Den veldige konstruksjonen Spider-Man: Across the Spider-Verse står på de over tusen involverte animasjonskunstnernes bein. Sjelden har man sett en kommersielt orientert animasjonsfilm som eksperimenterer med teknikker i denne skalaen.
Spider-Man: Across the Spider-Verse, oppfølgeren til Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018), er en av årets mest innbringende filmer, og like omfavnet av kritikerne som kinopublikum. Filmen er regissert av nykommerne Joaquim Dos Santos, Kemp Powers og Justin K. Thompson, basert på et manus av godt etablerte Phil Lord, Christopher Miller (Legofilmen) og David Callaham.
Tenåringen Miles Morales (Shameik Moore) er tilbake som Brooklyns Spider-Man og slynges ut på en nervepirrende reise gjennom et stadig mer sammensatt multivers. Vi får også et gjensyn med Gwen Stacey (Hailee Steinfeld) som Spider-Woman som blir rekruttert til Spider Society, hvor vi møter en hel haug med nye spider-personer. Klarer Miles å balansere tenåringsproblemene sine med de store eksistensielle krisene som plutselig blir en del av livet hans?
Du lurer kanskje på om verden egentlig trenger flere Spider-Man-filmer? I det følgende har jeg valgt å løfte fram åtte elementer knyttet til filmens design og teknikk som gjør den banebrytende i sin sjanger.
*
1.
Spider-Man: Across the Spider-Verse åpner i Gwen Stacys verden (Earth-65). Inspirert av stilen i tegneserien Spider-Gwen fra 2015, er denne malerisk fremstilt med vannfarger som flyter over lerretet. Forskjellige nyanser av rosa, blått, grønt og oransje blandes sammen for å skape unike atmosfærer og stemninger for hver enkelt scene – f.eks. mørkner fargepaletten når Gwen og faren hennes krangler med hverandre. Når de senere blir gjenforent, vender lyset og varmen tilbake, gradvis. I stedet for å lene seg på vittige replikker i hver eneste scene, slik mange av Marvels superhelter gjør, er den reserverte Gwen som regel taus; fargene snakker på vegne av henne.
2.
En av de mest omtalte rollefigurene i filmen er Spider-Punk, også kjent som Hobie Brown (Daniel Kaluuya). Med en nonchalant, «fuck the system-aktig» holdning til alt, har han fått en tilsvarende og tilsynelatende anarkistisk animasjonsstil. Dette er trolig rollefiguren det har vært mest komplisert å utforme; ifølge den en av regissørene, Justin K. Thompson, tok det to-tre år å utvikle teknikken bak Hobie-animasjonene. Med en fanzine-estetikk, som en collage av avisutklipp, plakater og albumcovere (og visstnok søppelpost fra innboksen til en av animatørene), er han en homage til undergrunnskultur.
Da Into the Spider-Verse først kom på kino i 2018, var det mange som ble overrasket over at filmskaperne eksperimenterte med bildefrekvenser. Gamle, håndtegnede Disney-filmer er animert med en frekvens på 12 fps (bilder per sekund); CGI er som regel i 24fps, slik at bevegelsene er mykere. I Into the Spider-Verse ble både 12fps og 24fps brukt om hverandre, noe som ga filmen en unik tekstur – litt som å bla gjennom en tegneserie. I Across the Spider-Verse tar skaperne dette grepet til et nytt nivå. Ulike deler av Spider-Punk, selve kroppen hans, jakka eller gitaren har alle ulike bildefrekvenser samtidig. Dermed er ikke Spider-Punk bare en rebell som person, men også en forstyrrelse i hvert bilde han er en del av.
3.
Det er enkelt å se hvor tankefullt utarbeidet de ulike animasjonsstilene er. Mindre åpenbare er de seks korresponderende lydbildene signert filmkomponisten Daniel Pemberton (Ocean’s 8, Steve Jobs, Birds of Prey). Det er ingen tvil om at vi nå har ankommet India, idet musikken plutselig gjennomgår en total transformasjon idet Miles Morales går gjennom multiverse-portalen og lander i den fiktive byen Mumbattan (Earth 50101B).
