Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. György Fehérs Twilight (1990) vises fra og med torsdag 10. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
En tåkegrå glorie omslutter György Fehérs Twilight («Szürkület», 1990), og gir filmen en helt egen aura. I dette mørke og eksistensielle ungarske filmmesterverket smelter alle komponentene naturlig sammen og blir til noe unikt. De lange, perfekt komponerte tagningene, de fantastiske barneskuespillerne, lyddesignet og det disige fotoet opphøyer hver scene til et kosmisk drama.
I det som på papiret høres ut som en tradisjonell Dashiell Hammett-aktig drapshistorie, hvor to etterforskere blir besatt av å finne morderen av en liten jente ute på den ungarske landsbygda, skaper regissør György Fehér en uhygge og en atmosfære som tar bolig i kroppen, og – som de aller beste kunstopplevelsene – trenger inn i underbevisstheten.
Det er noe særegent med 1980- og 1990-tallet, den siste perioden før internett kom og avmystifiserte filmer. Publikum hadde begrenset tilgang til informasjon om både regissører og filmenes tilblivelse, spesielt når det dukket opp kultfilmer fra ulike deler av verden. Noen var innhyllet i mystikk og mange regissører eksperimenterte med opptak på kornete 16mm og synlig slitasje på filmrullene (slik at man imiterte et slags stumfilmuttrykk, eller en røffere og mindre polert estetikk) – eksempelvis i E. Elias Mehriges helvetesaktige Begotten (1989), James Marsh sin bisarre Wisconsin Death Trip (1999) og Guy Maddins merkelige stumfilmpastisj Archangel (1999).
Nå har ikke Twilight egentlig så mye til felles med disse, selv om estetikken ligner. David Lynchs Eraserhead (1977) er en annen referanse, spesielt i Fehérs åpningssekvens. Kameraet flyr over noe som kan se ut som stein, korallrev eller kanskje noe fra en fremmed planet? Etter hvert blir det tydelig at vi ser på en tett skog som avsluttes med lyset fra daggry. Lange tagninger, poetiske skildringer av natur, dvelende scener, og nedstrippet historiefortelling med fokus på å fange øyeblikk i tid er noe man også finner hos Béla Tarr, Andrej Tarkovskij og Carl Theodor Dreyer. Likevel fremstår György Fehérs tilnærming som unik. Det føles ut som filmen har dukket opp ut av ingenting, med skildringer fra en verden og et landskap ulikt noe man har sett før.
Filmens handling, derimot, er ikke eksepsjonell, men måten Fehér skildrer den på opphøyer den. En liten jente blir funnet drept ved et stort kors-monument i en skog og to etterforskere begynner å nøste opp i hva som har skjedd. Bit for bit kommer de nærmere løsningen, men ikke uten å eksponere seg for et mørke, noe demonisk, som bor i dem selv. I Fehérs film er alle mennesker dratt mellom Gud og djevelen, mellom godhet og mørke. Den menneskelige tilstand er lik horisonten når solens stråler velter inn over mørkets dunkle demning.
Men Fehér er mest opptatt av hvordan mørket har en tendens til å spre seg, når det først har blitt manifestert. For dette drapet gir ringvirkninger i bygda og tvinger frem spenninger som har ligget latent. En mann som ryktes å ha vært sammen med en 14 år gammel jente blir avhørt, og gjennom kriminalprosedyren og konfrontasjonen skapes enda mer tragedie. En av etterforskerne blir enda mer alkoholisert enn han allerede var. Dessuten vekkes et indre mørke i ham, gjennom den ubehagelige måten han avhører barna på. Dette er en mørk mood piece, men også et Tsjekhov-aktig drama som omfatter menneskeheten selv.
Twilight var utrolig nok debutfilmen til György Fehér, selv om han hadde lang erfaring fra diverse TV-produksjoner. Béla Tarr står kreditert som konsulent på Twilight og Fehér var produsent på Tarrs Sátántangó (1994), og har i tillegg skrevet dialogene i Werckmeister Harmóniák (2000) – så fellesskapet mellom de to åpenbart. Begge er mestere av lange tagninger i trykkende sort-hvitt. Og for min del vekket filmen assosiasjoner til Carl Theodor Dreyers klassikere som Vredens Dag (1943) og Vampyr (1932) – sistnevnte har jeg skrevet en tekst om her på Montages. Det er noe gotisk, men også religiøst som finner veien inn i bildene.
For Twilight er omringet av en mytisk aura. Walter Benjamins klassiske tekst Kunstverket i Reproduksjonsalderen (1935) drøfter hvordan reproduksjon fratar et kunsterisk objekt dets aura, altså dets spesifisitet og «utstråling». Når man drar til Louvre for å se Mona Lisa, innehar verket nettopp en slik aura fordi man stirrer på det originale verket, mens for verk som blir mekanisk reprodusert finnes det ingen «original» som er helt unik. Benjamins tekst introduserte en viktig kunstfilosofisk idé, og argumenterer godt for seg. Men i noen sjeldne tilfeller, som i nettopp Twilight, vil jeg hevde at filmen likevel innehar en aura – selv om objektet er mekanisk reprodusert.
