Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.
*
TIFF 2013: Et hypnotisk og bekmørkt, eksperimentelt verk som maner frem undertoner av Moby Dick og bibelske sjøuhyrer; Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravels Leviathan lykkes i å formilde den ville og til tider grimme realiteten av å leve i tett kontakt med det ubarmhjertige havet.
Filmen tar utgangspunkt i en amerikansk fiskeskøyte gjennom en natt, hvor filmskaperne følger arbeidsoppgavene til mannskapet. Men her finnes ingen talking heads eller fortellestemmer; denne filmen er en utelukkende audiovisuell opplevelse uten noen av de konvensjonelle dokumentargrepene. De eneste stemmene man hører er mannskapets kommandoer som drukner i støy fra hav og vind. I stedet fokuserer filmskaperne på den dramatiske naturen som omgir disse isolerte arbeiderne på særdeles fengslende vis.
Tittelen Leviathan kommer fra et bibelsk sjøuhyre som er delvis slange og delvis drage, og filmen åpner også med apokalyptiske bibelsitater tatt fra Jobs bok. Dermed blir man umiddelbart satt i en dyster sinnsstemning som setter anstrøket for denne på mange måter utradisjonelle filmen.
Da jeg ankom salen på Fokus Kino overhørte jeg en publikummer fortelle at han forventet ”NRKs Hurtigruten minutt-for-minutt i kortversjon”. Og Leviathan deler noen trekk med NRKs eksperimentelle tv-program. Begge har montert kamera på en båt og begge forkaster narrativ progresjon til fordel for lange, dvelende opptak av natur. Men der ender også alle likheter. Hurtigruten minutt-for-minutt har et blikk utover, mot majestetiske fjorder og fjell, med kamera plassert på et stødig og svært fartøy. Den oppnår en slags fredelig og romantisk estetikk hvor seeren skal bli klar over Norges vakre natur. Leviathan derimot, er en skrekkberetning som fanger inn det brutale havet i all sin sublime prakt. Det fråder og ruller, kaster båten frem og tilbake gjennom den mørke natten og overdøver oss med rumlende drønn. Det er nesten som man visualiserer sjøuhyret mytene forteller om, under den kaotiske vannoverflaten.
Kameraet veksler mellom å være festet på mannskapet — som drar opp garn, fester store kjettinger og sløyer fisk så blodet spruter — og på selve båten. Av og til er det festet i garn som blir sluppet under vann og dermed fylles bilderammen av farger, surkling og luftbobler som danser rundt— ikke ulikt et abstrakt maleri eller en film av Stan Brakhage. Blod, fiskeslo og fiskerester regner over undervannskameraet i uavbrutte poetiske tagninger, og av og til dukker kameraet opp av vannet og fanger en flokk med måker som jager etter fiskerester. Regissørene klarer å mane frem noe uhyggelig og visceralt ved disse avkuttede fiskehodene som ruller frem og tilbake på dekk.
Leviathan er en film man både opplever fysisk på kroppen og som, i sine lange, monotone tagninger, forlanger kontemplering. På slutten av filmen kommer et fantastisk grep hvor kameraet blir snudd på hodet – noe som visstnok fikk publikum på en tidligere visning til å rope til kinomaskinisten fordi de trodde det var en visningsfeil. For med dette grepet blir elementene snudd opp ned; sjø blir til himmel og himmel til sjø, og de flaksende måkene virker som om de svømmer. Det er et suggerende og passende formvalg som makter å bringe Leviathan over i filosofiske territorier, men som i tillegg er veldig vakkert å se på.
Leviathan er et kunstverk, med sine innstendige og dvelende tagninger av havets brutaliteter; en særegen, fengslende og til tider veldig vakker kinoopplevelse. Filmen vises på TIFF onsdag 16. januar og lørdag 19. januar.