Cinemateket i Oslo har satt opp Trenque Laquen som månedens film – den vises 6. og 13. september, mer info her.

*

Argentinske Trenque Lauquen er en film som drives frem av suggererende mysterier og en deilig atmosfære, mens den holder seeren på tå hev med uforutsigbare sjangerleker. Det er mulig at dette var blant kvalitetene som det berømte franske filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma bet seg merke i, da redaksjonen der utropte Laura Citarellas film som 2023s aller beste.

Hemmelige brev skjult i gamle bøker, en forsvunnet kvinne og et mystisk vesen som blir funnet ved vannkanten; det er noe rart som foregår i den lille argentiske byen Trenque Lauquen, et stykke vest for Buenos Aires. Som satt i en transe blir denne filmens rollefigurer besatt av de uløste mysteriene, og deres liv blir på ulike vis transformert og formet av byens hemmeligheter.

Kapittel 1: En forsvinning

Laura (spilt av Laura Paredes) er en akademiker (og botaniker) som har en fast spalte i lokalradioen der hun setter historiske kvinner i søkelyset. Mens hun jobber med et av sine innslag oppdager hun et brev gjemt mellom to sammenlimte sider i boken Autobiography of a Sexually Emancipated Communist Woman (1926) skrevet av Alexandra Kollontai. Brevet avdekker et skjult forhold mellom en kvinnelig lærer og en gift mann. Vandrende rundt i byens bibliotek, ledes hun videre til en rekke bøker med lignende skjulte brev.

Hun får hjelp av en mann, Chicho (Ezequiel Pierri), som blir en slags sjåfør/assistent for Laura. Han blir snart like oppslukt som henne i mysteriet, men en dag forsvinner Laura. Chicho og Lauras kjæreste Rafa (Rafael Spregelburd), prøver å finne ut hva som har skjedd med henne. Regissør Citarella og skuespiller Paredes har skrevet manuset sammen, og narrativet er delt opp i ulike kapitler, som undersøker historien (og byen) fra forskjellige perspektiver og som hopper frem og tilbake i tid.

Man blir som tilskuer raskt fengslet av mysteriene som serveres, og portrettet av hovedpersonen Laura er sjarmerende: Hun er ikke en gravalvorlig og intens rollefigur, slik som ofte forekommer i lignende filmer. Hun er en drømmende kvinne, som forelsker seg i hemmeligheter. Filmens tonalitet reflekteres i dette, og det er forfriskende å se en regissør som holder litt tilbake og ikke overlesser filmen med spenningsmusikk eller vold for å hausse opp dramaet.

Det er også fint å se filmer som tar seg tid til å bygge opp sine karakterer og som skaper en særegen atmosfære. Martin Scorseses Killers of the Flower Moon ble av noen kritisert for å være for lang til å vise på kino uten pauser (3 t og 25 min), men jeg vil hevde at den filmens uavbrutte, stadige suggererende oppbygging er det som gjør den såpass god som den er. Spilletiden til Trenque Lauquen er lengre (4 t og 30 min), men her er opplevelsen delt inn i to deler på litt over to timer hver.

Strukturen med kapitler og todeling fungerer veldig godt opp mot plottet og tematikken, i tillegg til at det understreker filmens litterære premiss. Det føles pirrende å plutselig utforske en hendelse fra en annen rollefigur sitt perspektiv, eller å gå tilbake i tid for å avdekke noe nytt i historien. Del 1 av Trenque Lauquen er særlig god, så idet andre del begynner er man virkelig investert i å forstå hvordan fortellingen kan nøstes opp.

Kapittel 2: Under overflaten

Lauras radioprogrammer om historiske kvinner står sentralt i Trenque Lauquen, for på mange måter handler filmen om maktforhold mellom kvinner og menn, samt trangen for kvinner til å frigjøre seg. Laura forteller i et av sine program om Lady Godiva, den sagnomsuste kvinnen fra Coventry som gikk med på å ri naken gjennom byen i bytte mot at hennes ektemann, jarlen Leofric, avskaffer en upopulær skatt som byens innbyggere må betale.

Laura anser Godiva som en helteskikkelse, mens Chicho leser historien på en mindre flatterende måte. Han anser denne hendelsen som en slags seksuell fetisj mellom Godiva og Leofric. Her viser regissør Laura Citarella hvordan kvinner og menn sine ulike perspektiver og verdensanskuelser fører til at de tolker og oppfatter tilværelsen annerledes.

Dette maktspillet viser seg også i at Rafa og Chicho skal «finne» Laura, selv om det er uklart om Laura egentlig har forsvunnet av egen fri vilje og dermed ikke ønsker å bli «funnet». Mennene har definert situasjonen i tråd med sitt kjønnede perspektiv om at de må trå til og redde henne, uten å egentlig forstå hvilken reise hun har tatt del i.

