Norske medier melder om at hele kloden har Barbie-feber! I skrivende stund kan vi følge førpremieren til filmen på Dagsrevyen. Store internasjonale nyhetsmedier som The New York Times og The Guardian har snart et titalls artikler hver om Barbie-mania. Sosiale medier-feeds går rosa, kjendiser og influensere omfavner stilen barbiecore, luksusklesmerker lanserer kolleksjoner i fuchsia pink, selv har jeg plutselig den Aqua-sangen på hjernen, det serveres rosa donuts på pressevisningen til filmen og ikke minst blir barbiedukkene revet ut av butikkhyllene. Jeg begynner å tenke at dette må være verdens beste reklame-stunt.
Men skulle ikke Barbie (2023) også være et samfunnskritisk, endog feministisk prosjekt? Det er i hvert fall det vi har blitt lovet i flere år av produsent og hovedrolleinnehaver Margot Robbie og regissør og manusforfatter Greta Gerwig. I denne satiriske storfilmen skal Barbie redefineres, gjenerobres og bli løftet fram som et feministisk ikon – feminismen skal bli feminin igjen.
For dukken Barbie har en komplisert historie, en berg- og dalbane av en genealogi. Hun er en selvstendig karrierekvinne som ikke er avhengig av mannen, men med usannsynlige kroppsmål (eller kroppsidealer). Hun leder ekspedisjoner ut i verdensrommet, men synes «matte er så vannssskelliii» – paradoksene er mange og hver bølge av feminismen har utsatt leketøysfiguren for en granskning.
Filmen åpner med en versjon av den ikoniske åpningsscenen til 2001: en romodyssé (1968), hvor en monolitt-aktig Barbie guider småjenter til å knuse de gamle babydukkene og teservisene sine. Gerwig har en tydelig beskjed: Barbie har vært en feministisk idé; hun frigjorde jenter fra morsrollen og hjemmet, og inspirerte dem til å bli karrierekvinner, stil-ikoner, til å vinne verden.
Spol frem til i dag og Barbie (Margot Robbie) bor i Barbieland – en perfekt verden (eller et rosa helvete, litt avhengig av hva du liker) hvor barbier med ulike egenskaper styrer. Noen er presidenter og nobelprisvinnere, andre høyesterettsdommere, leger eller fysikere. Samtidig er alle mennene, dvs. ulike iterasjoner av Ken og én Allan (Michael Cera), overflødige rollefigurer som bare henger rundt på stranda og venter på å få oppmerksomhet fra barbiene.
Når Robbie sin versjon av Barbie, også kjent som «Stereotypiske Barbie» plutselig begynner å få tanker om døden, og opplever ulike forandringer i kroppen, må hun dra til den ekte verden (det vil si vår grå, tragiske, mannsdominerte verden) med Ken (Ryan Gosling) som slenger seg på, for å finne en løsning. Det viser seg at Barbies problemer kommer av en slags space-time-kontinuum-relatert psykologisk overføring av Mattel-ansatte Gloria (America Ferrera) sine eksistensielle tanker. Ken på den andre siden er overlykkelig over å ha oppdaget patriarkatet i den ekte verden, som han raskt vil innføre i Barbieland. Det gjenstår å se om Barbie, med hjelp fra Gloria og hennes datter Sasha (Ariana Greenblatt), klarer å redde Barbieland fra mannlig dominans.
Handlingsforløpet er nok uansett ikke hovedpoenget med denne filmen, men de logiske bristene er mange og jeg skjønner fortsatt ikke helt hva Mattel-sjef (Will Ferrell) sin funksjon er i historien. Mange storfilmer i dag er selv-refererende på den måten at vi som publikum ikke bare skal kjøpe fiksjonsuniverset som tilbys, men liksom reflektere over det gjennom strategisk plasserte illusjonsbrudd og metanivåer (Legofilmen, mange MCU-filmer, Spider-Verse-filmene). Barbie har i tillegg enda et lag med tyngende selvbevissthet om barbielekens paradoksale natur og kontroversielle historie. For eksempel forsøker filmen å si noe halvhjerta om at alle kropper er vakre, for så å bruke en fortellerstemme (Helen Mirren) til å informere oss om at valget av Margot Robbie i hovedrollen ikke nødvendigvis taler for bred kroppsaksept. Bare man viser at man er klar over hva feilen er, så er man på forhånd frifunnet fra å begå feilen, skal vi tro Gerwig.
