Jan Erik Holst er en veteran i norsk og internasjonalt filmliv, med erfaring som strekker seg tilbake til 1971. Han er tidligere direktør for Norsk filminstitutt, filmhistoriker, kritiker, universitets-og høgskolelærer, produsent og forfatter av flere bøker og artikler. I teksten nedenfor byr Holst på en gjenfortelling rundt hvordan norsk filmhistorie nylig ble formidlet på Cinemateca Capitólio i Porto Alegre, Brasil.
*
I fjor ble jeg kjent med cinematek-sjef Leonardo Bomfim Pedrosa på Sevilla-festivalen i Spania, der jeg holdt introduksjon til en visning av Anja Breiens Hustruer (1975). Han ble straks interessert i denne og beslektede titler fra Norge, og i etterkant utvekslet vi en rekke eposter, filmer, bilder og trykksaker. Dialogen resulterte i et spesialkuratert program som nylig ble vist på hans Cinemateca Capitólio i Porto Alegre, Brasil.
Å kuratere betyr å la verk snakke sammen, slik at de belyser ulike lag av meninger hos hverandre. En godt kuratert utstilling betyr at intet verk vil kunne fjernes, legges til eller flyttes på uten at noe går tapt. Inspirasjonen til denne filmserien er derfor hentet fra Munch-museet, som har hatt suksesser med flere utstillinger under tittelen «Munch og […]», i tillegg til ideer fra Warszawa-festivalens programsjef Stefan Laudyn, som for noen år siden stod bak serien «Lars von Trier and the Others», et program med filmer av von Trier og flere tilknyttede danske regissører.
Det var et ønske fra Pedrosa, og også naturlig, å bygge serien rundt Anja Breiens Hustruer. Mange av filmene hennes er restaurert og digitalisert av Nasjonalbiblioteket (NB), og hun bør nok stadig regnes som den viktigste regissøren i nyere norsk film – en bærebjelke for sin generasjon, som også bestod av Vibeke Løkkeberg (hvis filmer nylig er reaktualisert av NBs Blu-ray-boks) og Laila Mikkelsen (best kjent for sin sterke krigsfilm Liten Ida, 1981).
Disse tre har på en måte utgjort kjernen av kvinnelige regissører i Norge, og under et nordisk filmprogram på American Film Institute i 1982 oppstod slagordet Norway – the land of the female directors. Både Breien, Løkkeberg og Mikkelsen hadde presentert hver sine helstøpte spillefilmer, nemlig Forfølgelsen, Løperjenten og Liten Ida året før.
*
Tilfeldigheter ville det slik at disse filmene kom samtidig. Anja Breien var erfaren, nesten som veteran å regne, mens Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen slo ut i full blomst akkurat dette året. Kvinnene var kommet for å bli, både innen politikken og kulturlivet; Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1981, med tre kvinnelige statsråder, hadde gitt norsk samfunnsliv en kraftig vekker.
Dessuten hadde viktige begivenheter, som FNs internasjonale kvinneår i 1975, satt sitt preg på diskursen. De tre norske regissørenes premierer var således en integrert del av samfunnsutviklingen, og filmene var fortalt fra en distinkt kvinnelig synsvinkel, med kvinnelige hovedpersoner. (Man kan lese mer om dette i Hilde Fonns artikkel Mot et feministisk filmuttrykk fra filmtidsskriftet Film & Kino, nr. 4/1987).
Anja Breien har vekslet mellom ulike sjangere – og to såpass forskjellige kunstarter som spillefilm (ni i alt) og kortfilm (femten) – og i sine aktive år ble hun vurdert på linje med Henning Carlsen, Risto Jarva, Vilgot Sjöman, Arne Skouen, Jan Troell, Bo Widerberg og andre nordiske auteurer som steg frem i kjølvannet av Ingmar Bergman.
Spurte man eldre kritikere og festivalledere om norsk film, var svaret som oftest Anja Breien (eller bare Anja) først, i godt selskap med sine «søstre» Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen, Berit Nesheim, Torun Lian, Eva Dahr, Eva Isaksen, Unni Straume og selvsagt Liv Ullmann. Peter Cowie omtalte henne som dogme-regissør 20 år før Dogme 95 (Cowie: 68). Breien har skrevet mange av sine filmer selv, eller i samarbeid med co-manusforfattere, og har også adaptert litteratur til film.
