Omtale

Ung flukt: En introduksjon og en avskjed

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Edith Carlmars Ung flukt (1959) vises fra og med torsdag 9. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Ung flukt (1959) var den siste filmen Edith Carlmar regisserte, og den første filmen Liv Ullmann spilte en hovedrolle i. Samtidig som Ung flukt nå vises i en praktfullt restaurert utgave på landets cinemateker, oppstår dermed både en mulighet til å la seg imponere av debuten til en av moderne films største talenter, og til å stifte kjennskap med en banebrytende regissør.

I Ung flukt møter vi to ungdommer som har stukket av hjemmefra og er på vei til en forlatt gård dypt inni skogen, der de skal leve på luft og kjærlighet i sommervarmen. Rettere sagt; det er Anders (Atle Merton), en streit og stødig middelklassegutt med ingeniørstudiene på trappa, som har fått det for seg at han skal ta sin utagerende kjæreste Gerd (Liv Ullmann) – som på sin side har vokst opp med en fraværende alenemor og sosialhjelpen bankene på døra – vekk fra alt for å redde henne fra storbyens dårlige innflytelse. Det er ung flukt fra virkeligheten, rehab på en seter.

Gjennom produksjonsselskapet Carlmar Film AS og med sin mann som produsent og gjerne manusforfatter, regisserte Edith Carlmar (1911-2003) ti spillefilmer mellom 1949 og 1959. Dette gjør henne ikke bare til Norges første kvinnelige spillefilmregissør, men også til en av de mest produktive. Hun laget publikumsfavoritter og kontroversielle sosiale drama, og ved siden av Arne Skouen er filmene hennes definerende for norsk 50-tallsfilm.

Et av mine første møter med Edith Carlmar fikk jeg gjennom Richard Peña, filmprofessor og tidligere programsjef for Film Society of Lincoln Center i New York, og en mann med stor kjærlighet til og kunnskap om norsk film. Han fortalte om da han i 1999 inviterte Carlmar, 88 år gammel, til New York med filmene sine, og om den bemerkelsesverdige gamle damen som etter visningen og noen glass vin ville spasere tilbake til hotellet sitt på svarte, høyhælte sko, og som da arrangørene litt bekymret hadde spurt om hun ikke heller ville ta en taxi, hadde sett strengt på dem og svart «who would want to hurt me

Edith Carlmar (1911–2003).

Akkurat det med skoene er det kanskje jeg som har lagt til, men det er vel ikke så nøye ettersom poenget med slike anekdoter først og fremst er det bildet de skaper. I dette tilfellet: Bildet av Edith Carlmar som en seig og kul dame med bein i nesa. Livshistorien hennes er et spennende kapittel i seg selv, og portrettintervjuet Edith Carlmar – bedre enn sitt rykte av Agnes Moxnes fra 1994, utgitt på DVD i 2011 og tilgjengelig for leie via filmarkivet.no, er vel verdt å oppsøke. (Det er også et intervju fra 1990, signert Ingrid Dokka.)

Carlmar ble født i 1911 utenfor ekteskap. Som 15-åring begynte hun å danse, og gikk deretter inn i teateret der hun møtte Lillebil og Tancred Ibsen som førte henne til filmen. Fra 1939 jobbet hun som script, kostymesjef og produksjonsleder på flere av Ibsens filmer, og var på studieopphold ved Denham Studios i England, før hun mot slutten av 40-tallet selv ville lage film. Sammen med ektemannen Otto Carlmar, som hadde bred erfaring fra underholdningsbransjen, startet hun produksjonsselskapet Carlmar Film AS.

I 1949 debuterte hun med spillefilmen Døden er et kjærtegn, Norges første film noir om seksuell makt og klasseskiller. Etter dette fulgte filmer om samfunnsaktuelle temaer, som psykiatri i Skadeskutt (1951) og morfinmisbruk og kultursnobberi i Ung frue forsvunnet (1953). Hennes egen favoritt, Aldri annet enn bråk (1954) var en av de tidligste filmene i Norge med nyrealismens impulser, og er et personlig og varmt portrett av en arbeiderklassefamilie på Oslos østkant. I siste del av 1950-tallet snudde Carlmar mot farser, og her finner vi for eksempel folkekomedien Fjols til fjells (1957).

I Ung flukt kombinerer Carlmar appell og samfunnsproblematikk. Den er en ungdomsfilm og et trekantdrama, med sex før ekteskapet og Liv Ullmanns Gerd som danser striptease og ambivalent både ber om og ønsker seg vekk fra menns sultne blikk. Det er noe herlig tåpelig ved Atle Mertons Anders som stolt og fornøyd med sekken over skulderen, omringet av billedskjønn norsk natur, har fått med seg den peneste jenta han vet om på skogstur.

