. Får distributørene det de skal ha? Tjener de nok inn på mersalg av brus og popcorn sånn at det går i pluss?
Filmkulturen lenge leve
I tillegg til alle de nye filmene som kommer på kino hvert år, vises det også et bredt spekter av eldre film på landets cinemateker og filmklubber. En samtale ledet av Marte Stapnes fra Norsk filmklubbforbund, med Irene Halvorsen fra Cinemateket i Oslo, Petter Røren fra Lyngdal filmklubb og Jørgen Ward Söderström fra Nasjonalbiblioteket i panelet, handlet om hvordan vi best mulig kan ivareta filmarven og bygge interesse gjennom alternative visningsarenaer.
Røren kunne vise til imponerende gode tall for filmklubben sin i den lille sørlandsbyen, der han gjennom to tiår har vært med på å bygge opp det som nærmest er en institusjon av filmformidling, og som nesten konkurrerer ut den lokale kinoen. Det ble påpekt at de har gode samarbeid lokalt, og oppfordringen til andre kinoer og filmklubber er å se på hvordan de bidra til å etablere en blomstrende filmkultur på små steder. En filmklubb har ofte stamgjester som deltar av andre grunner enn den gemene kinogjenger. Små kinoer som sliter med besøkstallet, har mye å tjene på å få lokale entusiaster med på laget gjennom filmklubben.
Halvorsen mente at det ofte er utfordrende å skaffe de riktige rettighetene til eldre kunstfilm fra utlandet, og viste til en svært omfattende prosess med å få til en visning av De syv samuraier (1954) på Cinemateket.
Også den norske filmarven må ivaretas og synliggjøres. Söderström kunne fortelle om arbeidet Nasjonalbiblioteket gjør med å digitalisere og tilgjengeliggjøre film. Det skorter ikke på vilje eller engasjement, men det er tidkrevende arbeid, og det er ikke bare norsk spillefilm som står i kø. Selv om det vellykkede fysisk format-prosjektet Norske filmklassikere bidrar til å rette oppmerksomheten mot digitaliseringsarbeidet, vil det fortsatt ta tid før hele den norske filmarven er tilgjengelig i digitale formater.
Ta vare på filmkritikken
Et spørsmål som har kretset rundt de øvrige samtalene så langt, er hvordan filmkritikken håndterer det store antallet titler på kino, og i hvilken grad kritikerne lykkes med å “veilede” publikum til de riktige filmene.
Joakim Thorkildsen fra innholdsbyrået Newslab ledet denne panelsamtalen, med Rune Håkonsen (prosjektleder for anmeldelser i NRK), Jens Kihl (kulturredaktør i Bergens Tidende) og Jarle Namtvedt (representant for filmdistributørene, fra Ymer Media). Alle var enige om at filmkritikken er i krise, særlig med tanke på publikumsvaner i drastisk endring, selv om medierepresentantene var noen hakk mindre negative enn distributøren.
Kanskje er tilbudet rett og slett for stort, og den tradisjonelle kritikken for lite omfattende? Eller er den for lite spisset? Sosiale medier, TikTok og tilsvarende har blitt en vel så viktig kilde til anbefalinger som de tradisjonelle mediene, i hvert fall for de unge. Med unntak av Filmpolitiets Birger Vestmo, er det egentlig ingen kjente stemmer i filmkritikken som en stor publikumsgruppe kan få tilgang til.
Når det er sagt, må det definitivt også legges til at det skrives god kritikk, både blant etablerte kritikere i tradisjonelle medier og av de nye «uskolerte» på de nye mediene. Men den fragmenterte offentligheten gjør at det er vanskeligere å bygge opp en felles filmkultur, og det blir lett de mindre filmene og festivalene som er mest skadelidende.
Kvaliteten på filmkritikken påvirkes selvfølgelig også av økonomi. Avisene tar seg ikke råd til å ha faste ansatte, og benytter seg i stor grad av frilansere. NRK har tre fast ansatte kritikere (men bare én som spesialiserer seg på film), og det blir nok ikke flere på sikt. Når alle skribentene er frilansere, mister man mye av kontinuiteten og den faglige utviklingen. Frilansskribentene ser seg nødt til å reise til filmfestivaler verden over fra egen lomme, for å holde seg oppdaterte, sånn at de kan selge inn anmeldelser og intervjuer til mediene. Mediene ønsker på sin side i større grad klikkvennlige saker for å holde tritt i konkurransen om oppmerksomheten. Det ble påpekt at tidsskriftene, som mottar offentlig støtte for å opprettholde høyere kvalitet og større bredde, har problemer med å betale sine skribenter tilstrekkelig.
Panelet endte nok ikke opp med et klart løsningsforslag, utover en konstatering av at bedre økonomiske rammevilkår er avgjørende for å opprettholde en kritikk av kvalitet. Kritikerne, spesielt frilansere, trenger gode arbeidsforhold for i det hele tatt å kunne videreføre kritikerkunsten som et eget fagfelt. I tillegg ble det fremhevet at det er viktig å finne nye metoder for å engasjere publikum, slik at man kan fortsette å tilby filmformidling i form av filmkritikk i fremtiden.
