Fra hvilke posisjoner og ståsteder ser vi verden? Dette spørsmålet er omdreiningspunktet i regissør Anders Emblems andre langfilm A Human Position. Den langsomme klipperytmen og en fortellerstil som lar mye være opp til ens egne fortolkninger drar tilskueren inn i et fengslende og tankevekkende fiksjonsunivers.

Filmens hovedperson, Asta (Amalie Ibsen Jensen), lever et tilsynelatende rolig liv. Vi får se henne spise frokost, lese avisen, lytte til radioen eller vandre rolig til jobben som journalist i Sunnmørsposten i Ålesund. Men gjennom noen få nøkkelscener hintes det til at hun bærer på en stor sorg. Øynene som ser i taket virker tomme. Vi ser at noe rører seg i henne idet hun får øye på en barnestol på loftet; hun trekker seg kontant unna når samboeren berører magen hennes.

Den uuttalte sorgen får også en parallellhistorie. Gjennom sitt virke som journalist graver Asta frem en provoserende sak om innvandreren Aslan som har blitt utvist fordi han har jobbet uten arbeidstillatelse. Aslan vekker også publikums nysgjerrighet: Hvem var han? Hva skjedde? Hvor er han nå?

Gåtefulle ellipser

Anders Emblem debuterte i 2018 med filmen Skynd deg sakte, et stilsikkert karakterportrett av Fiona (også spilt av Amalie Ibsen Jensen) som tar seg av sin autistiske bror. I likhet med A Human Position bruker den Ålesund-områdets særegne naturlandskap til å skape en stemning, men også til å reflektere rollefigurenes indre. Emblem har allerede noen gjenkjennelige auteur-trekk, med langsom klipperytme og nesten Antonioni-aktige utsnitt. Han har også etablert et samarbeid med den talentfulle Amalie Ibsen Jensen som klarer å formidle mye gjennom en minimalistisk skuespillerstil. De små blikkene og bevegelsene i ansiktet er akkurat nok til at seeren blir dratt mot hennes indre følelsesliv.

I A Human Position dreier Emblem etter hvert fortellingen over i et slags sjangerfilmlandskap, uten å gi slipp på sin egenart. Filmen ikler seg elementer fra etterforskningsthrilleren, men slik som de beste etterforskningsthrillerne blir dette noe annet enn en enkel «whodunnit» hvor man jakter på en gjerningsperson eller en tydelig løsning på et mysterium. Emblem er mer interessert i å høre hvordan forskjellige mennesker opplevde Aslan, og ingen svar er entydige. Slik forblir han en gåte; et uklart omriss som har pirket borti Astas følelsesregister og fortsetter å murre der inne.

Film kan av og til bli en standardisert øvelse , der fortellingene struktureres på en måte som gjør at publikums opplevelse i størst mulig grad skal sammenfalle med regissørene og manusforfatternes intensjoner. Alle spørsmål blir besvart, ingenting blir hengende igjen. Hvorfor oppfører rollefiguren seg på akkurat denne måten? Avklarende tilbakeblikk eller ekspositorisk dialog sørger for å holde oss orientert. Hva skal vi føle? Filmspråket skyver oss i ulike retninger for å oppnå en bestemt respons. Pilene peker målrettet mot en forløsning. Emblem styrer klokelig unna denne typen filmskaping.

For A Human Position våger, slik Claire Denis ofte gjør, å etterlate hull i historien – ellipser – slik at noe blir utelatt eller underkommunisert. Slik blir vi nødt til å dikte videre med utgangspunkt i fragmentene vi får tilgang på, og til dels forme historien på egenhånd. I Ernest Hemingways novellesamling In Our Time (1925) er noen av fortellingene tilsynelatende enkle. Men ved å veve inn små hint og antydninger i dialogen, maner Hemingway frem en hel underverden i leseren, og denne underteksten legger seg som et lag over teksten man leser. Assosiasjoner og konnotasjoner fører oss dypere inn i materien.

Ved å aktivt henvende seg til en kritisk og fortolkende tilskuer, gjør Emblem oss mer nysgjerrige på menneskene i filmen hans. Hvem er egentlig Asta og hvorfor er hun så trist? Hva slags menneske var Aslan? Nettopp Aslans fravær hjemsøker den andre halvdelen av filmen.

En stol av betydning

Aslan har blitt offer for et dehumaniserende system. Det avdekkes at bedriften han jobbet for har begått en feil som har ført til utvisningen. Asta intervjuer kolleger som bare har godt å si om ham, hun møter politikere og ledere for flyktningmottak. Ingen av disse blir fremstilt som kalde og kyniske, men tvert imot helt vanlige, empatiske mennesker som bare er brikker i et spill der reglene er satt. Man får en fornemmelse av at ingen av disse enkeltaktørene helt forstår systemet de er satt til å forvalte.

En teknisk formalitet er det som setter systemet i sving og fører til utsendelsen av Aslan, og på ny blir han kanskje kastet ut i uvisshet og uro. Disse tankene må vi mane frem fra vår egen fantasi, for Emblem gir oss aldri visuell eller auditiv tilgang til Aslan. Den eneste fysiske manifesteringen av skikkelsen er stolen hans; et gammelt møbel på arbeidsplassen, som han etter sigende likte å sitte på i pausene, og som de nå har tenkt å kaste.

