Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

*

TIFF 2013: Jan Troells seneste film Dom över död man er et medrivende og melankolsk drama som til tider kanaliserer både Ingmar Bergman og Carl Theodor Dreyer.

Fä dör, fränder dö, även själv skiljes du hädan,

Men ett vett jag, som aldrig dör, domen över död man

-Fra Håvamål

Dom över död man er basert på livet til den kontroversielle svenske nyhetsredaktøren Torgny Segerstedt (spilt av Jesper Christensen) som på 1930-tallet var en innbitt kritiker av Adolf Hitler og nazityskland. Hans temperamentsfulle fordømmelser av den maktsyke tyske regjeringen gjorde ham både berømt og beryktet, og filmen skildrer de dype riftene som lå latent i det svenske samfunnet — et samfunn som måtte forholde seg både til kommunismen og den gryende fascismen. Etter hvert som krigen nærmer seg blir Segerstedt utsatt for stort press fra både kolleger og politikere til å tone ned sine kritiske raljeringer mot Hitler og vi følger hans kamp mot sensur og fortielse. Slik Segerstedt så det, betydde stillhet samtykke og hans beundringsverdige kamp viser at en diplomatisk holdning faktisk kan være umoralsk og feig.

Filmen behandler på denne måten Sveriges politiske nøytralitet under andre verdenskrig med alle dets dilemmaer. Men Troells film går også nærmere inn på Segerstedts private liv og da særdeles hans problematiske ekteskap, hans distanserte forhold til sine barn og ikke minst hans traumer knyttet til sønnens tidlige bortgang og morens selvmord da han var barn.

Vekslingen mellom det politiske og det private dramaet balanseres perfekt og komplementerer hverandre — begge aspektene virker essensielle for å forstå det kulturelle og politiske klimaet på 1930-tallet. Troell bygger ikke ukritisk opp en helteskikkelse, men går Segerstedt nøye etter i sømmene. Vi får et innblikk i et liv som er drevet av en kamp mot urett fra en mann som ikke evner å begripe den urett han selv gjør mot sine nærmeste. Ulla Skog spiller på glimrende vis Segerstedts norske kone, Puste, som blir drevet til psykisk sammenbrudd av hans utroskap og hans underliggende forakt mot henne. Vi blir vist vonde episoder fra sosiale sammenkomster hvor Segerstedts elskerinne regelrett ydmyker Puste og bryter henne ned.

I tillegg er Segerstedts oppmerksomhet nesten på psykopatisk vis primært rettet mot hans tre elskede hunder som synes å komme foran hans familie – et trekk som på gåsehudfremkallende vis blir sammenlignet med Hitlers lignende tilbøyelighet. Han er en avstengt mann som ikke klarer å åpne seg til sine nærmeste. Det er derfor avslørende at han har de mest meningsfulle og utleverende samtalene med avdøde bekjente.

Med et stilsikkert blikk og nydelig svart-hvitt foto er Dom över död man vakker og melankolsk. Det virker som et veldig personlig prosjekt for Troell, som har vært delaktig i arbeidet med både manus, klipping og fotoarbeid — sistnevnte sammen med fotograf Mischa Gavrjusiov. Filmen dreier seg mest rundt Segerstedts private sfære, men blikket løftes av og til med velplukkede arkivopptak fra andre verdenskrig.

Det er med litt motvilje at jeg trekker frem regissørene Ingmar Bergman og Carl Theodor Dreyer — slike referanser blir ofte upresise og farges av de regissørene man selv har sett mye av. Det er også slik at Troell og hans film ved en slik sammenligning kan havne litt i skyggen, noe verken han eller filmen fortjener. Likevel opplever jeg at filmen går i dialog med Bergmans mesterverk Smultronstället (1957). Lik Victor Sjöströms karakter som på sine eldre dager blir selvransakende og gjenopplever barndommens definerende hendelser, blir Segerstedt hjemsøkt av sin døde mor og andre skikkelser fra fortiden. Med disse diskuterer han hvilken person han har blitt og sine egne feil og mangler. I tillegg spilles det på Segerstedts teologiske utdanning og hans indre kamp med gudstroen og da særdeles konseptet om ondskap. For er ondskap et abstrakt og konstruert konsept eller er det reelt? Troells understreking av fellestrekkene mellom Hitler og Segerstedt virker til å helle mot førstnevnte konklusjon.

Det religiøse temaet, det avdempede dramaet og den strenge stilen gir også assosiasjoner til den danske mesterregissøren Carl Theodor Dreyer og særlig hans siste film Gertrud (1964). Trekantdramaet og portretteringen av sterke følelser begravd under borgerlig etikette er til stede i Troells film, på samme måte som i Dreyers. Det virker på en måte passende at en aldrende svensk mesterregissør tar inspirasjon fra og bygger videre på tidligere skandinaviske storheter. Likevel står Dom över död man solid plantet på sine egne ben som et veldig godt og inspirert filmverk.

Troell omskriver ettermælet til Segerstedt og feller således sin dom over mannen. Men dommen er kompleks, menneskelig og treffende — den både kritiserer og hyller den historiske skikkelsen. Dom över död man føles ut som en gammel manns verk på godt og vondt. Den kan kanskje virke litt langtekkelig av og til, men gjør det meste riktig. Den har en sofistikert stil, glimrende skuespill og en melankolsk tonalitet som muligens bare en gammel mann kan få frem.