Kunstig intelligens og grønn omstilling
Selv ikke et filmformidlingskonvent kan unngå å snakke om kunstig intelligens. Jeanette Heggland fra Bergen kino innledet denne bolken ved å fortelle om deres planer om å implementere KI i programmeringsarbeidet deres. De mener at det finnes muligheter for å la algoritmene styre hvordan filmene settes opp for å nå publikummet bedre, i tillegg til å velge ut trailere og på sikt øvrige reklamer og annonser skreddersydd for en målgruppe. Hun tydeliggjorde at dette vil være for å la de som jobber på kinoen få mer tid til å drive med faktisk filmformidling, og er ikke ment som et tiltak for å minke antall ansatte (så får vi se hvordan det går på sikt).
Alexander Selvikvåg Lundervold fra Høgskulen på Vestlandet hadde fått i oppdrag å vise hvordan KI enkelt kan brukes som et verktøy som det ikke kreves for mye kompetanse og ressurser til å utnytte. Han demonstrerte hvordan han enkelt kunne lage en chatbot som tok over hele kundebehandlingen og erstatter de ansattes formidlingsarbeid (altså det motsatte av det Heggland mente de ville gjøre). Dette var naturligvis bare en demonstrasjon, der hensikten var å vise hvor raskt og enkelt det er å ta i bruk verktøy for spesifikke behov, men jeg tror nok enkelte i salen ble skremt av tanken på at kinoens møte med publikum i større grad blir via en kunstig filmformidler.
Overgangen til å bruke KI på en eller annen måte er nok uunngåelig; det gjelder også bransjens grønne omstilling. Mens produksjon av film har hatt fokus på klimavennlige prosesser i flere år, har det foreløpig ikke vært et tema eller krav blant formidlerne. I strategiplanen fremheves dette som et tiltak som alle tilskuddsmottakere må forholde seg til. NFI har i første omgang gitt signaler om at festivalene vil ta den første børen.
Tonje Hardersen fra Den norske filmfestivalen i Haugesund og Lisa Hoen fra TIFF møtte Jørgen Risvik-Jellum fra NFI, og stilte seg noe kritisk til at dette blir nok et byråkratisk rapporteringstiltak. Filmfestivaler er langt fra klimaverstingene i det store bildet, og de fleste av dem jobber allerede med gode klimatiltak. Flere er også miljøfyrtårnsertifiserte. Det oppleves derfor som noe overformyndende at instituttet skal kreve enda mer rapportering, uten at det ligger økonomiske gulrøtter i sikte.
Risvik-Jellum svarte (med litt glimt i øyet) at mange festivaler har perioder med dødtid, og helt sikkert kan bruke denne tiden til å jobbe med klimaregnskapet. Dette ble raskt konventets mest kontroversielle uttalelse, og møtte stor motbør blant representantene fra festivalene, som langt ifra opplever at de har dødtid til overs til å bruke på enda mer byråkrati. De færreste festivalene opplever at de mangler arbeidsoppgaver, og de rolige periodene de har, skyldes at de har tilsvarende intense og arbeidskrevende perioder andre deler av året. Hardersen og Hoen poengterte at de i utgangspunktet ikke er negative til å føre klimaregnskap, men at det må løses på en måte som gjør at det ikke blir en ekstra byrde for festivaler som allerede er presset på økonomi og ressurser.
Dagens krasseste kritikk fra salen kom fra regissør Mariken Halle, som uttalte at NFI ikke ville akseptert kritikk av den norske oljepolitikken på sine seminarer. Hvorvidt filminstituttet skal ta opp dette spørsmålet i avveiningen om klimatiltakene i filmbransjen er én ting, men det setter hele diskusjonen i perspektiv. Det er paradoksalt at festivaler og filmskapere skal påtvinges en rekke tiltak og rapporteringer som alt i alt utgjør svært lite, når den faktiske klimaverstingen er staten selv. Spørsmålet ble nok for stort for et stakkars filmformidlingskonvent, men det var flere som begynte å spørre seg hvor «rene» de offentlige midlene de får strengt tatt er.
*
Det åttende konventet for filmformidling var en intensiv rutsjebane gjennom mange viktige filmformidlingsspørsmål. Ikke alle samtalene kom helt i mål, og det er fortsatt en del problemstillinger som ikke ble belyst, men alt i alt var det et av de mest helhetlig interessante arrangementene hittil. Bredden var god, og spørsmålene til hver bolk var spisset nok sånn at det ble interessant for alle å følge de aller fleste delene.
At konventet igjen ble gjestet av kulturministeren og i år ble brukt som lanseringsarena for regjeringens strategiplan på feltet, befester viktigheten av et slikt samlingssted.