«Og prisen for beste flerplattformavhengige film går til …?»
BIFF 2023: Det syvende konventet for filmformidling ble avholdt i Bergen i midten av oktober, og igjen var bransjen samlet rundt noen presserende spørsmål: Hva menes egentlig med begrepet plattformnøytralitet? Hva er Amandaprisens fremtid? Hvordan kan vi fortsette å bygge lokal kinokultur, med endringer i tilskuddsordningene? Og hvor mye norskprodusert «innhold» får egentlig barn og ungdom med seg?
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) inviterer hvert år til en samling for det segmentet i bransjen som jobber med formidling av film i en eller annen form – som må sies å være en ganske så variert gruppe aktører. Her har vi kinoer, filmklubber, festivaler, kritikere og distributører, sammen med produsenter og politikere, bare for å nevne noen.
Flere år på rad har jeg skrevet denne rapporten fra konventet for Montages, og én ting har vært like tydelig hver gang: Det er ikke lett for konventets programråd å sette sammen et helhetlig program som kan fange interessen til alle de forskjellige formidlingsinstansene, og samtidig tilby nok dybde og tilstrekkelig interessante diskusjoner i løpet av en intens sekstimersdag. Også i år fikk deltakerne det svare strev med å sluke kaffekoppene i de forkortede eller avbrutte pausene.
Men åpningen av konventet fikk en ekstra piff i år, med celebert besøk av kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery. Den relativt ferske statsråden, som tok over posten etter Anette Trettebergstuens avgang i sommer, har ikke rukket å markere seg på filmfeltet ennå. Etter et relativt godt utfall for film på statsbudsjettet, har eventuelle bekymringer rundt Jaffery i bransjen stilnet.
Og bare det at hun på den sjeldent solrike oktoberdagen i Bergen ble den første kulturministeren til å delta på konventet er et positivt steg for filmformidlingen, og fra talerstolen ble mange av de riktige tingene sagt. Jaffery fremmet blant annet at behovet for kunst og kultur er ekstra viktig i en turbulent verdenssituasjon. Vi får håpe at dette budskapet også vil ha gjennomslag i det pågående strategiarbeidet i filmbransjen, samt fremtidige budsjettforhandlinger.
Kulturministeren bidro dermed til en optimistisk stemning og et positivt engasjement på starten av konventet, inkludert flere gode innspill til hvilke utfordringer filmformidlingen står i, og hvordan feltet kan forbedres og videreutvikles. Kinoenes tilgang på lokal og bred film ble trukket frem, siden titler med lokal tilhørighet har vist seg å være veldig populært. Festivalene sliter med at de bruker uforholdsmessig mye tid og energi på å skrive søknader og rapporter til forskjellige prosjektbaserte ordninger, og ønsker seg enda mer forutsigbar driftsstøtte for å kunne jobbe best mulig.
Til slutt ble også den gode «filmformidleren» trukket frem som en viktig brikke for utviklingen av en god filmkultur. Vi trenger disse ildsjelene (for å låne et uttrykk fra idretten) som bidrar til å skape engasjement og gode filmopplevelser, og vi må derfor sørge for at disse menneskene har steder å oppdage sin filminteresse og kunne dyrke den, for igjen å kunne videreformidle den til andre.
«Vi lager verk – ikke content»
Et av temaene på konventet som skapte mye engasjement, handlet om det noe omdiskuterte begrepet plattformnøytralitet. Marius Øfsti (Postdoc ved Aarhus Universitet) hadde bladd i arkivene og funnet ut at ordet første gang ble brukt i 2006, men at ideen om å bruke det i filmbransjen kom tidlig i Solberg-regjeringens tid. Da trengte man å svare på en kinobransje i endring og et inntog av nye aktører på nett, og målet var at norskprodusert innhold skulle finne sin plass på alle flatene som publikum konsumerte innhold på.
Frykten var at norske filmer skulle dø i tomme kinosaler, mens amerikanske produksjoner fikk dominere strømmeplattformene. Plattformene (altså kino, TV, mobil, nettbrett osv.) skulle derfor i så stor grad som mulig behandles likt, og man skulle jobbe for at godt norskprodusert innhold kunne bli enkelt tilgjengelig alle steder der nordmenn ser på film og TV.