Et annet eksempel er når den kule, mørkkledde tenåringen Sasha med selvtillit og overlegenhet konfronterer Barbie, avslører at ingen liker å leke med barbier lenger, at hun er bare et symbol på konsumkultur og et dårlig forbilde for unge jenter. Likevel, et par minutter senere, er Sasha ikledd rosa og gir bistand til barbiene i Barbieland. Den kritiske monologen hennes virker plutselig malplassert (produktplassert?) i en film som stort sett feiger ut og dyrker en «kunden har alltid rett»-mentalitet. Barbie klarer dermed ikke å fremme et kritisk, eller politisk poeng utover noen symbolske oneliners som «hvor er den kvinnelige CEO-en i Mattel?».
Greta Gerwig har de siste årene etablert seg som en auteur, nominert til Oscar for beste regissør (Lady Bird) og hyllet for sine ektefølte, relaterbare portretter av kvinner. Hun er god på kjappe, vittige replikker, og en virtuos stilist – egenskaper som også bidrar til å løfte Barbie. Rent personlig har jeg aldri likt filmene hennes, og sliter med å sympatisere med rollefigurene fordi de springer ut av en feminisme som mangler interseksjonell tenking og slik fremmer et veldig spesifikt kvinnelig perspektiv som reflekterer en liten krets og virker ekskluderende. Ikke et problem i seg selv, men når erfaringene fremstilles som universelle skaper det en bismak.
Noe Gerwig har lykkes med tidligere, for eksempel i Little Women (2019), er å vise sterke bånd mellom jenter og kvinner (innenfor sin boble). Det gir selvfølgelig helt mening at alle i Barbieland har en dukkeaktig væremåte, at kommunikasjonen mellom dem er kunstig og tilgjort, men stilgrepet frarøver fortellingen dens mulighet til å skildre kvinnelig solidaritet og vennskap. De fleste av rollefigurene mangler kjemi, og flere kjente navn som Issa Rae, Dua Lipa og Hari Nef har knapt noe dialog sammen. Rae, skaperen av TV-suksessen Insecure, fremstår direkte ubekvem i rollen som President Barbie.
Kate McKinnon som den utstøtte Rar-Barbie er på mange måter redningen for filmen. Med sitt korte, rotete hår og tegnestifter i ansiktet, lever hun alene i et fargerikt hus i utkanten av Barbieland, og blir et sårt trengt syn i den ellers heteronormative verdenen. Til tross for en girl-boss-feministisk innpakning, handler mye til syvende og sist om maktbalanser mellom menn og kvinner – og deres relasjoner til hverandre.
Så hva er det som er så plastic fantastic med denne filmen? Dens visuelle appell er udiskuterbar: Barbieland er smart og tankefullt løst av Gerwig og produksjonsdesigner Sarah Greenwood, og gir publikum en (muligens nostalgisk) følelse av å leke med dukker. Til å begynne med gis vi en innføring i Barbies rutinerte hverdagsliv, fra hun våkner til hun legger seg (som i The Truman Show, Legofilmen). Sekvensen er veldig godt skrudd sammen, og kostymer, rekvisitter og scenografi er ikke bare dekor, men elementer i en visuell historiefortelling. Store deler av filmen foregår i denne settingen, og som tidligere rosa-hater (men etter hvert voksen og dermed rosa-tolerant) skal jeg ærlig innrømme at jeg, etter hvert som flere scener utspiller seg i «vår virkelige verden», hele tiden ønsket meg tilbake hit.
Det er også i de stilistiske, konseptuelle grepene at humoren treffer best. Satiren er vevd inn i små detaljer, som at barbiene får panikk over flate føtter, at astronaut-barbiene ser ut som de er festet i taket eller at Ken ikke kan svømme fordi vannet er av solid plast. Ken-ene, med Ryan Gosling i spissen, får virkelig skinne i et fantastisk dansenummer, inspirert av både Jacques Demy og klassiske Hollywood-musikaler. Vitsene i dialogen er imidlertid bare sporadisk morsomme og ofte ganske pinlige; når mennene vil se Gudfaren og mansplaine filmen til kvinnene, lider poenget av å tilhøre et oppbrukt referansesystem (skrevet som den er av hvite middelklasse generasjon x-ere, altså Gerwig og hennes mann Noah Baumbach).
Det var vel ingen som forventet at en liten plastdukke med fingre klistret sammen (ikke engang mulig å lage en knyttneve) skulle knuse patriarkatet. Det er heller ikke så overraskende at vi ikke får en antikapitalistisk og subversiv film fra Warner Brothers og Mattel. På de premissene kan man konkludere med at Barbie er en triumf: den blir en stor kommersiell suksess, som revitaliserer og «oppdaterer» Barbie-brandet for en ny generasjon. Men vurdert som filmkunst er dette mest av alt en plattform for produktplassering som gjemmer seg bak dydssignalisering og overfladisk kritikk.
Etter flere år med hype og en global rosamalingsmangel (!), er det dermed bare én drøm som går i oppfyllelse i drømmelandet Barbieland, og det er leketøysgiganten Mattel sin.