I 1975 kom den første Hustruer-filmen, og ble utviklet i kollektivets tegn og med klar inspirasjon fra John Cassavetes’ Husbands (1970), både hva gjelder stil, regi og tematikk. Filmen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, med priser i bl.a. Locarno og Chicago, og to oppfølgere i henholdsvis 1985 og 1996 med de samme friske kvinnene. Alle tre Hustruer-filmene er politiske, i det at de tar stilling til kvinnenes kanskje mest fundamentale krav: å bli tatt alvorlig på egne premisser, ikke bare på mannens og samfunnets. Breien gjør det med humor og et oppfinnsomt uttrykk, særlig dialogene som er improvisert fram med god hjelp av de tre hovedrolleinnehaverne Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe.
Gruppen hadde allerede utviklet og turnert med Jenteloven, et teaterstykke med lignende tema oppført på Nationaltheatert i 1974, og diskuterte innholdet med tilskuerne i salen etter hver forestilling. Den daglige, praktiske kvinnesaken kom til syne og dannet grunnlag for filmtrilogien. Alle er knyttet til høytider og de tre skuespillerne er hovedperson i hver sin film. Spontanitet og inspirasjon, først og fremst takket være hovedrolleinnehavernes dialog og spillestil, er stikkord.
At også kvinner kan ta seg en rangel og bli borte fra mann og barn i flere dager, var den første filmens mest kontroversielle tema – en handling som i en «mannlig sfære» er nokså vanlig, endog regnet som «skikkelig mandig». Hos kvinner førte dette til forargelse, men også ettertanke rundt fastlåste kjønnsrollemønstre. Breien mottok mange godord for at hun ikke laget filmer for den faste kvinnesaksmenigheten, men for kvinnene som kanskje ikke var seg sin situasjon bevisst.
Breiens hovedverk Arven kom i 1979 og er et familiedrama i tradisjonell skandinavisk, moralsk ånd med en intensitet som brakte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Der fikk den hederlig omtale av den økumeniske juryen. Arven handler om familien Skaug som er samlet til en storslått begravelse for skipsrederen og forretningsmannen Kai Skaug. Han er nettopp blitt brått revet bort og etterlater seg en stor formue. Som skipsreder og enkemann uten barn ser de sørgende familie-medlemmene nå en mulighet til å få kloa i formuen. Det viser seg at arven skal gå til familien Skaug akkurat som de håper på, men det er én betingelse: familien må drive skipsrederiet videre og være samlet, ellers bortfaller hele arven. Det fører til komplikasjoner og tragedier i familien Skaug, for ting går ikke helt etter planen.
Manuskriptet var forfattet av Breien i samarbeid med Oddvar Bull Tuhus og Lasse Glomm, et toneangivende triangel i norsk film på den tiden – et sterkt lag som burde ha fortsatt å skrive sammen. Da Ingmar Bergman hadde sett filmen utbrøt han: «Jag brinner ned mitt hus innan jag dör!» (Arven igangsatte for øvrig et skandinavisk samarbeid, under logoen Scandinavian films.)
*
Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen ble som nevnt betydningsfulle i 1981 med Løperjenten og Liten Ida. Løkkeberg hadde markert seg som en dristig og pågående dokumentarfilmskaper med Abort (1971) og En far skal barnet ha (1973), med kortfilmen Regn (1972) etter Torborg Nedreaas’ novelle, og spillefilmen Åpenbaringen (1977). Løkkeberg hadde også markert seg som skuespiller sin daværende mann Pål Løkkebergs to filmer, Liv (1967) og Exit (1971), begge sjangeroverskridende og fransk nybølge-inspirerte. Mikkelsen hadde laget en remse kortfilmer før hun fikk sitt gjennombrudd med Liten Ida, som er en av de mest markante og kunstnerisk helstøpte okkupasjonsdramaene i norsk filmhistorie.
Det var på mange måter det statlige selskapet Norsk film A/S, med sin direktør og kunstneriske leder Erik Borge, som banet vei for de kvinnelige regissørene. Norge hadde ikke hatt så mange av dem tidligere, for å si det forsiktig – kun Edith Carlmar, som laget ti filmer mellom 1949 og 1959, samt Solvejg Eriksen som laget Cecilia i 1954. (Sistnevnte ble for øvrig vist i et retrospektiv under Nordiske filmdager i Lübeck i november).