Men hva vil det egentlig si å behandle plattformene nøytralt? Produsent Frederick Howard (Storm Films) kåserte i et innlegg om denne forvirringen, all den tid de behandles forskjellig både fra publikum, etater og politisk hold. Publikum velger seg ikke nødvendigvis det samme innholdet på TV som når de går på kino. Opplevelsen av å se en film hjemme foran TV-skjermen (nesten uansett hvor bra hjemmekinoanlegg man har), kan ikke sammenlignes med den man får i kinosalen. Samtidig hadde neppe et fenomen som NRK-serien SKAM (2015-2017) fungert like godt om den både skulle være tilpasset mobiltelefonen og kinolerretet. Plattformene behandles også forskjellig av Norsk filminstitutt (NFI): norske filmer kan motta etterhåndsstøtte basert på et gitt antall publikummere på kino – dette utløses ikke fra registrerte seere på strømming.
Er det ikke på tide at man heller stoler på produsentenes egen vurderingsevne rundt hvordan man forholder seg til de forskjellige plattformene? Filmskaperne lager jo verk – ikke content, og må kunne behandles deretter. Med den byråkratiske formaningen om at mobilen og kinoen er likeverdige formidlingskanaler, står man fort i fare for å bli «plattformnøytralisert», for å parafrasere Howard. Enhver filmprodusent med en viss forståelse for den medievirkeligheten vi lever i, vet at man må forholde seg til flere flater uansett. Produsent Stein B. Kvae kastet ut «flerplattformavhengiget» som et alternativt begrep under en panelsamtale om temaet, og håpet med det at ordet var så langt og knotete at det ikke vil bli brukt.
Den store frykten er at en nøytral holdning til plattformene gjør at den norske filmkulturen eies og drives av utenlandske (les: amerikanske) aktører. Det er allerede forstemmende at det nå er Netflix som får bestemme om Kampen om Narvik kan vises på skolekino. Med unntak av dispensasjonen som den lokale kinoen i Narvik har fått, er filmen låst i flere år til å kun vises på Netflix, noe som gjør at filmen vil ha en mindre betydning i undervisningen av norsk krigshistorie enn den kunne (og burde) hatt.
Trollet i rommet
Et av bakteppene for diskusjonen om plattformnøytralitet, var høstens store filmdebatt om Amandaprisen. Filmskaperne bak Netflix-suksessen Troll var i sommer ute og mente det var leit at filmen deres ikke kunne kvalifisere for Amandaprisen. Dette førte videre til at NFI valgte å trekke seg fra Amanda-komiteen (en komité bestående av representanter fra alle de forskjellige fagorganisasjonene på filmutøvere) på bakgrunn av at prisen ikke opererte plattformnøytralt.
I realiteten var nok avgjørelsen verken knyttet så direkte til denne spesifikke filmen, ei heller var avgjørelsen så dramatisk (det er sannsynligvis flere gode grunner til at NFI ikke skal sitte i komiteen), men mange satt igjen med et inntrykk at det statlige filminstituttet bøyer seg for den store amerikanske strømmegiganten.
Amanda-komiteens avgjørelse var egentlig helt i tråd med internasjonale filmpriser: Oscar-akademiet har for eksempel nylig strammet inn sånn at det nå kreves en enda bredere kinolansering for at filmer skal kunne kvalifisere for prisen (tidligere holdt det at strømmefilmer kunne ha en marginal kinolansering i de største byene for å kvalifisere, men nå må den ut i flere markeder), og Cannes-festivalen har for lengst signalisert at Netflix kun kan delta i hovedkonkurransen med filmer som er sikret et langt kinovindu før strømming. (I starten av november, noen uker etter konventet, meldte NRK at Amanda-komiteen gjør endringer i sitt reglement, bl.a. med åpning for filmer «publisert på en redaktørstyrt nettjeneste tilgjengelig i Norge» og kjønnsnøytrale skuespillerkategorier. Les mer her.)
I Norge har vi en modell der det er kinobillettene som i stor grad bringer penger tilbake inn i systemet. Strømmingen bidrar minimalt til dette og fører til at mye penger forsvinner ut av landet (det har i årevis vært jobbet med det såkalte AMT-direktivet som skal sørge for at strømmetjenestene skal betale mer tilbake til statskassa, men dette lar fortsatt vente på seg).
At en nasjonal filmpris i dette landskapet velger å prioritere kinoene, burde derfor ikke være spesielt overraskende for verken filmarbeidere eller etater med statlige påpakninger om plattformnøytralitet. Så får vi se om Amanda-komiteens endringer som kom nå i november mykner opp NFI og strømmefilmskaperne, og så vil tiden vise om filmer som Troll og Gulltransporten (Viaplay) kan få konkurrere om pris i Haugesund i fremtiden.
