Eriks topp 20, 2011

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Karis topp 20, 2011

Med The Tree of Life fortsetter Terrence Malick å utvikle stilen fra The New World, hans forrige film som tok utgangspunkt i historien om Pocahontas. Der begynte han å eksperimentere med en spesiell visuell stil bestående av flyktig klassisk musikk og virtuose naturbilder – en slags Jean Renoir-aktig impresjonistisk stil som plasserer Malick i en romantisk tradisjon innen filmskaping. The New World mislyktes i sitt forsøk på å opprette en kjærlighetshistorie mellom John Smith og Pocahontas, noe som kanskje Colin Farrells slette skuespill må ta en del av ansvaret for. I The Tree of Life, derimot, har Malick perfeksjonert sin visuelle stil og samtidig klart å inkorporere en nydelig og ektefølt oppveksthistorie som vekker nostalgi, ikke nødvendigvis gjennom innhold, men med en særdeles vellykket stil som gjengir minners fragmentariske natur.

Skapelse er hovedtemaet i The Tree of Life, hvor Malick tar på seg oppgaven å gjengi universet og jordens tilblivelse. Det hele har en spirituell eim over seg og han lykkes i å formidle hvor mirakuløst livet er – en ganske ambisiøs oppgave. The Tree of Life greier å balansere på perfekt vis det storslåtte og det neddempete i en film som er både rørende og pustberøvende vakker.

Det er lenge siden jeg har vært begeistret for en Almodóvar-film etter kjedelige og uinspirerte filmer som for eksempel Volver. Men i år fikk jeg en veldig hyggelig opplevelse med Under huden – Almodóvars mest vågale og tankevekkende film på mange år. Med en nydelig hyllest til George Franjus Eyes Without a Face, er dette en film som gir et nytt spennende perspektiv på velkjente horror-temaer, en sjanger som har vært preget av konformitet og tanketom reprodusering av klisjeer. Almodóvar har laget en kjølig og narrativt spennende film med årets mest sjokkerende twist.

Kelly Reichardt har laget en veldig frisk og nyskapende westernfilm om overlevelse i det forgjette land. Med sin subtile fortellerstil blir vi vist Amerika gjennom puritanerenes øyne, pilegrimene som slo seg ned i et fremmed og vilt land med Bibelen som eneste kilde til trøst og håp. Dette er en lavmælt filosofisk road movie som greier å skape en nerve via møysommelig og langsom oppbygging mens vi vitner en gruppe menneskers reise gjennom Amerikas øde landskap.

Det er en sjeldenhet å se en film som på så perfekt vis fanger hverdagslige etiske problem og samtidig bevare deres kompleksitet. Vi har blitt bortskjemt av en amerikansk drama-tradisjon hvor alt er veldig tydelig og polarisert. Det gode mot det onde, enkelt og greit. I Nader og Simin – et brudd er vi hele tiden usikker på hvem vi sympatiserer med og det er så utrolig effektfullt. Vi blir revet med og engasjert i disse problemene, de virker aktuelle og gjenkjennelige. Kan det virkelig oppstå en konflikt hvor egentlig ingen er den ”skyldige”? Dette burde vært årets blockbuster i Norge, for jeg er sikker på at dette er en film som har evnen til å engasjere mennesker i alle aldre og fra alle bakgrunner.

Manoel de Oliveira lager fremdeles bra filmer og det i en alder av, ja jeg har skrevet det riktig, 103 år! The Strange Case of Angelica er en nydelig film om nostalgi og om ikke å kunne gi slipp på det forgående. Plottet er enkelt, men elegant: En fotograf får i oppdrag å ta bilde av en aristokratisk jente som har omkommet. Gjennom linsen kommer kvinnen til liv og fotografen utvikler en intens forelskelse for denne mystiske jenta. Med nydelig foto og en særegen registil er The Strange Case of Angelica en opplevelse jeg varmt kan anbefale.

Drive er en deilig pop-film ispedd en dæsj film noir som funker utrolig bra. Fra det retro 80-talls-soundtracket til Ryan Goslings effektive skuespill er vi vitne til en spennende og frisk film som fokuserer mer på psykologi enn actionsekvenser. Noe av det mest forstyrrende jeg har sett i 2011, er heisscenen hvor Goslings karakter plutselig viser seg som et dyr etter et groteskt og grafisk drap. Hans desperate blikk filmet i sakte film er som brent på netthinnen.

Det er mye jeg kan kritisere med José Martí – Kanarifuglens øyne, en film om Cubas revolusjonære helt. For selv om regissør Fernando Pérez ikke akkurat bedriver heltedyrkelse, er han veldig forsiktig med å kritisere José Martí. I tillegg er den stilmessig ganske tradisjonell og forsiktig. Men vi får til gjengjeld et fascinerende innblikk i en revolusjonær figur og hans konfliktfylte forhold til sin far og mor som var spanskfødte, landet som Cuba og Martí prøvde å frigjøre seg fra. Dette er en interessant og poetisk film som tar for seg en historie ukjent for mange nordmenn. José Martí er kanskje den peneste og mest klassiske filmen jeg har sett i år.

08Another Year

another-year
Storbritannia, 2010

Mike Leigh serverer en subtil og mesterlig karakterstudie om ensomme og misfornøyde mennesker som fanger deg fra første stund og slipper aldri taket. Mary er årets mest fascinerende karakter – man får direkte vondt av å observere hennes sosiale problem og ensomhet. En film som kan og burde ses mange ganger.

Jeg vet ikke helt hva det er med denne filmen som tiltaler meg. Er det den melankolske stemningen, den filmatiske gjengivingen av dødsangst eller den rare miksen av sosialrealisme med det okkulte? Det jeg vet er at bildene sitter i meg selv om det er nesten et år siden jeg så denne, og da spesielt scenene som tar plass i en slags limbo ute i den tomme, snødekte skogen. Det er så enkelt og elegant gjort. Iñárritu prøver ikke å overlesse filmen med tekniske finesser, men bruker enkle og effektive grep for å portrettere sin eksistensielle beretning og samtidig utfordre konvensjoner innen sosialrealisme.

Lars von Triers grandiose dommedagsfilm inneholder en fantastisk åpningssekvens i saktefilm som viser oss hvordan det ville vært om jorden kolliderer med en planet og går under, en scene som garantert har skrevet seg inn i filmhistoriebøkene. Sekvensen er også rik på symbolikk og beskriver karakterenes sjelsliv via visuelle metaforer – et perfekt anslag til en veldig fascinerende film. Dette er en uhemmet grandios og ekspressiv film, et veldig spennende bidrag til dommedagssjangeren med en rar miks av von Triers dogmestil og hans senere estetiserte stil.

11. Oslo, 31. August
12. The Black Power Mixtape 1967-1975
13. Super
14. George Harrison: Living in the Material World
15. Confessions
16. Cave of Forgotten Dreams
17. Jane Eyre
18. Rise of the Planet of the Apes
19. True Grit – Et ekte mannfolk
20. Alps

5 skuffelser:

1. Paul – En umorsom, baktung og uoppfinnsomt science ficion-komedie som skuffer stort.
2. Midnight in Paris – Allens banaliteter når nye høyder i denne turistfilmen om Paris.
3. Contagion – En overfladisk stiløvelse som aldri overstiger hvilepuls.
4. Skrik 4 – Selvironi er veeldig morsomt…
5. Kongens tale – En tom feelgoodfilm som opererer med menneskelige karikaturer.

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Karis topp 20, 2011