«Det er bare mennesker som sitter på stoler», sier Asta i et øyeblikks åpenbaring. Og nettopp stolen blir et viktig symbol og bindeledd mellom henne og Aslan. I tillegg er Astas samboer, Live (Maria Agwumaro), en møbeltapetserer som blant annet restaurerer gamle stoler. Emblems film, i likhet med hans debut, er konsekvent opptatt av det analoge fremfor det digitale, og det håndlagde fremfor det masseproduserte. Fysiske, håndlagde objekter har en egen aura ved seg – en materialitet og en historie.

Slik sett aner man i A Human Position konturene av en kritikk av det moderne samfunnet. De masseproduserte objektene er fjernet fra menneskene og er uten historie, og systemene i det moderne samfunnet kan sies å ha gått i samme retning. Kanskje har vi et primalt behov for å være nær objekter som binder oss sammen i en felles menneskehet og en felles historie? Kanskje det er nettopp et slikt behov som har ført til at Aslan har blitt så glad i denne stolen? Asta tar med seg Aslans stol, som var på vei til søppelfyllingen, og Live får den i gave, slik at hun kan returnere den til god stand. Gjenstanden blir dermed noe som knytter flere menneskers liv sammen og skaper en fysisk forbindelse.

Japansk inspirasjon

Emblem henter åpenbart inspirasjon fra Japan i denne filmen. I en scene har Asta og Live temakveld der de spiser japansk mat, kler seg i japanske klær og ser Yasujirô Ozus film The Flavor of Green Tea Over Rice (1952), kun registrert gjennom lydsporet. Det rolige tempoet i A Human Position, de symmetriske bildekomposisjonene, statiske tagningene og filmens grunnleggende humanisme er definitivt også i Ozus ånd.

Gjennom et naturlig og uanstrengt skuespill klarer Maria Agwumaro og Amalie Ibsen Jensen å skildre en troverdig mellommenneskelig relasjon, og et veldig fint forhold. Det ligger en mørk fortid i Jensens rollefigur, som av og til bryter idyllen, men i all hovedsak viser de varme og kjærlighet for hverandre, og vi blir revet med.

I en av filmens mest minneverdige scener spiller Live en tilsynelatende egenskrevet låt til Asta på orgel (et flott stykke musikk av komponist Eirik Slinning Korsnes, og enda et innslag av det analoge), og vi får høre hele sangen samtidig som vi får se Astas reaksjoner. Gjennom musikken og følelsene som fremkalles opplever vi deres bånd på en sanselig måte, og det blir opp til oss å fortolke hva som kommuniseres imellom dem. Når scenen er over, er det som om musikken har vasket bort Astas demoner – nettopp fordi den på et vis anerkjenner dem – det som var uuttalt ble uttrykt. Yasujirô Ozu var også interessert i å undersøke menneskers relasjoner i sine filmer, men aldri ved å bli for kynisk eller mørk. I stedet vektlegger han det håpefulle og oppbyggelige i kriser.

Anders Emblem kan nok ikke sies å rette et omveltende blikk på verden med A Human Position – filmen er ikke radikal nok eller rastløs i uttrykket, men fattet og rolig. Likevel kan vi spore en maktkritikk, fordi Asta og Lives posisjoner – som settes i relieff av at de overtar, trekker om og inntar Aslans stol – både kan leses som et uttrykk for samhold mellom to mennesker som aldri har møtt hverandre, og som en kommentar til hierarkier og maktstrukturer. På symbolsk vis tar de eierskap til Aslans plass og setter seg i hans sted, men de kan aldri innta hans perspektiv. Deres privilegier fremheves og aksentueres dermed gjennom denne handlingen og ervervelsen av stolen.

Med det sagt, er ikke egentlig Norge og det norske opphøyd i filmen. Jeg får følelsen av at vårt rike og privilegerte hjemland ikke utelukkende blir sett på som et høyverdig paradis her, målt opp mot Aslans ulykkelige bakgrunn, men også anses for å være tomt og øde – et sted som fremkaller en spesiell følelse av ennui eller eksistensiell tomhet.

Ålesunds gater er vakre, men de er også tomme. Asta vandrer i ensomhet gjennom byen, og ingen ser henne. Asta og Live lever selv i et isolert mikrokosmos i leiligheten sin. Denne koblingen til Aslan kan dermed endelig være en kobling til et annet menneske – en forbindelse via et objekt, men også en dør inn til en hel livshistorie og skjebne. Det er forbindelsen til Aslan som låser opp et eller annet i Asta og Lives relasjon og fører dem videre.

Noen vil helt sikkert trekke andre slutninger fra ellipsene og symbolikken, og de ulike lesningene vil antageligvis kunne leve side om side uten å forstyrre hverandre – for A Human Position er en film som i hele sitt vesen ønsker å igangsette dialog og undring. Dens holdning og posisjon er dialektisk. Den er nysgjerrig og åpen – den leder oss inn i sitt univers og lar oss stille spørsmål. Og enda viktigere; den lar oss stille spørsmål ved vårt eget ståsted.