BIFF 2011: Menneskets tilblivelse og Kinas svar på Sherlock Holmes; Montages tar en titt på Werner Herzogs nye dokumentarfilm Cave of Forgotten Dreams og Hark Tsuis utradisjonelle eventyrfilm Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame.
Cave of Forgotten Dreams
Werner Herzog, tysk auteur og filmlegende, er igjen aktuell med en dokumentarfilm etter tidligere suksesser i sjangeren som Grizzly Man og Encounters at the End of the World. I Cave of Forgotten Dreams har Herzog og hans filmteam, som eneste utenforstående, fått lov til å filme i den franske Chauvet-hulen hvor de eldste hulemaleriene i verden befinner seg. Og hvilke malerier! Hester, okser og neshorn fyller de ruglete fjellveggene i dramatiske narrativer. Herzog er fascinert over hvordan maleriene tydelig signaliserer bevegelse, både i penselteknikk (eller kanskje i dette tilfellet en pinneteknikk) og ved bruk av dybde. Herzog kaller dette ”proto-cinema” og er forbløffet over disse menneskenes interesse i det ”levende” bildet.
Herzogs stil løfter dokumentaren til å bli mer enn bare faktaoppramsing fra vitenskapsmenn. Cave of Forgotten Dreams er en filosofisk betraktning om menneskets natur og opprinnelse. Som en forsker uttaler: «Vi kaller arten vår Homo Sapiens, ”de som vet”, men vi mennesker vet jo egentlig ingenting. Jeg ville heller kalt den ”Homo Spiritualis”» med hentydning til at det er menneskets evne til å tenke abstrakt som definerer oss. Et annet fascinerende aspekt er hvordan disse maleriene uttrykker en helt annen kultur, et helt annet verdensbilde og ideologi enn vi har nå. De hadde ikke samme logiske, begrensende måte å tenke på. Deres logikk var uten dikotomier (mann/kvinne, himmel/helvete, menneske/dyr). Menn og kvinner smelter dermed sammen, tre kan prate og kanskje mest interessant: i hulen finnes bare én eneste representasjon av et menneske. Mennesket fascinerte ikke nok til å fortjene representasjon, det var ikke i sentrum eller øverst i hierarkiet.
Herzogs dokumentar er, i likhet med felles tysk nybølge-regissør Wim Wenders‘ nye film Pina, i 3D. Som vitenskapsmennene uttaler i filmen er det essensielt å betrakte maleriene i sin 3-dimensjonalitet. De er kunstverk som spiller på dybde og form noe som rettferdiggjør Herzogs valg om å gjøre filmen i 3D. Men rent teknisk er ikke 3Den i Cave of Forgotten Dreams alltid like bra. I enkelte utendørsscener blir trærne og bladenes bevegelser svært forstyrrende. Det skapes en slags visuell dissonans som virker slitsom for øynene. I tillegg er de første opptakene Herzog og hans filmteam gjorde utført med et amatørkamera som ikke tar seg bra ut i 3D. Men hovedbolken av opptakene fra hulen er utrolig flotte med en nydelig nyanserikdom og dybde. I begynnelsen oppfordrer en guide til at følget skal være helt stille slik man kan høre sitt eget hjerteslag. Herzog inkorporerer hjerteslag på lydsporet som skaper en fantastisk effekt: vi blir minnet på vår egen eksistens, at disse bildene angår oss som mennesker.
Herzogs humor og besynderlige intervjustil er også tilstede i filmen. Et intervjuobjekt oppfordrer de som har vært i hulen å komme seg litt på avstand etter å ha vært der for å kunne bearbeide opplevelsen. «Hvor langt skal de gå?» spør Herzog ironisk. Til slutt har Herzog lagt til en ”postscript”-del som både er kryptisk og bisarr. Han besøker et drivhus litt unna hvor de har alligatorer og krokodiller som lever i en atmosfære av varm damp fra et atomkraftverk like ved. Her filmer han alligatorene og spør seg hvordan de hadde reagert på hulemaleriene og antyder med klimaforandringene som foregår at det er en nært forestående realitet. Cave of Forgotten Dreams har blitt nok en fascinerende dokumentar fra Werner Herzog, en film som forteller oss noe om oss selv. Og hører vi godt nok etter kan vi høre våre egne hjerteslag.
Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame
En hybridfilm på mange måter: Hark Tsuis Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame er en Hollywood-film laget i Kina, en krimfilm i et eventyraktig univers og en kampsportfilm med et historisk perspektiv. Filmen finner sted i år 690, da Kina fikk sin første og eneste keiserinne. Rett før innsettelsen oppstår det bisarre og mystiske hendelser da en rekke nære medarbeidere til keiserinnen spontant tar fyr. Er det en forbannelse eller er det en del av et komplott mot keiserinnen? Detective Dee, en slags kinesisk kampsportversjon av Sherlock Holmes, blir hentet inn for å løse mysteriet.
Her er det mange koreograferte kampscener med bevegelser à la Snikende tiger, skjult drage uten at det føles like poetisk og vakkert som nevnte film. Det er nok heller ikke Tsuis intensjon. Detective Dee er en fartsfylt alternativ blockbuster med lynraske dialoger og en glatt, men likevel pen og kledelig, estetikk. J. Hoberman i The Village Voice liker filmen og sier bl.a. at den er: «Magnificent and cheesy, the latest and most proudly absurd of Chinese historical spectaculars, Detective Dee is a cinematic comic book for people who are sick of the mode.»
Men her må jeg si meg uenig med Hoberman, for filmen er ikke akkurat så veldig avvikende fra ”the mode”. Selv om Detective Dee har en frisk sjangerblanding, er den narrativt ganske formularisk. Den innehar, som de fleste andre Hollywood-filmer, et problem som må løses eller et mysterium som må nøstes opp i. Dette fører vår protagonist opp i forskjellige vanskelige situasjoner som han må løse ved hjelp av kløkt og fysikk. Den er i bunn og grunn en klassisk whodunnit film.
Detective Dee har også andre svakheter. Filmens mysterium blir ikke interessant nok og handlingen ikke involverende nok til at man lar seg helt rive med. I tillegg blir aldri kampsekvensene særlig spennende på grunn av at Tsui vektlegger fart og spektakulære bevegelser fremfor å etablere en nerve. Men om man liker veldreide kampscener og et fint eventyrunivers med en uhøytidlig handling, er Detective Dee absolutt verdt å se.