Charles Laughton som Quasimodo i «Ringeren i Notre Dame» (1939).

Intoleranse og blind fanatisme i Ringeren i Notre Dame (1939)

Cannes 2020: Filmfestivalen i Cannes skulle egentlig bli arrangert for første gang i 1939, men etter kun én visning, den 31. august, ble festivalen satt på vent på grunn av nazistenes invasjon av Polen 1. september. Da Frankrike erklærte krig mot Tyskland 3. september, ble hele festivalen naturlig nok avlyst. Så vår åpningsfilm på den alternative Cannes-festivalen, William Dieterles Ringeren i Notre Dame, er altså den første filmen vist på Cannes-festivalen noensinne.

Mange av historiens mest betydningsfulle verk blir som nye i møte med en moderne kontekst. Stormen (1610) av William Shakespeare foregriper den postkoloniale verden og Mary Shelleys Frankenstein (1818) dramatiserer vitenskapens bekymringsverdige inngripen i og sammenveving med naturen. Selv om Victor Hugos Ringeren i Notre Dame (1831) ikke helt kan måle seg med disse, har den noe tidløst ved seg som enkelt kan settes i forbindelse med vår egen samtid.

Og det gjelder naturligvis også for Dieterles filmatisering av Hugos roman. Forfølgelse, intoleranse og blind fanatisme: Ringeren i Notre Dame får nesten profetiske dimensjoner i lys av sin Cannes-premiere under dramatiske omstendigheter i 1939, men har også mye annet å by på. Nedenfor ser jeg nærmere på noen av grunnene til at filmen fortsatt er høyst severdig og aktuell.

1. Tematikken og metaforene får nytt liv i møte med den moderne verden

Den mest åpenbare metaforen i Ringeren i Notre Dame handler om den utstøtte, Quasimodo, som med sitt uvanlige ytre og sin funksjonsnedsettelse blir sett på som et undermenneske – innbyggerne i Paris veksler mellom å latterliggjøre eller demonisere ham. I tillegg er Esmeralda, sigøyneren/romani i historien, en forfulgt person på bakgrunn av sin etnisitet og bakgrunn. Selv om historien har sin opprinnelse i første halvdel av 1800-tallet, er det ikke vanskelig å se Quasimodo og Esmeralda i lys av 1930-tallets globale fascisme og rendyrkede rasisme.

Den kvasi-vitenskapelige eugenikken var svært populær i både Europa og USA på 20- og 30-tallet hvor man på ramme alvor forsøkte å avle frem sunne og intelligente mennesker, men også å sterilisere og institusjonalisere mennesker som ble sett på som genetisk underlegne. For eksempel ble en kvinne ved navn Carrie Buck feilaktig stemplet som «åndssvak» på 1920-tallet og ble sterilisert på bakgrunn av eugeniske argumenter. Den feilaktige (og svært uvitenskapelige) tanken var at intelligens var direkte genetisk arvelig. I tillegg ble det fokusert på kroppslig overlegenhet. Konkurranser hvor leger undersøkte små barn for å kåre barnet med de beste arveegenskapene var ikke et ukjent fenomen på 1920-tallet.

Klasse- og rasefrykt var pådrivere for eugeniske tanker på slutten av 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig, og slett ikke begrenset til Nazi-Tyskland. Selv om denne type eugenikk heldigvis er et tilbakelagt stadium, finnes det nye utfordringer i fremtiden hvor genkartlegging og forbedring av menneskekroppen kan bli nettopp et klasseprivilegium og dermed kaste oss ut i nye debatter om genetikk og egenskaper. Dette kan komme til å bli den store verdikampen de neste tredve årene.

«Praying won’t help you. You come from an evil race»
– Frollo til Esmeralda

2. Konteksten gir en ekstra dimensjon til filmens tematikk og fortelling

Ringeren i Notre Dame inngår i en høyst dramatisk fortelling om Cannes-festivalens tilblivelse og dens historiske kontekst speiler sentrale ideer i fortellingen.

Da den tyske regissøren William Dieterle fikk med seg stjernen Charles Laughton og da ukjente Maureen O’Hara til å gestalte Quasimodo og Esmeralda, hadde Victor Hugos klassiske roman allerede blitt overført til lerretet en rekke ganger, blant annet i en berømt stumfilm med Lon Chaney i hovedrollen. De to skuespillerne kom rett fra innspillingen av Alfred Hitchcocks Jamaica Inn (1939) og Laughton insisterte på at O’Hara skulle være stjernen i Ringeren i Notre Dame. Filmen hadde verdenspremiere under historiens første Cannes-festival i 1939, der omstendighetene rundt gav uhyggelig klang til filmens tematikk.

Ifølge Cannes-festivalens egne nettsider ble festivalen opprettet som en reaksjon på en hendelse ved filmfestivalen i Venezia i 1938. Juryen ble visstnok presset av Hitler og Mussolini til å endre vinner i siste sekund, og Leni Riefenstahls Olympia og den italienske Luciano Serra, Pilot stakk av med seieren. Det må påpekes at Venezia-festivalen ikke hadde begynt å overrekke den ikoniske gulløven, men i stedet den vesentlig mindre flatterende «Mussolini Cup» eller «Coppa Mussolini». Mange europeere, og i dette tilfellet franskmannen Phillippe Erlanger som fikk den opprinnelige ideen til en ny fransk festival, var lei av fascismens tydelige kolonisering av filmfestivaler og -priser. Man trengte en fri og apolitisk festival, og slik oppstod Cannes i 1939.

