De siste ti årene har amerikansk film vært dominert av den ene superheltfilmen etter den andre; en gullgruve for Hollywood som pumper ut rettferdighetsfantasier til et velvillig publikum. Felles for disse filmene har vært en ukritisk hyllest av disse maskekledde vigilantene. I fjor kom James Gunns Super på banen -- en frisk superheltsatire som våger langt mer enn de fleste andre amerikanske komedier i sitt velplantede ballespark mot superhelttrenden.
Det var på tide noen tok bladet fra munnen og avslørte hva en superhelt egentlig er, nemlig en moralist med psykopatiske trekk og et sykelig behov for rettferdighet, regler og orden. Er ikke Batman egentlig en pompøs narsissist med sine drakter, fancy biler og en svær logo som vises på Gothams himmellandskap? Og er Supermann egentlig så sympatisk, denne ufeilbare übermensch som alltid stikker av med dama og som alltid portretteres av glatte kjekkaser som Christopher Reeve og Brandon Routh? Super, derimot, skildrer livet til Frank D’Arbo (Rainn Wilson), en kjedelig kjøkkenansatt som er sammen med en rehabilitert junkie, Sarah, spilt av Liv Tyler. Da hun blir ”kidnappet” (det vil si forlater ham) til fordel for en narkobaron, forvandler D’Arbo seg til The Crimson Bolt for å vinne sin forgudede Dulcinea tilbake.
Etter å ha sett på et kristent tv-program en ensom kveld, får Frank en åpenbaring fra Gud og bestemmer seg for å bekjempe kriminalitet. Det hele er absurd orkestrert: Taket rives av og Guds tentakler kommer inn gjennom veggene og berører D’Arbos hjerne. Det blir tydelig at vi har vært vitne til en forstyrret persons psykotiske øyeblikk. Snart er Frank ute for å kjøpe sin forkledning som består av en rød drakt og sitt våpen -- en rørtang.
Men Super er ikke entydig i sin ironisering for vi bygger opp sympati for denne skrudde mannen med en vanskelig barndom fylt av avvisning, mobbing og generell ulykkelighet. Vi forstår hans sinne og frustrasjon når hans livs kjærlighet forlater ham. Frank er ikke klar for enda en avvisning og ser på forsøkene for å få tilbake sin kjære som en kamp mellom det gode og det onde.
Super er, akkurat som sin hovedkarakter, forkledd. Stilen er lett og popkulturell. Innholdet derimot, er absurd, ironisk og konfronterende. Men har vi ikke sett noe lignende før? Kick-Ass, som kom ut samme året, kan sies å være lik Super i sin ironisering. Men det er bare på overflaten. Der Kick-Ass var harmløs moro, en feelgoodkomedie med enkelte scener av eksplisitt men karikert og derav ”ufarlig” vold, er Super et råskinn som går mye lengre. I en scene blir D’Arbo litt i overkant sint når et par sniker i kinokøen. Han løper bort til bilen, skifter kjapt til The Crimson Bolt, kommer tilbake og slår paret i hodet med rørpipen så skallene sprekker. Det hele er komisk utført, men Gunn lar kameraet bli på disse karakterene som vrir seg i smerte. Latteren kveles og man skammer seg nesten over å ha ledd. Man blir, i likhet med den legendariske Man Bites Dog, konfrontert som seer på en ubehagelig måte.
Til og med skurkene blir menneskeliggjort gjennom dette grepet, for The Crimson Bolt er ikke nådig når han går til angrep. Hoder blir slått i murgulv så de sprekker med en kvalmende knaselyd og kropper sprengt i fillebiter av hans bomber. Man spør seg selv: Har de virkelig gjort noe så galt at de fortjener det her? Dette er spørsmål man aldri får anledning til å stille i for eksempel Batman, for det ødelegger moroa og blander inn seriøsitet hvor den angivelig ikke hører hjemme. I mainstream superheltfilmer blir det tatt for gitt at en lovbryter fortjener å bli utsatt for grov vold og kanskje i verste fall bli drept; hensikten helliger middelet. Super tar med dette en merkelig Michael Haneke-aktig vending som gjør den til en kritisk satire, et grep som er anti-mainstream og kanskje grunnen til at filmen har forsvunnet litt i periferien. Super er ikke et mesterverk. Til det er den for lite gjennomført visuelt sett. Den er en popkulturell film som bryter etablerte sjangerkonvensjoner, men som kanskje mangler de aller største ambisjonene. Likevel det er en god film med mange beundringsverdige kvaliteter, noe Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) anerkjente da de satte den opp på programmet i fjor.
Utover denne interessante problematiseringen av superheltfilmen som sjanger, tilbys det også uortodokse karakterportretter. Rainn Wilson kommer til sin fulle rett som komiker og skuespiller, for hans lakoniske og avdempete stil passer perfekt til rollen som humørløs psykopat. Ellen Page, mest kjent for hovedrollen i Juno, gjør også en god rolle som tegneserienerden og sidekick’en til The Crimson Bolt -- Boltie. Gunn er subversiv også i sine kjønnstolkninger, for Page er alt annet enn en søt og sjarmerende jente i denne filmen. Hun er, i likhet med D’Arbo, smått psykopatisk og i utakt med den virkelige verden.
Når man tror at Gunn har falt for fristelsen å legge inn en romantisk sexscene mellom Wilson og Page, får man seg en overraskelse. Boltie er nemlig veldig seksuelt tiltrukket av Frank, mens han fortsatt lengter etter sin kjære Sarah. Dette fører til at hun voldtar ham i et øyeblikk av ekstrem opphisselse. Frank reagerer med å løpe til toalettet og kaste opp, for så å se Sarahs ansikt vise seg i spyet. Bolties seksualitet skiller seg tydelig ut fra de dydige madonnaene fra Batman eller Supermann.
Super var ingen kommersiell suksess og falt fort fra radaren, men har et klart potensial til å bli en kultfilm. Det er ikke en film som levner en likegyldig, men splitter og polariserer i sin utfordring av den gode smak. Jeg kan lett se for meg John Waters nikke anerkjennende til James Gunns absurde og morsomme film som våger å utfordre måten vi ser superhelter på.