For i andre del av filmen blir et slags vesen funnet ved vannkanten, og Laura trekkes inn i dette mysteriet uten at Chicho vet om det. Dette leder henne til to kvinner, som muligens har et kjærlighetsforhold. Den ene av dem er gravid. Laura beveger seg dermed bort fra et kjærlighetstriangel med to menn til disse kvinnene.

De bor utenfor byen og det virker som om Laura drømmer seg inn i en slags relasjon med disse, eller: en slags platonsk idealisert tilværelse. Hun har på et vis frigjort seg fra sitt tidligere liv og tar fatt på et slags parallelt liv med kvinnene. Vesenet fra vannet befinner seg i overetasjen, men de to kvinnene lar ikke Laura få se det.

Kapittel 3: Produksjonen

Trenque Lauquen er en slags fortsettelse av Laura Citarellas film fra 2011, Ostende, hvor Laura Paredes spiller den samme rollefiguren med det samme radioprogrammet, og som også er titulert etter en by i Argentina. Det var nok ikke meningen at det skulle ta hele tolv år før oppfølgeren ble utgitt, men Trenque Lauquen har vært komplisert å lage, og det tok til slutt seks år å få fullført filmen.

Opptakene har skjedd av og på, over flere år, med mange omskrivinger og endringer i manus. I tillegg til et avbrekk på grunn av pandemien, kan den forsinkede prosessen ha sammenheng med at Citarella er en av de som startet et slags filmkollektiv kalt El Pampero Cine tilbake i 2002, som består av regissører og produsenter som bistår hverandres produksjoner og drøfter manusideer seg imellom. El Pampero Cine er kjent for noen særdeles lange filmer – som Mariano Llinás’ La Flor (2018), med spilletid på hele 14 timer. Ifølge Senses of Cinema er El Pampero Cine karakterisert av sin inkorporering og referering av andre kunstformer som litteratur, dans, teater og fotografi. Filmmaker Magazine skriver følgende:

Owning their own equipment, refusing to apply to the state funds and finding idiosyncratic and unique distribution methods, El Pampero Cine has carved out a niche audience in the international festival circuit and a cult following within Argentina itself.

Den kompromissløse holdningen og det svært gjennomtenkte, idérike manuset har nok hatt god nytte av filmkollektivets filosofi rundt filmskaping. Det er derfor kanskje ikke så rart at man ikke har forhastet seg med å ferdigstille Trenque Lauquen før den var helt i tråd med Laura Citarella og Laura Paredes‘ visjon.

Kapittel 4: På Dypet

Trenque Lauquen er virkelig en idérik film, hvor man kan gå seg vill i tankespinn. Det finnes lag på lag med mening og i filmen finner man utallige likhetstrekk mellom de ulike historiene og subplottene som presenteres.

Jeg tror man fint kan se denne filmen mange ganger og finne nye detaljer og ideer å fortape seg i, på samme måte som hovedpersonen Laura fortaper seg i sin research på byens bibliotek. Trenque Lauquen betyr «det runde vannet» noe som gjenspeiles i filmens sirkulære form. Jeg vil kalle denne strukturen for overlappende sirkler, for hele filmen hjemsøkes av speilinger, repetisjoner og tilbakeblikk. Og, kuriøst nok, så fungerer slutten som en perfekt fullbyrdet ring tilbake til begynnelsen. Man kan faktisk se filmen på nytt igjen rett etter slutten, og oppleve den som en fortsettelse av der den ender.

Når det kommer til filmens visuelle stil, lyssetting og fotografi så synes jeg dette er filmens svakhet. Det kan være på grunn av dens kompliserte og brokete produksjon, men jeg synes bildene og lyssettingene er av ujevn kvalitet. I enkelte scener direkte svakt utført.

Noen av by-scenene har eksempelvis et lite appelerende skarpt motlys i seg, som rent estetisk bryter med andre scener. Man rykkes litt ut av atmosfæren. Jeg synes også filmen lider av et dunkelt, grått «slør» i bildene, som ikke egentlig passer verkets tematiske identitet. Som regissør mangler Citarella et visuelt uttrykk som kan forsterke og løfte opp følelsene og ideene som manuset frembringer, og dette forhindrer Trenque Lauquen i å være noe virkelig stort.

Likevel er dette en film å bli forført av, som vil fremkalle begeistring hos alle som er glad i mysteriesjangeren. Her ligger det an til fremtidig kultstatus.

Epilog:

Trenque Laquen er en film å fortape seg i, og for de som liker gåtefulle fortellinger er denne essensiell. Del 1 er helt utmerket, mens del 2 ikke er like stramt og godt fortalt. Laura Citarella og Laura Paredes’ prosjekt er spennende og oppslukende, selv om det visuelle har et merkbart forbedringspotensial.

For noen kommer denne til å fortone seg som et ubestridt mesterverk, og andre vil la seg henføre, men kanskje ha noen forbehold etter endt visning.

Det er likevel vanskelig å tenke seg noen som ikke lar seg rive med av Trenque Lauquens intense virvelstrøm.