For i lang tid var György Fehérs film vanskelig å få tak i. I et intervju på Second Run sin ferske Blu-ray-utgivelse av nyrestaureringen, forteller Quay-brødrene og Peter Strickland at de – i likhet med mange cineaster – oppdaget Twilight på forferdelig dårlige kopier, som hadde utspring i en slitt VHS. Quay-brødrene beskriver en nær spirituell opplevelse i deres møte med denne mystiske filmen, kanskje forsterket av den forslitte (underliggjørende) VHS-kvaliteten? Det er uansett verdt å merke seg at Cinematekenes visninger av Twilight er en begivenhet – det er først nå at vi kan se Fehérs film i sin opprinnelige kvalitet, hentet frem igjen av Det ungarske filminstituttets restaureringsarbeid.
Da de skulle finne det rette estetiske uttrykket for filmen, beskriver fotograf Miklós Gurbán hvordan de måtte kontakte en lang rekke produsenter av ulike film stocks, som Fuji og Kodak, for å finne ut hvordan de skulle få frem det slitte, grådisige uttrykket de ønsket seg – hvor lys og mørke blør over i hverandre (i motsetning til veldig kontrastfylte bilder). Løsningen var, i følge Gurbán, at dette grå delvis kommer fra selve materialet i celluloiden. Et gammelt, slitt preg og en estetisk dysterhet, som brer seg ut over kinolerretet.
Musikkvalgene i Twilight tilfører også en særegen atmosfære. Snutter fra Ungarns mest kjente komponist, Béla Bartók, er blandet med gregoriansk sang og Popol Vuhs musikk til Werner Herzogs Nosferatu (1979). Kuriøst nok er faktisk deler av lydsporet også hentet fra Kate Bush sin sang Hello Earth, fra albumet Hounds of Love (1985). Vi kan høre dette fordi Bush nettopp samplet Herzogs film og la til et nytt element: hvisking av noen tyske fraser. Ordene som blir hvisket på tysk kan oversettes som «Deeper, deeper, somewhere in the depth there is a light». Dette blir gjentatt gang på gang i filmen og skaper en hypnotisk følelse, samtidig som den holder på atmosfæren.
I tillegg til å skape en slik særegen audiovisuell stemning, viser Fehér at han er dyktig til å hente frem utrolige prestasjoner hos sine barneskuespillere. I en av filmens mange uforglemmelige scener prøver etterforskeren å få informasjon fra den dreptes klassevenner. Vi ser jenta som avhøres på skrå, i en lang, uavbrutt tagning. Hun har mørke, uttrykksfulle øyne, en forpint mimikk og ser tydelig ukomfortabel ut.
Etterforskeren holder henne hardt fast og ber henne se ham i øynene når hun svarer. Hun ser vekk, gnir seg i øyet, svelger, lager ufrivillige grimaser, og tar lange pauser. Så hvisker hun at jenta som var drept pleide å møte «kjempen» og fikk «små pinnsvin» i gave. Disse kryptiske ordene stikker, og skraper oss over huden som istapper. Det klippes så til en tett, mørk bjørkeskog hvor kameraet beveger seg sidelengs og fanger inn en skikkelse.
Derpå får vi se den ene etterforskeren undersøke bilder fra åstedet. I andre lignende filmer vises alltid åstedsfotografi i nærbilder, skarpe og detaljerte, som skal vekke avsky i oss og heve dramaet. I Twilight ser vi disse bildene uskarpt og på langt hold. Vi skimter hodet av en jente omringet av gress og lyng. De er kornete og utydelige, nærmest som tatt ut av en gotisk skrekkfilm, men de føles likevel ut som de ivaretar en integritet. Melankoli fremheves i stedet for harme.
Noen filmer er prosaiske, hvor dialog og plottmekanismer formidler informasjon som vi seere skal bearbeide og dechiffrere, mens filmer som Twilight er fullstendig poetiske. Scenene formidler atmosfære, emosjoner og inntrykk som bare gir oss akkurat nok til å nøste sammen en historie. Dette er ingen sekulær film, men i likhet med Tarkovskij og Dreyer transcenderer denne det «ekte» og formidler i ren subtekst en kamp mellom Gud og djevelen.
Djevelen er aldri sett i Twilight, men en tilstedeværelse fremkalt av Fehérs bilder – en bjørkeskog, øyne, tåke og ikke minst det disige lyset av daggry hvor mørket og lyset kjemper om hegemoni.