Ung flukt er et portrett av klasseskiller med et insisterende blikk på sosialisering og familiebakgrunn. Carlmar viser ømhet og forståelse overfor Gerd, som stabber etter Anders i høye hæler som synker ned i den myke skogsstien, og gleder seg mest til å få en røyk når de kommer frem. Og det er heldigvis ikke så enkelt som at filmen vil ha oss til å forstå at hun helst burde bli reddet av Anders – selv om den impulsen er der den og.

«Ung flukt».

Anders ser vel for seg at bare Gerd er ute i naturen lenge nok, vil hun bli lykkelig og bare hans. Og hun blir ganske lykkelig, men spørsmålet filmen stiller er om hun i det hele tatt kan være lykkelig på den måten han vil. Og han makter heller ikke holde henne for seg selv: Her kommer foreldre som på hver sin kant håper på svært forskjellige utfall, før den virkelige trusselen melder seg i rivalen Bendik, spilt av Rolf Søder, og fôret med samme type maskulinitet som Søders rollefigur Bjørn i Erik Løchens Jakten fra samme år: dominerende, seksuelt aggressiv, og antageligvis farlig.

Ikke overraskende var Ung flukt kontroversiell i sin tid, og på Sørlandet ble filmen både forbudt og anmeldt til politiet for å krenke ærbarheten. På denne tiden var forbudet mot samboerskap, den såkalte «konkubinatparagrafen», under press, men ble ikke opphevet før i 1972. Det slående med representasjonen av seksualitet i Ung flukt er likevel hvordan den snakker til representasjon av kvinner i dag. Gerd utviser en form for sårbar, men samtidig fandenivoldsk selvobjektivisering og for sin tid overskridende seksualitet som ligger tett opp mot den typen tenåringsseksualitet som for eksempel flere av Elle Fannings rollefigurer besitter i en hyperseksualisert og ofte voldelig form.

Ung flukt ble Carlmars siste film. Med introduksjonen av fargefilm og kunstidealet som begynte å stramme seg til, ga hun seg mens leken var god, som det heter. Filmene Carlmar regisserte vitner om en stor bredde og teft for det moderne og populære, en uredd holdning til kontroversielle temaer, og et pragmatisk syn på filmhåndverket. Carlmar Films produksjoner har det til felles at de alle gikk med overskudd, og mange er historiene om Otto Carlmars sparsommelige hang-ups. Videre peker professor Gunnar Iversen (Norsk filmhistorie, 2011) og Ingrid Dokka (Jeg ser alt i bilder, 2000) begge på hvordan Carlmars filmer skifter etter hvordan den norske støtteordningen for spillefilm utviklet seg utover 50-tallet. Dette var en kvinne som ville lage film og var god til det, verken mer eller mindre.

«Ung flukt».

Og nettopp dette siste er et viktig poeng. Nylig skrev Toril Moi om Carlmars filmer under tittelen «Problemet Edith Carlmar», publisert i Morgenbadet etter et foredrag på Nasjonalbiblioteket. Hun begynner med å fortelle om hvordan hun bestemte seg for å se alle Carlmars ti filmer, kanskje med et håp om å finne en glemt feministisk pionér. Det fant hun ikke, og Moi skriver godt om sine forventinger til filmkunstneren – auteuren – som vokste frem med modernismens gjennombrudd i film på 50- og 60-tallet, om Carlmars selvkarakteristikk som en filmarbeider som laget gode B-filmer, og om hvordan selve konseptet B-film ikke er særlig treffende for den norske filmkontesten og ei heller for Carlmars produksjoner. Moi peker på noe viktig om hvordan vi forholder oss til filmer som er laget for å kommunisere med et stort publikum. Når det i tillegg er en normbrytende kvinne som står bak, settes noen særlige forventinger i spill.

Selv jobber jeg for tiden med den feministiske filmkulturen i Norge på 1970-tallet, og her er det påfallende hvordan Carlmar glimter med sitt fravær. Der en del av 70-tallsfeminismen så bakover for å finne formødre, nevner så godt som ingen Edith Carlmar. Den samme stumheten har lenge preget omtalen til flere av de markante kvinnene som regisserte film på 1950-tallet, som for eksempel Ida Lupino, en av svært få kvinner som regisserte under studiosystemet i Hollywood, eller Alice O’Fredericks, som mellom 1930 og 1960 regisserte rundt 70 filmer i Danmark. Disse kvinnene, som ikke nødvendigvis laget filmer i kunstens eller feminismens navn, blir fort vanskelige å plassere. (Dette er for øvrig forventinger vi sjeldent pålegger mannlige regissører fra samme periode.)

Ung flukt trenger heller ikke være mer enn den er: En klassisk film, et sommereventyr som unngår å dømme rollefigurene sine, men som viser at man ikke kan unnslippe samfunnets normer. En introduksjon til en filmkunstner og en avskjed med en annen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>