«Rarely do landmark works of cinema seem so . . . wrong.» Slik formulerer distributøren Eclipse seg på omslaget av sin nye DVD-boks Up All Night with Robert Downey Sr. Det er ingen overdrivelse, for Downey Sr. er ikke av det forsiktige slaget: Jøder, svarte, hvite, kortvokste, katolikker og skinnhellige politikere blir alle harselert med uten at noe legges i mellom. I tillegg er Downeys uttrykk nærmest et audiovisuelt frontalangrep på seeren. Med sin raske klipperytme, improviserte replikker og ustrukturerte narrativer er filmene alltid på randen av å bikke over i frenetisk galskap. Downeys obskure kunstverker er underlige og svært fascinerende.
Eclipse, en egen label under Criterion Collection, tar sikte på å gi ut filmer som ikke har gode nok filmnegativer til å tilfredsstille moderselskapets høye krav til bildekvalitet, men som de mener er såpass kunstnerisk viktige at de fortjener relansering. Dette gjør selskapet til en viktig leverandør av uoppdagede juveler som har blitt begravet i den enorme mengden av glemte verk i filmhistorien. Med Eclipse-serien har mange filmelskere oppdaget lite kjente regissører som Raymond Bernard, William Klein og nå nylig den franske filmskaperen Jean Grémillon. Med andre ord er Eclipse for seere som vil oppleve andre filmer enn de som er opplest og vedtatt som klassikere i filmkanon. Robert Downey Sr. er en av dem — en regissør som er lite kjent blant yngre filmfantaster, men som var blant de sentrale aktørene i New Yorks undergrunnsbølge på 1960-tallet. Vi kjenner alle hans sønn, Hollywood-stjernen Robert Downey jr., men senior selv var aldri interessert i drømmefabrikken. Som han formulerte det i et intervju fra 2008:
It seems that most guys that I run into, who are making digital films are just auditioning to get to Hollywood to make that stuff. It’s kind of weird. You have the opportunity with this here to do whatever you want! What are you waiting for?! What have you got to lose?
Robert Downey Sr. var både baseballspiller og bokser før han begynte å lage undergrunnsfilmer, hovedsaklig fordi han ikke hadde lyst til å ha en vanlig jobb. Selv om Downey manglet filmskolering, var New York på begynnelsen av 1960-tallet et ideelt sted for aspirerende filmskapere. De fleste som fikk tak i et kamera kunne vise filmene sine på de mange undergrunnskinoene i byen, og på denne tiden var interessen for amatørfilmer usedvanlig stor hos publikum. Det var i dette miljøet at blant andre Andy Warhol, Jack Smith og Jonas Mekas var i ferd med å skape en amerikansk avantgarde-bølge innen film. Filmskaperen Downey oppstod som en del av denne bevegelsen, men hans humoristiske og upretensiøse filmer skiller seg ut fra en del av de mer seriøse kunstfilmene man ofte forbinder med samme periode.
Downeys stil er ironisk og eklektisk. Hans bruk av stillbilder med voiceover gir en tegneserieaktig følelse, og hans kryptiske replikker blir nesten som absurd poesi å regne. I tillegg hagler det med ordspill, politisk satire og one-liners omsvøpt av en stilistisk lekenhet som ofte truer med å gå over i rent kaos. Man føler nærmest at Downey er et barn som fryder seg over bare å kunne skape noe, og som hiver sammen tusen forskjellige ideer. Resultatet er filmer som så vidt henger sammen, men som innehar en besnærende atmosfære. Downeys filmfilosofi virker til å høre sammen med det Jonas Mekas kalte Beat-bølgen:
Like the new poet, the new film-maker is not interested in public acceptance. The new artist knows that most of what’s publicly said today is corrupt and distorted. He knows that the truth is somewhere else, not in the New York Times and not in Pravda. He feels that he must do something about it, for his own conscience, that he must rebell against the tightening web of lies
Downey prøver aldri å tekkes det store publikum. Vitsene er kryptiske, historiene rare og stilen ukoherent. Når man ser en Downey-film, er det som å åpne et vindu inn til et hyperaktivt sinn som har lyst å erte på seg alle og enhver. Downey er ikke så rabiat politisk som mange andre av hans samtidige. For selv om han er samfunnskritisk, har Downey alltid et glis rundt munnen, og den eneste ideologien han følger er at han ikke følger noen ideologi. Dermed er ingen fratatt kritikk i dette harselerende universet.
