Fanget mellom forfatterskapet og familiefreden: Gullpalme-vinneren Fritt fall

Er du en av dem som har serier som Judge Judy, Ally McBeal eller andre mer eller mindre sofistikerte rettsdramaer som en guilty pleasure? Da kommer du til å ha glede av denne filmen. Fjorårets Gullpalme-vinner kretser rundt lange scener fra rettssalen, med kvasse og syrlige argumenter fra advokater, strenge blikk fra dommeren og et høyst usikkert utfall.

Fritt fall er regissert av franske Justine Triet, og filmens originaltittel «Anatomie d’une chute» gir en bedre indikasjon på fortellingen og formspråkets essens. Det litt vitenskapelige i ordlyden matcher filmens skildring av hvordan et komplisert samliv blir dissekert inn i analyserbare bestanddeler i møte med rettsvesenet.

I åpningsscenen ser vi forfatteren Sandra Voyter (Sandra Hüller) som blir intervjuet om sitt skrivevirke, men de blir avbrutt av en instrumentalversjon (signert Bacao Rhythm & Steel Band) av 50 Cents «P.I.M.P.» som spilles på full guffe av mannen hennes, Samuel (Samuel Theis), fra overetasjen. Igjen og igjen. Det er åpenbart en provokasjon for å forstyrre kona i underetasjen.

Vi får ikke se Samuel, men allerede her begynner vi å lure på hva slags samliv disse to har. Hvorfor går ikke Sandra opp og ber han om å skru av låta? Hvorfor vil han ødelegge for henne? Er dette normalt for dynamikken mellom dem? Underveis i scenen ser vi også ekteparets sønn, Daniel (Milo Machado-Graner), en synssvekka gutt i 11-12-årsalderen, og hunden Snoop leke med en ball. Snoop får seg et bad, før de to går tur i et snødekt landskap.

Den lille familien har flytta hit fra London, til et avsidesliggende hus i ektemannens hjembygd ved de franske alpene. Sandra er opprinnelig tysk og familien veksler mellom engelsk og fransk – en språklig identitetsblanding som får betydning seinere i filmen. På overflaten får vi vite at de flytta hit for å spare penger, ha mer tid til å skrive og være med sønnen. Men også dette er mer komplisert.

Idet Daniel og Snoop kommer tilbake fra tur, løper hunden bort til en blodig kropp som ligger på bakken utenfor huset. Daniel oppdager raskt at det er faren hans, og at han er død. Dette er filmens sentrale fall. Men med i fallet er også Sandra, den kjente forfatteren og nå eneforsørgeren, som blir sikta for drapet på mannen.

Forsvaret argumenterer for at mannens fall var et sjølmord, men bevisene er tvetydige. Aktoratet hevder at Sandra og ektemannen hadde en heftig krangel i etterkant av det avbrutte intervjuet, og at hun slo ham i hodet og dyttet ham ned fra balkongen. Som seere må vi hele veien spekulere i hva sannheten er og hvem vi tror på, og usikkerheten fortsetter etter at filmen er ferdig.

Sandra er nemlig en høyst sammensatt hovedperson, med flere usympatiske trekk. Av Sandra Hüllers sterke rolleprestasjon gis hun en stolthet og overlegenhet ved seg, som avtegnes i det harde ansiktet hennes. Samtidig er desperasjonen overbevisende. Hun har lenge følt seg fanga mellom forfatterskapet sitt, som krever sjølsentrert dedikasjon, og til familielivet, som med mannen og sønnens behov utfordrer rollen som mor og partner. Det at hun tviholder på å snakke engelsk med familien sin for å bevare det hun anser som en «common ground», ettersom han er fransk og hun er tysk, er både forståelig og frustrerende. Er språket ment å tviholde på autonomi og skape en beskyttende avstand til familielivet?

Til å begynne med kan ikke Sandra tro at Samuel ville ha tatt livet sitt, men så kommer hun på at hun en dag oppdaga hvite piller i oppkastet hans. Og han hadde jo vært deprimert i kjølvannet av sønnens ulykke, som skada synet hans, og som han føler seg skyldig for. Han hadde også vært plaga av ambisjoner om å skrive en roman og følelser av utilstrekkelighet, forsterka av konas suksess. Informasjonen og teoriene kommer stykkevis som en sakte avduking av et liv, og de bygger opp under fascinasjonen så vel som spenninga rundt hva som egentlig har skjedd.

Filmen tematiserer en kunstners dilemmaer i møte med familielivets hensyn, parallelt med en granskning av sannhetsverdien i fortellinger og vitnesbyrd. Under rettssaken brukes Sandras romaner mot henne, som om de avslører en dypere sannhet forkledd i fiksjon. Men litteraturens mulighet til å framskape alternative versjoner belyser også hvordan vi hele tida, og særlig i en rettssak som skal lande en dom, tolker virkeligheten og eventuelt forvrenger den.

Sønnen Daniel blir også med i fallet som hovedvitne og pårørende. Lojaliteten til den avdøde faren og den anklagde mora fanger ham i et umulig dilemma som utfordrer hukommelsen. Det at han ikke har synet å stole på, tillegger et spørsmål om sansenes evne til å gripe hva som skjedde i gjerningsøyeblikket og i et foreldreskap. Hvilken sannhet kan han stole på? Der de to foreldrene vekker sympati og skepsis om hverandre, er Daniel et følelsesmessig fokalpunkt i kaoset, og sammen med den glimrende prestasjonen til hunden Snoop, er det dette tospannet jeg entydig holder med.

Den dokumentariske koloritten i Fritt fall har tidvis noe amatørmessig over seg; kameraføringa særlig i rettssalen minner om bevegelsene i en hjemmevideo. Det er som om kameraet ikke helt klarer å bestemme seg for hvem det vil følge med på. Sammen med tragikomiske gjentakelser av 50 Cent-låta under rekonstrueringa av den skjebnesvangre ettermiddagen, og Sandras famlende forsøk på å vitne på fransk, resulterer dette i at mange av filmens 150 minutter for noen blir en enerverende opplevelse. For meg fungerer det imidlertid som en emosjonell inngang – en fremmedgjørende intensitet som setter seg i kroppen.

Rom og landskap brukes også effektivt, som et åsted for liv og død. Ved filmens slutt gjenstår åstedet, til tross for en viss konklusjon, som et ødelagt hjem. I svært mange ekte mordsaker er det partneren eller et nært familiemedlem som blir dømt, da ofte med motsatt kjønn på offer og gjerningsperson enn den filmen viser.

Fritt fall utforsker tragedien fra alle sider, med et ustødig blikk og en gripende menneskelighet.