Under arbeidet med å kuratere serien på cinemateket i Porto Alegre har filmenes tidsånd vært en ledetråd. Men også praktiske hensyn har spilt inn – f. eks. hvilke titler som er digitalt tilgjengelige med engelske undertekster hos Nasjonalbiblioteket. Manglende støtte fra den norske ambassaden i Brasil og trangt budsjett ved Cinemateket tillot ikke lån av 35mm kopier fra Norsk filminstitutt, og av den grunn ble det ikke plass til filmer av Hilde Heier, Torun Lian, Berit Nesheim og Unni Straume, selv om de rent tematisk og kunstnerisk ville ha hørt hjemme i serien. Men vi fikk plass til Eva Dahr og Eva Isaksens debutverk Brennende blomster (1985), med manus av Lars Saabye Christensen, samt Sara Johnsen og hennes fascinerende Upperdog (2010). (Her kan dere studere programmet i sin helhet.)
En «bror», eller snarere en «onkel», Erik Løchen, var representert med to filmer, Jakten (1959) og Motforestilling (1972), som begge har tjent mye på NFIs digitaliseringer. Det kan man også si om Edith Carlmar, hvis siste film Ung flukt (1959), med Liv Ullmann i hovedrollen, har blitt noe av en festival-hit de siste årene, takket være NBs vellykkede restaurering. Jeg venter nå spent på at flere av denne vittige damens underholdende og fascinerende verk, som debuten Døden er et kjærtegn (1949), skal bli tilgjengeliggjort for cinemateker og festivaler. Av Liv Ullmanns egne filmer falt valget på Troløs (2000), blant annet fordi den fantes i brasiliansk distribusjon. Kuratering kan med andre ord bli styrt av praktiske og logistiske faktorer.
*
Da serien gikk av stabelen på Cinemateca Capitólio, var jeg til stede for å holde innledninger og delta i diskusjoner. Mange som først løste billett til én film lot til å bli interesserte i å få med seg flere i serien, og de jeg snakket med løftet frem regissørenes skapertrang og lekenhet, og at spennet mellom de ulike filmene var stort. Dessuten var de oppmerksomme på flere av filmenes kvinnelige perspektiver, og særlig Hustruer slo an i dette henseende.
Også Liten Ida og Løperjenten ble møtt med stor interesse – ikke minst da jeg fortalte om Norges tradisjon for krigsfilm. Andre verdenskrig er ikke så godt kjent i Brasil, men noen spurte om Roberto Rossellinis banebrytende arbeider hadde vært en inspirasjonskilde for Mikkelsen og Løkkeberg.
Erik Løchens Motforestilling kan vises i et utall forskjellige versjoner – det er filmens konsept. Vi besluttet å presenterte de fem aktene i en rekkefølge som ble avgjort gjennom loddtrekning – ifølge regissøren kan aktene vises i en fritt valgt rekkefølge, dvs. på 5 x 4 x 3 x 2 x 1 = 120 forskjellige måter –og publikum valgte rekkefølgen 1-3-2-5-4, som også var ny for meg. Akt 4 ble en slags epilog, som gav filmen en ny dimensjon.
Løchens eksperiment provoserte, både med sin fortellerform og sitt eksplisitte politiske innhold. Noen uttrykte et ønske om en slik film i dagens Brasil, midt i den på dette tidspunktet pågående presidentkampen mellom Luiz Inácio Lula da Silva og Jair Bolsonaro. Cinematek-sjefen Pedrosa omtalte forestillingen som «a true event» og foreslo endog at den burde bli pensum på brasilianske filmskoler.
Serien ble avsluttet med en visning av hele Hustruer-trilogien, og den siste filmen ble av publikum beskrevet som en kjærlighetserklæring til Oslo. Ingen dårlig takk fra en publikum på den andre siden av kloden!
*
Takk til Nasjonalbiblioteket for lån av bilder, tekst-lister og filer, og Norsk filminstitutt for gode råd og reisestipend til Porto Alegre.
Kilder:
Cowie, Peter: Straight from the heart, Kom Forlag/NFI 1995, s. 68