Det første som slo meg da jeg satte på DVD-boksens første film, Babo 73 (1964), er at den fanger et tidsbilde jeg ikke har sett for ofte. Den amerikanske kulturen som kom med 68-erne og hippiebevegelsen er velkjent for de fleste med en grunnleggende bevissthet rundt popkultur. Downeys filmer fanger derimot et pre-hippiesamfunn på randen av å bryte med 1950-tallets konservativisme, men som fortsatt har den ene foten plantet i Eisenhower-perioden. Downey er veldig opptatt av å gjøre narr av den politiske eliten og kritiserer krigsfilosofien som rådet i USA, som da hadde begynt å trappe opp krigen i Vietnam. Babo 73 er nok den merkeligste filmen Downey har laget. I et av klippene som Eclipse har lagt ut på YouTube, hvor Downey og den kjente filmregissøren Paul Thomas Anderson samtaler om filmene hans, utbryter Anderson etter å ha sett Babo 73: «What the fuck is going on?» og ser spørrende bort på en lattermild Downey:
My cortex is going wacko
Just because man is a loser, doesn’t mean he’s lost
Senator McCarthy died for what was right. Right is right, because right fights what is left. What’s left has to be wrong cause it’s not right!
Every man has a right to be a bigot.
— Tilfeldige utdrag av dialog fra Babo 73
Babo 73 er en merkelig fabel om den semi-tilbakestående presidenten av The United Status, spilt av Warhol-skuespilleren Taylor Mead. Presidenten og hans stab sitter i fluktstoler på stranden i stedet for å oppholde seg i Det hvite hus (portrettert som et forfallent forstadshus), hvor de diskuterer hvordan de skal invadere fremmede land. Dette blir symbolisert av kabinettet som sitter rundt et sjakkbrett med brikker formet som soldater og atombomber. Babo 73 er en morsom og uforglemmelig film, men sannsynligvis også boksens svakeste, rett og slett fordi den er utmattende kryptisk. Det hjelper ikke at Taylor Mead konstant prater som en slags Langbein-møter-Harald Eias parodi av Knut Arild Hareide, noe som blir litt mye i lengden. Men Downey har en klar estetisk og kunstnerisk visjon til tross for at filmene virker kaotiske. Som kritiker Michael Koresky formulerer det i heftet som følger med boksen:
Though he has always denied having any sort of unifying artistic philosophy, his brand of in-your-face satire unmistakably came from a political consciousness — these are the works of an angry young man cynical about any form of leadership or conformity and not interested in adhering to any set parameters, social or aesthetic.
Neste filmen i boksen er Chafed Elbows (1966) hvor vi følger Walter Dinsmore, en sosialklient som har et incestuøst forhold med sin mor. Filmen tar for seg alle de rare karakterene Dinsmore møter på sin vei når han vandrer ned gatene i New York under sin ”annual November breakdown”. Filmen fungerer bedre enn Babo 73, for selv om den mangler en glassklar fortelling, har Chafed Elbows en rød tråd, i og med at vi følger Dinsmore på hans surrealistiske ferd. På et tidspunkt går filmen over til å bli en slags mockumentary når Dinsmore slår igjennom som popartist med to låter, simplistisk titulert Hey, hey,hey og Yeah, yeah, yeah — et satirisk stikk til datidens popmusikk som The Beatles stod i spissen for. Vi får høre låtene i sin helhet, akkompagnert av musikkvideoer som er ustyrtelig morsomme — kanskje det morsomste Downey presterte. Filmen er også spekket med Downeys varemerke: Merkelige, nesten poesiaktige one-liners som «Alexander Graham Bell never made a call», «Hitler is a hairdresser living in Los Angeles» og «Bless you in the name of the dow, the jones and the industrial». Det er nesten som om Allen Ginsberg har hatt en finger med i spillet i utformingen av disse surrealistiske og morsomme replikkene.