Men åpningen av filmfestivalen ble dyster: Etter kun én privat visning av Dieterles Ringeren i Notre Dame ble festivalen nødt til å stenge fordi Nazi-Tyskland hadde invadert Polen, og bare få dager etter ble det erklært krig. Filmens advarsel om dehumanisering ble bevitnet av et lite publikum samtidig som tyske tropper gjorde seg klare til å initiere en av de mest anti-humane katastrofene i verdenshistorien cirka 1300 km unna.

Frollo: Honest people don’t live by witchcraft and magic.

Esmeralda: If we really had the power of magic, do you think we’d choose to be outcasts, to be poor and persecuted always? Surely we’d use it for our own benefit.

3. Dieterle, Frank og Leviens subtekst

Det er tydelig at manusforfatterne Bruno Frank (tysk emigrant med jødisk kone) og den jødiske Sonya Levien (russisk-amerikansk) kommenterer nazismens intoleranse mot andre folkegrupper. Dette blir personifisert av den onde Frollo, en slags justisminister, som vil jage romfolket ut av Paris. Esmeralda søker derfor amnesti i Notre Dame, der Frollo oppdager henne foran en statue av jomfru Maria og blir betatt. Sammenstillingen av Esmeralda og Maria er ikke tilfeldig og gir Esmeralda en opphøyd renhet gjennom assosiasjon. Mens vi får høre at andre kristne i kirken ber til Gud for å få mer rikdom eller skjønnhet, ber Esmeralda for beskyttelse for romfolket.

Dette innleder en minneverdig scene hvor hun snakker til Frollo om marginalisering og ekskludering. Frollo på sin side stirrer direkte på kroppen hennes, samtidig som han uttaler at hennes folk bør nedkjempes med sverd. I dette øyeblikket viser Dieterle og manusforfatterne Frollos natur – han er en kynisk anti-humanist som reduserer mennesker til objekter for sin egen forlystelse.

Jeg får assosiasjoner til fascismens fanatiske oppheng i genetikk, rase og kropp. Gjennom en slik reduksjon av mennesket, en utslettelse av subjektet, ledes man inn i hat og begynner å rettferdiggjøre vold. Parallellene til dagens skumle tendenser i både Europa og USA er innlysende. I tillegg har man de siste årene fått en mer utstrakt tribalisme og digitale ekkokamre som stenger oss ute fra andre menneskers opplevelsessfærer, og som medfører dehumanisering og et reduksjonistisk syn på større menneskegrupper.

På et tidspunkt dreper Frollo, av ren sjalusi, en mann som flørter med Esmeralda. Senere vil han også henrette sitt begjærsobjekt – ikke bare for å unngå å bli siktet for mordet han har begått, men fordi hun har vekket en lyst i ham. Ved å fjerne henne opphører også den kognitive dissonansen: at han kan begjære noen assosiert med det han hater. Det finnes spor av humanisme i ham, som Esmeralda også får øye på – det var tross alt Frollo som fant Quasimodo og bragte ham til katedralen. Men Frollo fornekter sine gode sider og overbeviser seg selv om at Esmeralda har forhekset ham. Nok en gang leder hans forkvaklede «fornuft» til dehumanisering – ideologi og tankesett har korrumpert følelseslivets brobygging og lengsel etter kjærlighet.

I begynnelsen av filmen ser vi at Frollo og Kong Louis XI inspiserer et trykkeri, som var en ny oppfinnelse i tiden hvor handlingen i filmen utspiller seg. Kongen er begeistret over mulighetene av å spre informasjon, kunnskap og verdenssyn, mens Frollo vil ødelegge maskinen fordi den er en trussel mot kirkens dogmatisme og hegemoni. Nettopp en slik fornektelse av åpen diskurs og tankefrihet fant sted i Nazi-Tyskland hvor kunstverk og bøker ble destruert. Denne dualiteten fremkommer tydelig i dialogen mellom kongen og Frollo:

Louis XI: The cathedrals are the handwriting of the past. The press is of our time, and I won’t do anything to stop it, Frollo.

Frollo: Sire, we must break the press and hang the printer. For, between them, they will destroy our old and holy order.

Louis XI: I am not such a fool.

Frollo: I for my part will protect France from these printed books as I will protect it from witches, sorcerers and gypsies – the foreign races over-running all of Europe.

4. Laughtons rolletolkning og skuespillerprestasjon

Charles Laughton hadde en veldig stor og dominerende personlighet, litt på samme måte som Orson Welles. Han hadde en utstråling og selvsikkerhet, en nesten brautende persona, som ofte skinner gjennom. Som Encyclopedica Britannica skriver: «Laughton’s inclination toward hammy self-indulgence was not universally appreciated by his coworkers, but audiences adored him, excesses and all.»

Han var en svært eksentrisk og utadvendt person, men i Ringeren i Notre Dame briljerer han med en subtile og sørgmodig rollefortolkning. Dette overrasket meg, da jeg på forhånd hadde forventet en overdådig opptreden med store gester og mimikk. Det er nettopp Laughtons fortolkning av Quasimodo-figuren som gjør at filmen som helhet fremstår ettertenksom. Utbruddet «I’m not a man! I’m not a beast! I’m about as shapeless as the man in the moon!» er fremført med en imponerende sårbarhet. Quasimodo er definert av det liminale, av mellomstadiet. Her er han hverken/eller, han står utenfor alle kategorier. Udefinerbar og dermed også usynlig og uønsket.

Når Quasimodo blir kronet «King of Fools» og utsatt for store ydmykelser er denne liminale tilstanden ekstra tydelig. Han er både konge og tåpe, et slags paradoks som både hylles og latterliggjøres. Denne tragiske skikkelsen er ikke kun forvist til en slags hjemløs tilstand i tårnet sitt. Han er uten tilhørighet og dermed også hjemløs blant mennesker.

Quasimodo: [to one of the stone gargoyles] Why was I not made of stone – like thee?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>