NFI-direktør Kjersti Mo holdt et brennende engasjert, og nesten gråtkvalt, innlegg på konventet om hvordan hun kjemper for at film selvsagt er best på kino. Her skulle det ikke være tvil om hva hun egentlig mente. Men hun – eller noen andre fra NFI – unnlot likevel å delta i den etterfølgende paneldebatten sammen med Tonje Hardersen (festivalsjef i Den norske filmfestivalen og leder av Amanda-komiteen), og Åse Kringstad (leder i Virke Produsentforeningen). NFIs fravær førte til at konventet aldri egentlig fikk noen skikkelig debatt eller dialog rundt Amandaprisens betydning, noe jeg tror flere tilstedeværende var litt skuffet over.[/caption]
Flere viktige spørsmål ble likevel luftet av panelet: Gjør tidspunktet for Amanda-utdelingen (i august hvert år) at prisen blir mindre relevant, ettersom den ikke forholder seg til kalenderåret slik de andre store filmprisene i verden gjør? Er det bærekraftig med en nasjonal filmpris som ligger i en by uten tilgang på gode utslippsfrie kollektivløsninger? Og hva sier det egentlig at det er Haugesund kommune og Rogaland fylkeskommune som er de viktigste økonomiske bidragsyterne til en nasjonal filmpris? All ære til dem for det, men kommunale og fylkeskommunale midler vil ikke nødvendigvis være en forutsigbar kilde i årene som kommer, der andre budsjettposter kommer til å bli prioritert.
Dersom bransjen ønsker å opprettholde en relevant bransjepris som både viser frem det flotte som den norske filmbransjen produserer, og som samtidig evner å skape debatt og gode samtaler om filmene og prisene, så bør også disse spørsmålene tas alvorlig av Amanda-komiteen og andre ansvarlige i tiden fremover.
Skolekino og lokale kinotiltak
Resten av konventet hadde nok ikke helt det samme engasjementet, selv om flere viktige problemstillinger ble tatt opp. En av bolkene ble viet barn og unge, som startet med presentasjon av en utredning som NFI hadde gjort om de unges seervaner. Resultatene vil nok ikke skape store overskrifter, da de i stor grad bekrefter mye av det man antar, og det andre lignende rapporter også har vist. Mest interessant var det nok å se skolens betydning som formidler av norskspråklig innhold, noe som minner oss på betydningen av film i skolen. (Det tidligere nevnte skrekkeksempelet med Kampen om Narvik – som nå eies av Netflix – viser hvor viktig det er å holde på dette.)
Videre informerte Kulturtanken om hvordan det jobbes med film i Den kulturelle skolesekken (DKS), og kulturkortet for ungdom i Innlandet, UngINN, ble presentert som en ordentlig suksesshistorie, der særlig rabatterte kinobilletter har vært veldig virkningsfullt.
Til slutt ble kinoenes posisjon også diskutert. NFI har i et høringsnotat foreslått å slå sammen ordningen med tilskudd til lokale kinotiltak og kompetansehevende tiltak. Dette høres ut som en ganske liten og teknisk endring, men kan ha ganske stor påvirkning på mange mindre kinoer rundt om i landet.
Tilskuddene til lokale kinotiltak er gjerne små summer som kinoer kan søke på for å gjennomføre forskjellige aktiviteter som går på siden av den helt ordinære kinodriften. Det kan eksempelvis være det å leie inn spesielle innledere, arrangere spesialvisninger, premierearrangementer, temafester og alt annet som gjør at kinoen kan by litt mer på seg selv for å skape engasjement og filmglede. Det krever samtidig mye byråkrati for relativt små summer, og NFI er ikke helt fornøyd med hvordan ordningen slår ut på et overordnet plan. De ønsker derfor å dele ut mer til færre aktører, som gjør at kinoene i så fall blir nødt til å slå seg sammen med andre for å kunne søke. Faren med det er at den spontaniteten og friheten som kinoene har til å lage gode og aktuelle arrangementer blir borte.
Dette er en viktig debatt, som bærer bud om hvordan kinokulturen skal se ut fremover, men på konventet fikk nok ikke dette fokuset helt den plassen det hadde fortjent. Panelsamtalen var lagt til slutten av en lang dag, og manglet en god introduksjon til hva som egentlig var problemstillingen. Det var nok flere av oss som ikke hadde satt oss grundig inn i høringsnotatet på forhånd, og dermed brukte vi litt tid på å egentlig forstå dybden i hva som ble diskutert.
*
Årets konvent for filmformidling led nok av at det er mange viktige debatter og problemstillinger som skal tas opp – på kort tid – og at det blir vanskelig for deltakerne å holde engasjementet oppe hele dagen. Men den solide tilstedeværelsen fra politikere gjorde at konventet kanskje fikk større betydning i år enn tidligere. Og med påfallende godt oppmøte befester dette arrangementet sin posisjon som et viktig og naturlig møtested for alle de som jobber med formidling av film.