I filmen No More Excuses (1968) har Downey redigert sammen to forskjellige filmer. Den ene omhandler utesteder for single i New York, hvor de unge er ute etter å få seg one night stands. Den andre er fra Downeys debutkortfilm Balls Bluff, hvor en borgerkrigssoldat går rundt omkring i 60-tallets New York. Denne borgerkrigssoldaten er spilt av Downey selv. En morsom anekdote tilknyttet dette er at Downey gikk inn på banen under en pågående baseballkamp i New York, ikledd borgerkrigsuniformen sin, ropende mens han prøver å finne «those damned Yankees!». Han ble kastet ut av arenaen, og etterpå kom det et avisoppslag om hendelsen hvor Downey blir omtalt som «a weirdo». Alt dette ble filmet og vises i No More Excuses. I tillegg blir vi vist en slags informasjonsfilm for en (oppdiktet) organisasjon som jobber for å kle dyr — The Society for Indecency to Naked Animals:
Take your dog for instance. Why should he be denied the right to walk down the street in a tuxedo at night? Decency today means morality tomorrow!
For å toppe det hele avsluttes filmen med en kvinne som har intim omgang med en sjimpanse (!). Downey går dermed rett i strupen på den puritanske holdningen i USA uten forbehold.
Hans neste film, Putney Swope (1969), er nok Downeys mest kjente og sette film. En svart mann ved navn Putney Swope blir ved en tilfeldighet sjef for et reklamebyrå, og har revolusjonerende ideer for å endre det kapitalistiske USA. Men snart blir Swope også forført av penger og makt. Downey legger inn morsomme falske reklamefilmer inn i mellom, som er et veldig kreativt (og også mye etterapet) grep og som tilfører filmen dynamikk (søk etter «Putney Swope Commercial» på YouTube for å se noen av dem). Putney Swope er en direkte kritikk av amerikansk rasisme og kapitalisme, men er smart nok til å ikke by på enkle svar. For selv om Putney havner i sjefsstolen, klarer han ikke å endre systemet som skaper fremmedfrykt rundt ham, og blir selv en tyrann og rasist. Mange påpeker at filmen er en tidlig forløper til filmsjangeren Blaxploitation, som ble populær på 1970-tallet, hvilket igjen viser at Downey hadde en viss inflytelse på utviklingen av varierte uttrykk i den amerikanske filmbransjen.
Den siste filmen i Eclipse-samlingen har den kryptiske tittelen Two tons of Turquoise to Taos Tonight (1975) og er også kanskje det mest seriøse verket i denne samlingen. Downeys kone, Elsie Downey, spiller alle de kvinnelige rollene i filmen og hans sønn Robert Downey Jr. har også en liten rolle, i en film som er finansiert av ingen ringere enn Hal Ashby, Norman Lear og Jack Nicholson, med originalt soundtrack av Jack Nitzsche. Downey ville lage en film uten en begynnelse eller slutt, noe som fører til at Two Tons of Turquoise to Taos Tonight er som en eneste lang bevissthetsstrøm hvor ingen av sekvensene henger sammen. Den ene surrealistiske situasjonen blir etterfulgt av en annen, og alle replikkene er levert i en slags rar overspillende og distansert tone — et grep som kan ha inspirert David Lynch. Filmen skulle egentlig hete Moment to Moment, en passende tittel som Downey måtte droppe ettersom Hollywood lanserte en film med samme tittel det samme året. Det frister meg å betegne Two Tons… som en døendes opplevelse av sitt liv i revy, eller kanskje som en TV som tar inn signaler fra en annen dimensjon. Jeg forstod ingenting av det jeg så, men likevel var filmen merkelig hypnotiserende — den opererer etter sin helt egen forvridde logikk.
Min oppfordring er som følger, ettersom de færreste her til lands har sett disse filmene: Sett på filmene i Robert Downey Sr.-boksen sent på kvelden og la deg bli absorbert av en fremmed og absurd verden, fylt av komiske påfunn og rare ideer. Filmene er ikke trygge klassiske verk som innehar typisk godt håndtverk, men er anarkistiske og fandenivoldske lavbudsjettsfilmer ulikt noe annet. Jeg kan ikke garantere at du vil like det, men du vil aldri glemme opplevelsen av disse raritetene. Downey liker å fortelle en anekdote om en tilhenger som kom bort til ham og sa: «You really changed my life,» hvorpå Downey svarte «I’m sorry!». Downeys egenartede univers er ikke nødvendigvis sunt for den mentale helsen, men det er en fascinerende opplevelse vel verdt å oppsøke!
*
NB: DVD-utgivelsen av Robert Downey Sr. sine filmer er i Sone 1, og kan kjøpes fra DeepDiscount, eller i Norge fra Platekompaniet.