Navn: Alberto Iglesias
Født: 1955
Aktuell med: Under Huden, Tinker, Tailor, Soldier, Spy
Hvem?: Spansk komponist. Studerte komposisjon i sin fødeby San Sebastian, før han fullførte studiene i Paris med spesielt fokus på piano. Debuterte som filmkomponist i 1980, og gjorde en rekke kortfilmer og mindre kjente spillefilmer på 80-tallet. En av disse var Las Seis en Punta (1987), startskuddet for et fruktbart samarbeid med den anerkjente regissøren Julio Medem. Enda mer betydningsfullt var kanskje møtet med stjerneregissør Pedro Almodóvar i La Flor de Mi Secreto (1995). Begge disse har siden vært faste samarbeidspartnere for Iglesias. Han har i tillegg komponert en rekke konsert- og balletmusikk, og har to Oscar-nominasjoner for henholdvis The Constant Gardener (2005) og The Kite Runner (2007). Han er ikke i familie med Julio og Enrique, i tilfelle noen skulle tro det.
Thor Joachims vurdering: Jeg oppdaget Iglesias på begynnelsen av 2000-tallet en gang i forbindelse med en spansk filmmusikk-sampler jeg mottok av en kontakt der nede. Representert var Una Casa en Las Afueras (1995), Pedro Costas samlivsthriller litt i samme gate som Pacific Heights (1990) og Sleeping with the Enemy (1991). Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert. Fløytedissonans, lave synthteksturer, jazz-sax og noen irriterende, repetitive strukturer som etter hvert skulle vise seg å være et av Iglesias’ mest typiske kjennetegn.
Når jeg i tillegg ikke takler Pedro Almodóvar, hverken i tone eller stil, gjør det ikke saken enklere. Jeg har ikke noe i mot abstrakte teksturer, men i Iglesias’ tilfelle sliter jeg med å finne en mental eller emosjonell forbindelse. Det virker litt rotete i struktur, og jeg finner heller ikke de essensielle detaljene i hans tidvis minimalistiske innfallsvinkel. Spesielt irriterende er det når han bygger opp en akkord, setter inn en pause, så fortsetter i en annen toneart. Det blir hullete, staccato og frustrerende. Det er litt av det samme problemet jeg har med Alexandre Desplat – det er tydelig at han kan sakene sine, rent teknisk, men det blir litt for ofte lyd og staffasje, og litt for lite faktisk musikalsk innhold. Og når det først skal settes inn en melodi, dukker den irriterende jazz-saksofonen opp igjen, gjerne over et grunnleggende strykerostinat.
Jeg hørte temaene fra Volver (2006) og The Constant Gardener (2005), begge forøvrig svært overvurderte filmer, bli fremført live under the The World Soundtrack Awards i 2010, og særlig det første var så dørgende kjedelig at jeg nesten rev meg i håret. Sursøte strykerharmonier som bølget frem og tilbake uten mål og mening. Herregud, går det ikke an å putte inn noen interessante orkestreringsvalg, i det minste? Det blir så dronete at det får Howard Shore til å virke som Max Steiner til sammenlikning. Nei, da har det vært mer givende de gangene Almodóvar har brukt eksisterende musikk på strategiske tidspunkter i filmene sine, som den nydelige bruken av Rossinis velkjente Kyrie fra La Petite Messe Solenelle i Bad Education (2004), hvor Iglesias vever dissonante, svært sekulare pianoharmonier rundt det religiøse stykket.
Det er ingen tvil om at musikken hans bidrar til å manifestere Medem og Almodovars unike filmuttrykk. Jeg mener, hva ville Habla Con Ella (2002) vært uten den elegante flamenco-musikken som stråler om kapp med regissørens fargegalleri? Eller den molltunge, sørgmodige romansen for elskerne i Los Amantes del Círculo Polar (1998)? Men jeg har allikevel ennå ikke funnet et partitur av Iglesias jeg umiddelbart kan hylle som musikalsk interessant.
Tomas Alfredsons Tinker, Tailor, Soldier, Spy – filmatiseringen av John Le Carrës roman som også fostret frem en glimrende miniserie i 1979 – er definitivt ikke partituret som får meg til å skifte mening. Her er de velkjente akkordstoppene, masse tremolo strykere og drepende kjedelig dissonans en masse. Almodovars Under Huden er noe bedre. Temperamentsfulle fiolinsoloer, lettbent piano og et og annet perkusjonselement (nesten techno-inspirert et par steder) som gir musikken fremdrift. De beste delene minnet meg litt om Marianellis Jane Eyre. Dessverre var det også her litt for mange av hans gamle triks – retningsløs minimalisme og uinteressante lydlandskap. Når du trår grensen mellom å være dels kjedelig, dels irriterende, er det vanskelig å feste seg til høydepunktene. Da må man bare rett og slett innse av man noen ganger møter komponister man er inkompatibel med, uavhengig hvor mye vedkommende hylles i kulturlivet forøvrig eller hvor toneangivende hans samarbeidspartnere er.
Tre anbefalinger: Habla Con Ella (2002), The Kite Runner (2007), Under Huden (2011)
Musikk-klipp: Los Vestidos Desgarrados fra Under Huden (2011):
Lytt til Alberto Iglesias hos Spotify:
- Pedro Almodovars Todo Sobre Mi Madre (1999)
- John Malkovichs The Dancer Upstairs (2002)
- Pedro Almodovars Bad Education (2004)
- Marc Forsters The Kite Runner (2007)
- Steven Soderberghs Che (2008)
- Pedro Almodovars Broken Embraces (2009)
- Iciar Bollains Tambien la Lluvia (2010)
- Pedro Almodovars The Skin I Live In (2011)
- Dominik Molls Le Moine (2011)
- Thomas Alfredsons Tinker, Tailor, Soldier, Spy (2011)