Rytmer basert på Southall-Punjabi-sjangeren Bhangra er her blandet med både synth og disco, som setter tonen for en glitchende indisk Spider-Man. Pemberton har selv nevnt Charanjit Singh sin ikoniske plate Synthesizing: Ten Ragas to a Disco Beat (1982) som en viktig inspirasjonskilde for lydprofilen. Overalt i multiverset, også i Mumbattan, blir Miles sin lidenskap for hiphop hedret med scratching som et viktig element – som sørger for en mørkere undertone i lybildet gjennom hele filmen.
4.
Spider-Man 2099 også kjent som Miguel O’Hara (Oscar Isaac), er lederen av Spider Society som har hovedkvarter i Nueva York (Earth-928). Han har dedikert livet sitt til å koordinere gruppen som skal beskytte og opprettholde balansen i multiverset. Viktige deler av Across the Spider-Verse foregår i denne verdenen hvor vi møter hundrevis av ulike Spider-mennesker. Animasjonsstilen her er inspirert av set-designeren Syd Mead sine fiktive verdener i filmer som Blade Runner (1982), Alien (1979) og Tron (1982). Dermed snakker vi om en retro-futuristisk stil med veldig sterke fargekontraster og innslag av neon. Drakta til Spider-Man 2099 har et mer high tech-utseende enn de andre, med en rødfarge som gløder.
5.
Sony annonserte at filmen har det største crewet på en animasjonsfilm noensinne, med omtrent 1000 personer involvert. Filmskaperne hentet inn talenter fra overalt, blant annet ved å saumfare YouTube. For eksempel så de en lego-versjon av filmens første teaser-trailer laget av den 14 år gamle kanadiske animatøren Preston Mutanga, og rekrutterte ham til å lage en kort sekvens i filmen.
6.
Min personlige favoritt blant filmens oppfinnsomt animerte figurer er The Spot eller Jonathan Ohm. The Spot har evnen til å åpne interdimensjonale porter og selve kroppen hans har mange mini-portaler som i filmen er illustrert som svart blekksøl på den hviten kroppen. Jason Schwartzman er strålende i stemmerollen og mestrer en perfekt blanding av stakkarslighet og ondskap. Til tross for en «fargerik» personlighet, er Spots scener animert i svart-hvitt, som gir et behagelig avbrekk fra de mange fargeeksplosjonene. I den aller første scenen til Miles, hopper han og Spot rundt mellom portaler på komisk vis, i høyt tempo, og her kommer flere av animasjonsstilene sammen på en fabelaktig måte.
7.
I tillegg til lydsporet til Pemberton, har Across the Spider-Verse også et soundtrack-album produsert av hiphop-produsenten Metro Boomin. Stilen til Metro Boomin, som er kjent for sine ambisiøse, spektakulære produksjoner, kler filmens gigantiske format. Låta «Self-Love» med vokaler av Coi Leray er Gwen Stacey sin låt, som følger henne gjennom filmen og skildrer ensomheten hun føler. «Silk & Cologne» med EI8HT og Offset eller «Link Up» med Wizkid og Don Toliver er inspirert av afrobeats og definerer musikken som skaper «følelsen av hjemme» for Miles som har afrikansk-amerikansk og puertorikansk bakgrunn. Ellers er det låter som «Am I Dreaming» med A$AP Rocky eller «All the Way Live» med Future som backer Miles mens han er på en mission. (Albumet går på repeat imens jeg skriver dette.)
8.
Alle fysikkens lover kan brytes i en animasjonsfilm og avstander eller perspektiver trenger ikke stemme overens med virkeligheten. Rollefigurene kan hoppe fra et sted til et annet på helt ulogiske måter, og nettopp dette potensialet blir utnyttet på kreativt vis flere steder i Across the Spider-Verse. For eksempel er det en scene hvor Miles forlater sin verden (Earth-1610) og reiser inn i multiverset. Idet han skal gå inn, snur han seg og ser på byen sin, på Brooklyn, og får øye på takterrassen der foreldrene har fest, som lyser opp. Snarere enn å illustrere hjemme til Miles i tilsynelatende korrekt avstand fra der han er, er Brooklyn fremstilt som en flat bakgrunn, en kulisse. Det er et emosjonelt effektfullt bilde, som ser ut som en tegning og mangler perspektiv.
Regissørene utforsker potensialet til animasjon på film ved å dyrke ren audiovisuell historiefortelling. Istedenfor å følge den etablerte, «rene» Pixar-modellen, har de valgt å lage noe tøylesløst, rotete og eksplosivt – det er som om filmen selv har blitt bitt av en radioaktiv edderkopp!